Det tilbringes mye tid på langskipet. (skjermbilde: Marius Hauan

Tilbake til Gamledager

Assassin's Creed er tilbake for tolvte gang og sterkere enn det har vært på lenge

Jeg har lenge vært tilhenger av «Assassin’s Creed», siden 2009 faktisk. Som en tilhenger av AC har jeg opplevd både store oppturer og store nedturer, jeg elsket Origins (2017) men likte ikke Odyssey (2018) i det hele tatt.. Etter 2018 var jeg nær ved å miste håpet for denne serien jeg elsket sånn. Da jeg hørte at teamet bak «Origins» og «Black flag» sammen med Darby McDevitt, manusforfatter for noen av de tidligere spillene, var tilbake i år spisset jeg ørene igjen.

Som en Viking

I Assassin’s Creed Valhalla skal vi helt tilbake til 873, midt i vikingtiden. Der treffer vi Eivor, en viking fra Rogaland. Eivor kan vær mann eller dame, avhengig av hva spiller velger. Alternativt kan man velge «let the animus decide» der spillet skal velge den som passer historien best; i realiteten ender man da opp med å spille som kvinnelig Eivor praktisk talt hele spillet. Personlig spilte jeg som mannlig Eivor første gang, kun fordi jeg foretrakk Magnus Bruuns fremstilling- basert på det jeg hadde hørt før spillet kom ut. Andre gang valgte jeg å la spillet bestemme for meg, noe jeg anbefaler alle å velge det når de spiller Valhalla

Kvinnelig Eivor tjener historien best og er uten tvil den sanne Eivor. Noe som gjør det litt rart at Ubisoft har valgt å hovedsakelig markedsføre Valhalla med den mannlige utgaven av Eivor. Ikke at det kommer som en overraskelse, med tanke på at det kom frem i sommer at flere ledere i Ubisoft ikke trodde en kvinnelig karakter ville selge; noe som har flere ganger blitt motbevist (se Tomb Raider, Horizon zero dawn, Hellblade osv.)

Eivor står lett på podiet av fantastiske karakterer i serien, sammen med Altair, Ezio, Edward og Bayek. De oser selvsikkerhet, selv om de lider av en trang til å bevise seg selv. Eivor har medfølelse og en intens kjærlighet for sine nærmeste, selv om de foretrekker å gjør ting selv. De har tilsynelatende en sjette sans for poesi, som ofte kommer frem i dialog. Som en sann viking har Eivor også en lidenskap for kamp og ære.

Eivor på en høyde. (skjermbilde: Marius Hauan)

Invasjon av England

Da adoptivbroren Sigurd kommer tilbake fra en lang tokt og en velkjent langhåret konge tar makten i Norge, velger de å dra til England for et bedre liv. I England etablerer de bosetningen Ravensthorpe. Sigurd og Eivor ønsker allianser med de omringene kongerikene, noe mye av historien i spillet handler om. Hver av disse alliansene har en egen historie knyttet til dem, med en relativ god lengde. I disse historiene treffer man flere velkjente historiske figurer, slik som Harald Hårfagre, sønnene av Ragnar Lodbrok, Guthrum og kong Alfred av Wessex. Eivor kan også besøke Åsgård og Jotunheim (med hjelp av hallusinerende midler).

England og Norge er begge utrolig nydelige steder, selv om de kanskje ikke er helt nøyaktige; Stavanger har blitt en øy- full av isbjørner. Norge består hovedsakelig av Rygjafylke og deler av Hordafylke, bedre kjent som Rogaland og Hordaland. Med sine høye hvite fjell, dype fjorder og kalde hav er Norge i Valhalla et fantastisk sted å tilbringe tid. Vi finner også flere kjente landemerker i Valhallas Norge, som Preikestolen og Torghatten; sistnevnte som har klart å bevege seg ned til Hordaland (igjen, ikke helt nøyaktige)

I stor kontrast til Norge har vi England, med sine rullende høyder, grønne sletter og elver sprett som blodårer gjennom hele landet. England i Valhalla strekker seg fra de hvite klippene i Dover og Isle of Wight i sør til Hadrians mur i Nord. Landet har alt fra tette skoger til kalde fjell, noe som gjør det utrolig å reise rundt på et langskip. Sammen med den absolutt nydelige naturen i England er det nok av byer å besøke, med Lunden (London), Jorvik (York) og Winchester som de største.

