Gamers represent! (Foto: Edit av Martin Alexander Fjellheim)

Åja, du er en sånn “gamer”

På fest, på jobb, på studiet - vi blir redusert til en stereotypi

Klokken bikker 22:00 på en lørdagskveld, praten går løst på vorspielet i studentboligen. Musikken dundrer og alkoholen inntas i likt tempo som en mann vandrende i ørkenen når han endelig finner vann etter tre døgn. Av ren og skjær tilfeldighet ramler jeg inn i en samtale med en jeg aldri har snakket med før. “Hva er det du driver med da?”. “Trives du?”.

Vi lider oss gjennom formalitetene og småpraten. Når kvaliteten på samtalen forvitrer forteller jeg om arbeidet mitt i studentradioen, så er det bare å lene seg tilbake og sitte å vente på at det skal skje. Jeg gruer meg. Jeg vet det kommer, for det kommer hver gang. Alltid.

“Åja, du er en sånn “gamer”?” 

Stempelet er satt, merkelappen er navngitt og personen du snakker med har endelig greid å plassere deg i en allerede eksisterende mental kategori. Du er en gamer, og arver fordommene kategorien medfører.

Kjellertrollet er samfunnsfiende nr. 1 (Foto: Pxfuel)

Under broen

De vet jo hva en gamer er, hvordan gamere er. Tiltaksløse, late og umotiverte unge menn som tilbringer alle døgnets timer foran skjermen. Eskapister så sugd inn i en virituell virkelighet at de neglisjerer sitt eget liv. En som kryper og klynker seg i møte med dagslys, arbeidsløse og bosatt i kjellerleiligheten til mor og far.

De sosiale relasjonene har alltid måttet vike, resultatet er et upopulært og sosialt inkompetent forkrøplet vesen. Fysisk aktivitet og mosjon er begrenset til kun det nødvendige: musearmen og tastetrykk. Sosiale relasjoner blir kraftig nedprioritert, det samme blir kosthold og hygiene. De blir antatt som stygge, feite og bleike.

“Bitch hør her…”

Nedarvet og videreført

Ikke nok med at vi møter på disse fordommene på personlig plan og at vi blir satt i boks, i tillegg blir anklager rettet i vilden sky mot videospill som et samfunnsstrukturelt problem. På 50-tallet var det Rocken, på 60-tallet var det tegneserier, på 80-tallet var det Heavy Metal. Nå er det videospill som har blitt den store stygge ulven. Noen må være syndebukken, noen må holdes ansvarlig for å bidra til at samfunnsverdiene står for forfall.

Spill knyttes konstant i media til skoleskytinger og vold blant unge. Selv her i lille Norge, hvor et enormt fokus ble rettet mot videospillbruken til Anders Behring Breivik i forbindelse med rettssaken etter Utøya.

Moralens høyborg. (Foto: pxfuel)

Den stille majoriteten

Det er dessverre som med andre grupper at de mest vokale sjeldent er de mest representative. Lik  feminist lider gamer av et omdømmeproblem, majoritetens stemmer drukner vekk og overdøves av stemmene til fanatiske ildsjeler. Det er som regel de som roper høyest vi legger merke til.

Dette har en selvforsterkende effekt, når så mange negative konnotasjoner er tilknyttet å være en gamer øker terskelen for å erklære tilhørighet med den stigmatiserte gruppen. Dette senker sannsynligheten for at en “casual” gamer er villig til å blande seg i samtalen og si: “Nei, det er faktisk de færreste som er sånn, de fleste av oss er helt normale folk”. De eneste som er villig til å påberope seg den fordømmende merkelappen er ildsjelene, noe som videre bekrefter de allerede eksisterende stereotypiene i gjennomsnittspersonen hode. Majoriteten lider videre i stillhet.

“Nei, det er faktisk de færreste som er sånn, de fleste av oss er helt normale folk”

 

Alle gjør det..

I vårt høyteknologiske moderne samfunn skal det godt gjøres å finne en vestlig husstand uten tilgang til noe form for videospill. De fleste av oss har tilgang til ulike spillmedier døgnet rundt: datamaskin, nettbrett og telefon. Så hvem er egentlig en gamer om vi skiller begrepet fra de tilknyttede fordommene? En gamer er en som liker å spille videospill. Det er faktisk ikke særlig mer komplisert enn som så. Spiller du candycrush på bussen? Gamer. Spiller du Fifa med gutta? Gamer. Tyr du til drikkelek-apper på vors? (nesten) Gamer. Du skjønner poenget.

Vi er alle gamere og det er ikke et begrep man burde behøve å skamme seg over å bli assosiert med. Derfor står jeg igjen med et enkelt budskap:

Filthy casual. (Foto: Martin Fjellheim)

“Beklager for at vi ikke bruker stemmen vår oftere” – den stille majoriteten.

 

Siste podcaster

  • Hardcore – Pirater, Fagforeninger og Kinesere
    Gutta er hjemme i egne hjem. Johannes mimrer tilbake på et 30 år gammelt spill, som han relativt nylig spilte. Marius irriterer seg over «crunch» og Petter har funnet et spill som endelig lar han oppfylle sine indre drømmer. På sending: Petter, Marius, Johannes
  • Hardcore - Spillfilmer og nedleggelser
    Gutta er tilbake som et frisk pust i den post-koronistiske hverdagen med Johannes som leder an i avsløringer om ondskapen som skjuler seg i EAs mørke hovedkvarter. Marius har fått lekt seg med Squadrons og Martin er som vanlig mest opptatt av å underholde seg selv i studio.
  • Hardcore - Suksesser og Fiaskoer
    Petter, Johannes og Martin er ukens trekløver. Det snakkes varmt om Xbox Game Pass, og Crash Bandicoot får seg en liten hyllest. Johannes snakker også om Nintendo 64 og hvorfor han mener det er Nintendos viktigste fiasko.
  • Hardcore - Spillkapitalisme
    Gutta er tilbake i studio. De tar et overblikk over siste Playstation-konferanse og diskuterer spillene som ble vist frem. Microsoft har slengt rundt sin store lommebok og kjøpt Bethesda. Petter snakker om «Super Mario 3D All-Stars», som fører til het diskurs i studio. I studio er Petter, Marius og Johannes.
  • Hardcore - Tell Me Why, Sony?
    Vi er tilbake i hjemmene våre med enda mer radio, og denne uken er Petter, Johannes og Martin på plass! Vi forklarer hvorfor Tell Me Why ikke er mer enn helt OK, sjokkeres over hvor generøse Microsoft er med den nye konsollrekken sin og mimrer tilbake til gode remakes.

Hardcore

Uortodoks og kompromissløst spillpodcast om konsoll- og PC-gaming hver tirsdag kl 11:00. Anmeldelser, reportasjer, tilbakeblikk og gjester fra spillindustrien.

Send

Your email address will not be published. Required fields are marked *