Mexicos ambassadør, Ulises Canchola, flankert av Synnøve Ones Rosales og Leiv Marsteintredet, hhv. fra instituttene for spansk og latinamerikastudier, og sammenliknende politikk. Foto: Victor Botnevik

En usannsynlig samarbeidshistorie

I anledning prosjektet "Partners for peace" holdt Mexicos ambassadør i Norge, Ulises Canchola, et opplysende foredrag om våre to lands samarbeid i FN.

Som eneste representant for den fjerde statsmakt, var Utenriksmagasinet Mir på plass for å dekke foredraget og utveksle noen spanske gloser med ambassadør Canchola selv. Foredragsholder, kledd i tweed og brune skinnsko, sto i sterk kontrast til publikums fjellbukser, slitte blazere og joggesko. Det litt traurige lokalet på Sydneshaugen skole gav heller ikke et profesjonelt inntrykk av norsk akademia, men ambassadøren syntes ikke å bry seg noe særlig.

Canchola har vært Mexicos representant i Norge siden juni 2019, men har lang fartstid i utenrikstjenesten. Tidligere var han Mexicos utsending til FNs hovedkontor i New York (1994-1999), Wien (2007-2011), Genève (2011-2013) og ambassadør til Iran under forhandlingene for atomavtalen (2014-2017), for å nevne noen av utenrikspostene hans. Han er med andre ord en svært erfaren diplomat, som i tillegg til sitt morsmål og engelsk, også behersker tysk og fransk flytende.

Ambassadøren mener vi befinner oss i en provokativ tid, og trekker frem tre store kriser vi står overfor; hvordan forholder vi oss til klima, teknologi, og ikke minst – hverandre? Det kan tenkes at ambassadør Canchola ønsker, med disse overhengende krisene som bakteppe, å understreke hvordan internasjonalt samarbeid, særlig mellom våre to land, kan og har bedret situasjonen og muliggjort løsninger.

Fra venner til partnere

Canchola trekker frem flere perioder og hendelser som har vært viktige for norsk-meksikansk samarbeid. Begge landene var originalmedlemmer da FN ble grunnlagt i 1945, og har sammen vært representanter i Sikkerhetsrådet tre ganger, senest perioden 2020-2022. Landene har lenge vært venner, og Mexico åpnet sin ambassade i Norge allerede i 1906, året etter unionsoppløsningen. Likevel ble ikke landene strategiske partnere før etter FN ble opprettet. “Da gikk vi fra å bare ha felles interesser, til å bli strategiske partnere” sier diplomaten.

En milepæl for våre lands samarbeid var resolusjon 1803. Den ble vedtatt av FNs generalforsamlingen i 1962, der både Mexico og Norge var aktive parter under utredningen. Resolusjonen omhandlet råderett over utvinning av naturressurser, og sikret stater suveren råderett over nettopp disse ressursene. Mexico, som ideologisk tilhørte de alliansefrie nasjonene som ikke tok part i den kalde krigen, var en viktig part i avkoloniseringsprosessen i etterdønningene av verdenskrigen. Resolusjon 1803 blir en også en svært viktig markør for denne prosessen.

Senere, i 1980, var begge land representanter i Sikkerhetsrådet. I forbindelse med krigen mellom Irak og Iran, sendte Norge og Mexico alene et felles brev til presidenten av rådet for å samles, diskutere og eventuelt iverksette tiltak. Ambassadøren trekker også frem Ottawakonvensjonen om forbud av antipersonellminer i 1997 som et godt samarbeid mellom våre to land.

“Vi befinner oss i en provokativ tid”

I nyere tider har Norge og Mexico, sammen med Østerrike, jobbet for å problematisere de humanitære konsekvenser ved bruk av kjernefysiske våpen. Det humanitære utgangspunktet var unikt fra tidligere forsøk på å redusere atomvåpen. Der atommakter av økonomiske og sikkerhetspolitiske hensyn har ønsket å redusere atomvåpen, har ikke de sivile aspektene vært i rampelyset. Konferanser holdt i Oslo, Nayarit (Mexico) og Wien i 2013 og 2014 resulterte i Forbudstraktaten som skal sikre en endelig slutt på kjernefysiske våpen. Norge er likevel det eneste av de tre landene som ikke har signert traktaten, i likhet med resten av NATO.

Usannsynlig samarbeid

Det er dermed ikke gitt at våre to land skulle ha et så tett og godt samarbeid mellom hverandre. Den meksikanske ambassaden ble stengt i 2004, og ikke åpnet opp igjen før ti år senere. En feiltagelse, uttrykker Canchola personlig. Mexico har også tilhørt blokken av alliansefrie stater og ble senere med i G77. Norge har på sin side alltid vært medlem av NATO og vært en klar tilhenger av den vestlige verdensordenen.

Mexico har også en pasifistisk utenrikspolitikk og har, i motsetning til Norge, ikke deltatt på fredsbevarende oppdrag for FN. Norsk krigsinnsats i NATO skulle også kanskje tilsi en større verdimessig forskjell, men det synes ikke å ha påvirket samarbeid mellom våre to land.

Ambassadørens foredrag er en god gjenfortelling om hvordan små og mellomstore stater, i skyggen av stormakter, har funnet nytenkende og alternative måter å samarbeide på. Det er en tradisjon som synes å svinne bort, kanskje spesielt i Norge. I FN finnes det 193 medlemsland, og veien for å løse de tre store problemene Canchola skisserer leder ikke bare til stormaktenes dør. Mulighetene kan være mange hos fremmede, mer eksotiske land som vi kanskje har usannsynlig mye til felles med.

Canchola understreker at foredraget gir uttrykk for hans personlige meninger alene, og skal ikke på noen måte tolkes som offentlige uttalelser for den meksikanske stat.  

Send

Your email address will not be published. Required fields are marked *