Drømmen om det åpne landskapet

This content has been archived. It may no longer be relevant

En eklog er et dikt fra den klassiske antikken over et pastoralt tema. Dikteren drømmer seg vekk til et enklere liv som hyrde i et drømmeaktig landskap.

Kanskje de mest kjente eksemplene i sjangeren er den romerske poeten Vergils ti Bucolica. I det første av denne samlingen av ti lange dikt, hviler en flyktning med en av de enkle og lykkelige gjeterne i et vakkert, drømmende og tilsynelatende uforanderlig landskap nær Roma. Sammen lytter de til gjeternes fløytespill, og hører vinden blåse gjennom trærne. Men lykken er flyktig: flyktningen Meliboeus må reise videre, helt bort fra hjemlandet for alltid.

Her er et utsnitt fra Vergils dikt:

____________________

Meliboeus
Now, Meliboeus, graft your pears, now set
Your vines in order! Go, once happy flock,
My she-goats, go. Never again shall I,
Stretched in green cave, behold you from afar
Hang from the bushy rock; my songs are sung;
Never again will you, with me to tend,
On clover-flower, or bitter willows, browse.

Tityrus
Yet here, this night, you might repose with me,
On green leaves pillowed: apples ripe have I,
Soft chestnuts, and of curdled milk enow.
And, see, the farm-roof chimneys smoke afar,
And from the hills the shadows lengthening fall!

____________________

Både malere og musikere har tematisert det drømmeaktige pastoralelandskapet i musikken sin. Pastoralesymfonien, Beethovens sjette symfoni, er kanskje det mest kjente eksempelet på en musikalsk beskrivelse av drømmelandskapet.

LES OGSÅ: Vivat Bacchus, Bacchus leve!

I denne ukens Klassisk avsporing hørte vi Gerald Finzis «Eclogue», som viser det engelske landskapet i musikk på sitt mest fullkomne. Finzis inderlige musikk er preget av at han mistet sine tre brødre – og den avholdte latinlæreren som underviste Vergils ekloger – under den første verdenskrig. Han komponerte stykket på slutten av 1920-tallet. Meningen var at det skulle bli del av en større pianokonsert, men prosjektet ble aldri realisert. Stykket ble først fremført etter Finzis død i 1956.

For Finzi var pastoralelandskapet et speil av hans eget hjemsted i Gloucestershire i England. Musikken hans er tungt påvirket av den senromantiske landskapsmusikken til Edward Elgar og Ralph Vaughan Williams, som alle tok tilflukt fra industri, kommers og krig i de engelske shires. Dette er den særskilte «lyden av England» – et idiom vi stadig kan høre i filmmusikk og annen populærkultur.

Hør Gerald Finzis «Eclogue», spilt av Peter Katin (klaver) og the New Philharmonia Orchestra, dirigert av Vernon Handley:

Hele sendingen om Gerald Finzi lar seg høre som reprise her.

Anbefalte artikler