I skyggen: Den private fengselsindustrien

This content has been archived. It may no longer be relevant

Den private fengselsindustrien ble skapt for å møte den økte etterspørselen etter fengselsplasser på 1980-tallet. Denne industrien har etterhvert vokst seg stor og mektig. En studie gjennomført av Justice Policy Institute fra 2011 peker på at økt pengebruk på lobbyvirksomhet fører til flere innsatte i amerikanske fengsler. Er dette en rettferdig politikk, eller er dette et overgrep mot de marginaliserte og ressurssvake i det amerikanske samfunnet?

Utviklingen av fengsel som industri

I USA er man veldig glad i begrepet ”det frie markedet”. Idéen om det frie markedet går ut på at der hvor man har konkurrerende bedrifter vil bedriftene ha et incentiv om å øke innovasjon for å alltid være et steg foran sine konkurrenter. Videre vil markedsprisene på et gitt gode gå ned fordi konsumentene er opptatt av å kjøpe et gitt gode til lavest mulig pris. Dette vil i teorien øke kollektiv velferd og gjøre verden til et bedre sted å være. Dette i motsetning til et monopolmarked hvor man har én aktør og man som bedriftseier ikke har et like kraftig ønske om å skape et best mulig produkt, siden bedriften stikker av med hele profitten alene uten konkurranse fra andre. Når man har konkurranse om profitten økes innovasjonen.

Det frie markedet har sine fordeler, men også sine klare begrensninger. USA har flere ganger kommet i klinsj med moralske og etiske problemstillinger. Et godt eksempel på et slikt dilemma er fengselsindustrien i USA. Ja, i ”Land of the free” er fengsler en industri.

USA har en lang historie knyttet til å privatisere spesifikke tjenester, også tjenester som ytes i amerikanske fengsler. Før 1980 var det ikke uvanlig at tjenester som transport av innsatte, helsetjenester eller matproduksjon ble gjort på kontrakt med private selskaper. Som følge av at Richard Nixon sa at han lanserte en krig mot narkotika i 1971 ga dette seg utslag i en hyppig voksende fengselsbefolkning. Etterspørselen etter fengselsplasser var så stor at myndighetene ikke klarte å dekke behovet. Denne utviklingen la private aktører merke til, og i 1984 ble Corrections Cooperation of America (CCA) tildelt USAs første kontrakt som ga dem fullmakt til å drive et helt fengsel, og ikke bare utføre spesifikke tjenester. Industrien har siden den gang vokst frem og tall fra 2013 sier at det da var 133 000 innsatte i private fengsler, noe som tilsvarer omtrent 8,4% av USAs totale fengselsbefolkning.

En mektig industri og profittjag

Vanlig praksis i vestlige land er å anse fengselsdrift som et statlig anliggende. Dersom staten er ansvarlig for fullbyrdelse av straff kan man sikre at hensynet til de innsatte blir ivaretatt. Med dette menes at man kan fokusere på rehabilitering og å redusere tilbakefall til kriminalitet (residiv). En profittmaksimerende bedrift vil i motsetning til dette alltid være drevet av inntekter og utgifter. Et profittmaksimerende fengsel vil prøve å maksimere inntektene og kutte utgifter der hvor det er mulig for å gi sine investorer penger tilbake for sin investering.

I et konkurrerende marked vil en tom fengselscelle ikke gi noen inntekter. Siden ”War on Drugs” startet har man sett en utvikling hvor flere og flere ble arrestert for ikke-voldelige forbrytelser, og ofte på lange dommer. Når man overlater fengselsdrift til det frie markedet vil man skape et incentiv til å fylle opp fengslene. Dette har i dag ført til at et vestlig land som USA har verdens største fengselsbefolkning. Høyere enn diktaturstyrer som Russland, Iran og Kina.

 Å ha arbeidskontrakt med et amerikansk fengsel er for mange bedrifter et drømmescenario

De innsatte blir også tvunget til å arbeide mer i de private fengselene kontra de statlige. En betydelig andel av inntektene til private fengsler er arbeidskraft kjøpt av multinasjonale bedrifter. Å ha arbeidskontrakt med et amerikansk fengsel er for mange bedrifter et drømmescenario: Arbeiderne i fengsler kan ikke danne fagforeninger, de har bortimot ikke-eksisterende lønn og de har ingen sykefravær.

I motsetning til hotellindustrien kan ikke en innsatt be om overflytting til et annet fengsel hvis ikke standarden står i stil med forventningene

På utgiftssiden vil et profittmaksimerende fengsel alltid kunne tjene mer penger dersom de reduserer sine kostnader. Et profittmaksimerende fengsel vil dermed tjene penger på å ha relativt lav levestandard og lave lønninger. Dette kan føre til lave investeringsrater, lave vedlikeholdsrater, at problemer ikke blir grepet tak i og at man har dårlig kvalifisert personell i fengslene. I motsetning til hotellindustrien kan ikke en innsatt be om overflytting til et annet fengsel dersom standarden ikke står i stil med forventningene.

Storpolitikk og lobbyvirksomhet

De to største aktørene i fengselsindustrien er CCA og GEO Group. De to bedriftene alene hadde i 2010 en profitt på 2,9 milliarder dollar(!). En slik profitt gjør de to bedriftene meget mektige på det nasjonale plan og gir grobunn for å drive lobbyvirksomhet i Washington med hensikt å øke profitten. En studie gjennomført av Justice Policy Institute i 2011 har sett på hvor mye penger private fengsler bruker på lobbyvirksomhet og hvor profitabel bedriften deres er. Studien viser at fengselsindustrien i direkte valgkampstøtte brukte 835 000 dollar til spesifikke føderale kandidater, og over 6 millioner dollar i støtte til statlige kandidater.

En politisk kandidat skal foreta sine beslutninger basert på ideologiske prinsipper og ikke valgkampstøtte

En slik støtte beveger seg i en gråsone av hva som er etisk riktig siden en politisk kandidat skal foreta sine beslutninger basert på ideologiske prinsipper og ikke basert på hvor mye kandidaten får i valgkampstøtte. Når en fengselsbedrift bedriver lobbyvirksomhet for fengselsindustrien så ber bedriften i praksis politikere om å fengsle flere og flere personer og for mindre og mindre alvorlige forbrytelser, på lengre og lengre dommer. Valgkampstøtte var før en form for støtte man ga til en kandidat man ville støtte litt ekstra, men har utviklet seg til å inkludere et underliggende krav om å gjøre tilværelsen for donorene lettere. Studien viser at det er en sammenheng mellom nettopp dette. Flere personer blir satt i private fengsler som følge av økt pengebruk på lobbyvirksomhet i fengselsindustrien.

Totalt antall innsatte i amerikanske fengsler økte med mindre enn 16% fra 1997 til 2011. Men økningen av innsatte i private fengsler økte i samme periode med 130%. Dette forteller to ting: Økningen i føderale og statlige fengsler var på langt under 16%, og økningen av innsatte i private fengsler er med på å dra opp prosentandelen.

Hensikten bak kriminalomsorg og straff er et ønske om rettferdighet for en urettmessig handling. Denne rettferdigheten skal primært verne den skadelidende og befolkningen generelt, men også verne den domfelte. Da blir det feil å gi et økonomisk incentiv til å fengsle flere og flere personer. Kriminalomsorg skal primært handle om rehabilitering. Dette er vanskelig å få til å harmonere med markedskreftene som er i sving i USA idag. Dette er noe man bør tenke over den dagen man eventuelt vurderer å privatisere denne sektoren i Norge.