Kinoanmeldelse: Om det uendelige

Den svenske filmskaperen tar deg inn i en kunstutstilling om menneskets sorger og gleder med sin nyeste film. Filmen ble først vist under BIFF i 2019, men har etter en lang koronapause endelig fått normal kinolansering her til lands.

Roy Andersson er kjent for sin svært særegne stil. Filmer som «Sanger fra andre etasje», «Du levande» og «En due satt på en gren og funderte over tilværelsen» kunne alle vært i samme serie, med «Om det uendelige» som oppfølgeren. Dette er ikke en film med én historie, men snarere en samling fortellinger om forskjellige folk i svært forskjellige situasjoner som for det meste ikke henger sammen på noen som helst måte.

Alle personene er kledd i grålige farger og er omgitt av gråtoner, og de fleste fremstår som mer eller mindre normale ved første øyekast. Det er likevel noe drømmeaktig over hver scene. Noen er rimelig absurde, enten om det er mannen som drar et kors gjennom gata mens han blir slått og hånet av en bråte sinte svensker, eller to personer som flyr over det som ser ut som et ruinlagt Stockholm. Andre scener handler om noe mer hverdagslig, selv om det likevel ikke føles slik på grunn av de absurde karakterene som spiller i dem.

Nyt og observer

Kameraet står hele tiden i ro i et hjørne og oppfører seg mer som et overvåkningskamera, og litt sånn føler jeg meg som seer også. Andersson tar deg med inn i en kunstutstilling hvor interaksjoner mellom mennesker males, og alt du kan gjøre er å nyte og observere.

Hver scene blir overdøvet av en kvinnelig fortellerstemme som skal gi oss et filosofisk innblikk i hva disse menneskene føler. «Jeg så en ung mann som enda ikke hadde funnet kjærligheten» sies det, og så får vi se en jente som står og vanner en busk utenfor en butikk hvor hun jobber, og en gutt som går forbi men som brått stopper opp og stirrer på henne.

Foto: SF Studio

Fra troløs prest til nazi-offiserer

Mange av scenene er ganske deprimerende, som presten som har mistet troen på Gud, mens andre scener er livlige. Men oftest av alt er det det hverdagslige og mer likegyldige som vises frem. Et ektepar sitter på en benk i parken. «Det er allerede september», sier kona. «Hm», svarer mannen. Scene slutt. Plutselig i en helt annen scene observerer vi noen nazi-offiserer sammen med Hitler i en bunker som holder på å bli bombet.

Hva Andersson vil formidle med alle disse småfortellingene er vanskelig å si. Kanskje det bare handler om menneskets utilstrekkelighet og ønsket om noe de ikke har. Likevel er blandingen mellom absurditeter og gjenkjennbare hverdagssituasjoner noe som gjør «Om det uendelige» til en veldig søt og morsom film.

Bildekvaliteten er helt i ypperste klasse, og både idé og utførelse er gjort med stø hånd. Andersson gjør noe som føles mer og mer sjeldent i disse blockbuster-tider: han er nyskapende og tenker selv.

Jeg får nesten litt dårlig samvittighet av å le av disse stakkarslige menneskene. Men fytti grisen som jeg ler. Denne bør oppleves på kino!

Om det uendelige er ute på kino nå. For flere anmeldelser og nyheter fra filmverden, sjekk ut Kinosyndromet på podcast:

Siste podcaster

  • Påskespesial: krim og sånt
    Ingrid, Momina og Linnea samles i studio for å snakke om krim! Det er påskeferie, en tid hvor mange samles foran tv-en for å se på mord og mysterier. Hvorfor akkurat krim? Hvordan startet påskekrim-tradisjonen? Dette blir diskutert, i tillegg til en rekke MYSTISKE anbefalinger fra jentene. Studio blir også rammet av et eget påskemysterium, nemlig et uventet mord som må etterforskes. Lytt hvis du tørr.

Anbefalte artikler