Er det noe de siste spillene i serien har gjort rett, så er det å skape fantastiske verdener. Men der Origins og Odyssey mislykkes med var at de føltes litt for uniforme, noe valhalla klarer å unngå.

England er absolutt nydelig (skjermbilde: Marius Hauan)

Hvilke sideoppdrag?

Litt uvanlig for et spill med RPG-elementer har Valhalla valgt å ta vekk sideoppdrag i en tradisjonell forstand. Alle oppdrag er hovedoppdrag og knyttet til Eivors personlige reise, noen kanskje mer enn andre. Dette betyr at oppdragsmenyen er uvanlig kort og liten for en RPG. Men er du en av dem som liker de små og uvanlige oppdragene som ofte kan finnes i slike spill, så har spillet fremdeles noe for deg. I Valhalla har man det som kalles «world events», dette er korte hendelser som kan finnes rundt i verden, de spores ikke i menyen og fungerer nesten som puslespill. Nærmeste sammenligning til disse er de små hendelsene i Red Dead Redemption 2.

Assassins i Assassin’s Creed.

Med tanke på hva serien heter, så har det vært lite «assassins» i de nyere spillene. I Origins var man grunnleggeren av ordenen, men ble ikke gjenkjennelig som «assassin» før sent i spillet. I Odyssey hadde historien ingenting med «assassins» å gjøre, ettersom det foregikk ca. 400 år før ordenen var startet. Valhalla håndterer dem veldig likt Black Flag gjorde, der hovedkarakteren ikke er en av dem- men hjelper deres kamp. Sigurd tar nemlig med seg to venner fra Konstantinopel som bærer de kjente hvite kappene og skjulte kniver. De setter opp et byrå i bosetningen i England, hvor de hjelper Eivor med å spore opp medlemmer av «order of the ancients».  Valhalla har også masse å bite i for langtidstilhengere av serien, med masse referanser til tidligere spill.

En annen viktig del av serien er det som skjer utenfor «Animus», maskinen som lar folk oppleve minner til avdøde personer og forfedre. Spillet håndterer den pågående historien utenfor på en fantastisk måte og gir svar vi har ventet årevis på- å si noe mer ville blitt «spoilers», så vi slutter der.

Likt de andre

Når det kommer til selve spillet, altså kamp, friløping, og generelle kontroller er Valhalla veldig likt Origins og Odyssey. Valhalla har forbedret både friløpingen og kampen litt, men de er begge de desidert svakeste delene i et eller fantastisk spill. Kampsystemet er rotete, både visuelt og i funksjon. Svakhetene i kampsystemet merkes spesielt i såkalte «boss-fights», der spillet har noen av de dårligste designet kampene jeg har sett. Friløpingen føles tom og ukontrollerbar, med lite mestringsfølelse. Det er altså ingenting å skrive hjem om her.

Eivor i kamp (skjermbilde: Marius Hauan)

Et teknisk «vidunder»

Så mye som jeg absolutt elsker selve spillet, så må det sies at det ikke burde blitt utgitt i år. På 21 dager opplevde jeg like mange krasj. Andre ganger falt musikk og dialog ut av sync. Teksturer vil ofte bruke lang tid på å laste inn. Et spill i en slik form burde blitt utsatt, man skulle tro Ubisoft hadde lært dette etter årevis med kritikk på akkurat dette punktet. Til deres forsvar har vi en pandemi gående, og deres kreative regissør forlot prosjektet tidligere i år. Forhåpentligvis så blir disse problemene løst fortløpende av Ubisoft.

 

Et herlig Spill

Valhalla vekket noe i meg som jeg trodde var dødt, en lidenskap for en serie jeg elsker. Spillet er fantastisk bra skrevet, karakterene er utrolig underholdene og verdenen er nydelig. Selv om det har noen svakheter, som kampsystemet, den kjedelige friløpingen og en rekke med tekniske problem; så elsker jeg det. Fordi når man elsker noe, kan vi se forbi feilene og ulempene og bare være lykkelig- slik jeg er når jeg spiller Valhalla.

Siste podcaster

Hardcore

Uortodoks og kompromissløst spillpodcast om konsoll- og PC-gaming hver tirsdag kl 11:00. Anmeldelser, reportasjer, tilbakeblikk og gjester fra spillindustrien.

Send

Your email address will not be published. Required fields are marked *