Øredøvende stillhet

This content has been archived. It may no longer be relevant

4, 33 er en rebell i musikkhistorien. Et “sine qua non” for fremtidig musikkvitenskap. Et verk uten lyd. En performance uten å ville være én. Et opptrinn som førte til allverdens doktorgrader.

Illusjonen Stillhet

”Too many notes” var kommentaren den bitre rivalen Sallieri ga til Mozarts musikk i filmen Amadeus. Jeg lurer på hva han hadde sagt om 4, 33. ”But this is not music!” ville i dette tilfellet ha vært sant. 4, 33 oppføres slik: En pianist setter seg ned ved pianoet, åpner pianolokket, og sitter stille i 4 minutter og 33 sekunder uten å spille en tone. Når stykket er ferdig, lukker han demonstrativt pianolokket igjen. I 1952 ble verket mottatt med humor, men mest alvor. Det ble ansett som kontroversielt å oppføre musikk uten lyd. (Det gjør det vel egentlig fremdeles.) Det var ikke den pinlige stillheten som oppstod under oppføringen Cage ønsket å få frem – ikke i det hele tatt. Han ville gjøre publikum oppmerksom på alle lydene i rommet det tidsrommet stykket varte. Hva prøvde Cage egentlig å si? At det ikke finnes en pur versjon av stillhet, vel. Vi er omgitt av lyder fra vi blir født, og vi har ingen mulighet til å lukke dem ute.

In A Landscape

Foruten 4,33 skrev Cage en rekke andre musikkstykker, mange hvor det faktisk kom lyd ut av instrumentene. In a landscape (1948) for piano er ett av dem. Vi intervjuer en musikkstudent, Guro Haugen, som har spilt dette stykket.
John Cage uttalte en gang at musikkens mål er å være ”formålsløs”. Den skal vekke oss opp til hverdagen. Bildet av en vekkerklokke vil nok henge ved Cage når han sees tilbake på av musikkhistorikerne.

Lytt til klippet hvor Cage spilles, snakkes om og snakker selv her:
[audio:http://old.srib.no/wp-content/uploads/John-Cage-reportasje.mp3]

Anbefalte artikler