Norge har fått nok et parti

Store deler av norske media, med flere profilerte politiske kommentatorer, var raskt ute med å avskrive Sentrum da det ble lansert på tirsdag i forrige uke. Kanskje ikke så rart? Hva kan man egentlig forvente av en utbrytergruppe fra et parti som sliter voldsomt med oppslutningen?

Forventningene stiger ikke akkurat i været om man tar en titt på den foreløpige partiplattformen som ikke skiller seg nevneverdig fra andre etablerte sentrumsnære og røde partiers. De har heller ingen konfliktlinje å spille på. Noe som har vist seg avgjørende for andre vellykkede partidannelser, senest bevist med Bompengepartiet.

Sentrum oppstod i kjølvannet av KrFs veivalg i 2018 da paritet bestemte seg for å gå inn i Solberg-regjeringen og i samarbeid med Frp. Veivalget etterlot seg et tomrom hvor flere røde KrF-ere mistet troen på hele prosjektet. Siden da har de fått med seg tidligere AP-byråd og advokat Geir Lippestad til å fronte det nye partiet. Og det er ventet at flere profilerte personer kommer til i ukene som kommer. De er nå i full gang med å samle de 5000 underskriftene som kreves for å stille til valg og er i begynnelsen med å opprette et ungdomsparti.

Tross mistroen er det poengtert at de vil kunne utgjøre en trussel mot Krf og derigjennom en fremtidig Solberg-regjering. Små marginer avgjør om man klarer å karre seg over sperregrensa. I 2013 stod det for SV sin del bare om 1600 stemmer. Krf vaker nå omkring den samme sperregrensa med like små avvik. Skulle Sentrum bare klare å forføre noen få KrF-ere som ikke så partiet sitt tjent med veivalget kan det få store konsekvenser for en fremtidig borgerlig regjering som er avhengig av at Krf havner over sperregrensa.

På en annen side kan Sentrum kanskje være godt nytt for Krf? Et incentiv til å styrke samholdet, noe Ropstad selv har påpekt. Men det er kanskje mer ønsketenkning enn realitet? Spørsmålet er hvor stor grasrota til det kristenkonservative Krf egentlig er? Neppe stor nok til å alene få dem over sperregrensa.

Med det sagt står ikke Krf og Solberg alene om å kunne møte på utfordringer. På flere målinger nå har en ny rød-grønn regjering vært avhengig av et MDG over sperregrensa for å få flertall. Tidligere MDG-politiker Tom Sverre Tomren forklarer sin overgang til Sentrum med at deler av MDGs verdiprofil ikke lenger appellerte til ham. Kanskje finnes det flere som ham? Med det som kan synes som et nytt miljøparti, som deler MDGs mål om å avvikle oljenæringen innen 2030, men samtidig har et annet verdisyn i saker som abort og bioteknologilov, kan nok noen la seg friste. Med det som kan synes som en støtte til norsk EU-medlemskap kan også Sentrum appellere til velgere som anser dette som vesentlig for å få bukt med klima- og miljøutfordringen. En holdning som virker å få økt oppslutning, særlig blant unge.

Likevel har MDG vist at de prioriterer klima. Sentrum har ikke fått denne sjansen. Sannsynligheten er nok større for at velgere går til et parti de har sett stå på krava, selv om noen kanskje lar seg friste av nybegynneren. Så samlet sett er nok trusselen større for Krf enn MDG og Solberg har nok mer å frykte enn Støre.

Forøvrig kan AP som for tiden ser ut til å lekke til småpartier på venstresiden også nå lekke noe til Sentrum. SV-velgeren som savner kristne verdier, men ikke holder Krf som et alternativ vil kanskje også la seg friste av debutanten.

Senterpartiet og Venstre derimot har nok ikke så mye å frykte. Med sakseierskap til mer eller mindre all distriktspolitikk blir det nok vanskelig for Sentrum med sin støtte til EU og foreløpige manglende standpunkt i sentum-periferi-debatten å overbevise Sp-velgeren. Hva Venstre angår ligger nok deres økonomiske profil for langt til høyre til at deres velgere lar seg overbevise.

Ser vi på medieoppslagene som fulgte lanseringen virker det som om Sentrum ikke har annet enn problemer å by på, problemer de ikke nødvendigvis selv er tjent med en gang. Likefullt kjører de på, og det med hårete mål om å komme over sperregrensa og stille lister i alle fylker ved neste stortingsvalg.

Det er noe underlig ved Sentrum. Uten en tydelig strategi eller betydningsfull konfliktlinje å styrke seg på, har de bestemt seg for å danne et parti. Dette er forhold partiledelsen selv har erkjent. De kan virke som en gjeng idealister uten sterk retorikk. Men all den tid sterk retorikk splitter og det synes å være lettere å harselere med meningsmotstandere enn å harmonisere med meningsfeller, er det kanskje noe i det? Hvor mange fredelige idealister uten sterk retorikk finnes det egentlig på Stortinget? Neppe mange, men det er kanskje noe av det norsk politikk trenger mer av? Eller er det hele bare svada og noe vi for all del bør være foruten?

Som en konklusjon kan vi si at flere vil la seg friste av Sentrum. Men det faktum at de er ferske og ikke skiller seg ut, gjør nok at det for folk flest bare blir med en fristelse og ikke en stemme. De kommer neppe over sperregrensen, men kan samtidig bli ansvarlige for at det òg vil bli tilfelle for Krf. Da ser det fort mørkt ut for en ny Solberg-regjering.

 

Lyst til å vite mer om det nye partiet Sentrum? Hør på episode 79 av Bakrommet!

 

Siste podcaster

 

Anbefalte artikler