I Fingals hule

This content has been archived. It may no longer be relevant

“Here,” said the bard of song, “here rest the first of heroes.”

Da James Macpherson i 1765 utgav diktsyklusen Ossians sanger, skapte den umiddelbar sensasjon over hele Europa. Samuel Johnson slaktet diktsyklusen. Voltaire parodierte den. Goethe oversatte den til tysk, og utstyrte Werther med et eksemplar. Napoleon hadde alltid diktsyklusen på innerlommen, selv under slaget ved Borodino i Moskvas forsteder.

Macpherson hevdet at han hadde samlet diktene på den skotske og irske landsbygda og oversatt dem fra gælisk til engelsk. Diktene var i en naiv, “primitiv” stil som skapte mote. Disse diktene er kanskje det første eksempelet på lokalkoloritt, og startet den romantiske fascinasjonen med de edle, naturnære “ville” i Europas periferi.

Fortelleren i diktsyklusen er Ossian, “den gæliske Homer”, som selv er en viktig protagonist. Han forteller om sin far, Fingal, som er irenes konge og fremste kriger, og om Oscar, Ossians egen sønn, som dør en heroisk og romantisk død. De naturnære krigerne, som også er skalder og diktere, slo an hos revolusjonskrigsgenerasjonen. På bildet ovenfor ser du Ossian og Fingal ta imot skarer av falne franske soldater. Den norske kongen Carl Johan oppkalte til og med sønnen sin etter Ossians sønn, Oscar – vår kong Oscar I.

I musikken satte Ossian klare spor. Ossians instrument, harpen, ble et stort moteinstrument nærmest over natten. Haydn laget skotske sanger, blant annet basert på dikt og folkeviser samlet og skrevet av Robert Burns. Mendelssohn laget, bare 18 år gammel, Hebride-ouvertyren “fra Fingals hule”. Også i Norden ble det komponert orkestermusikk inspirert av sangene, av den danske kapellmester Niels Gade.

Reprisen av ukens klassiske avsporing finner du i reprisearkivet på nettsiden vår.

Anbefalte artikler