Åja, du er en sånn “gamer”

Klokken bikker 22:00 på en lørdagskveld, praten går løst på vorspielet i studentboligen. Musikken dundrer og alkoholen inntas i likt tempo som en mann vandrende i ørkenen når han endelig finner vann etter tre døgn. Av ren og skjær tilfeldighet ramler jeg inn i en samtale med en jeg aldri har snakket med før. “Hva er det du driver med da?”. “Trives du?”.

Vi lider oss gjennom formalitetene og småpraten. Når kvaliteten på samtalen forvitrer forteller jeg om arbeidet mitt i studentradioen, så er det bare å lene seg tilbake og sitte å vente på at det skal skje. Jeg gruer meg. Jeg vet det kommer, for det kommer hver gang. Alltid.

“Åja, du er en sånn “gamer”?” 

Stempelet er satt, merkelappen er navngitt og personen du snakker med har endelig greid å plassere deg i en allerede eksisterende mental kategori. Du er en gamer, og arver fordommene kategorien medfører.

Under broen

De vet jo hva en gamer er, hvordan gamere er. Tiltaksløse, late og umotiverte unge menn som tilbringer alle døgnets timer foran skjermen. Eskapister så sugd inn i en virituell virkelighet at de neglisjerer sitt eget liv. En som kryper og klynker seg i møte med dagslys, arbeidsløse og bosatt i kjellerleiligheten til mor og far.

De sosiale relasjonene har alltid måttet vike, resultatet er et upopulært og sosialt inkompetent forkrøplet vesen. Fysisk aktivitet og mosjon er begrenset til kun det nødvendige: musearmen og tastetrykk. Sosiale relasjoner blir kraftig nedprioritert, det samme blir kosthold og hygiene. De blir antatt som stygge, feite og bleike.

“Bitch hør her…”

Nedarvet og videreført

Ikke nok med at vi møter på disse fordommene på personlig plan og at vi blir satt i boks, i tillegg blir anklager rettet i vilden sky mot videospill som et samfunnsstrukturelt problem. På 50-tallet var det Rocken, på 60-tallet var det tegneserier, på 80-tallet var det Heavy Metal. Nå er det videospill som har blitt den store stygge ulven. Noen må være syndebukken, noen må holdes ansvarlig for å bidra til at samfunnsverdiene står for forfall.

Spill knyttes konstant i media til skoleskytinger og vold blant unge. Selv her i lille Norge, hvor et enormt fokus ble rettet mot videospillbruken til Anders Behring Breivik i forbindelse med rettssaken etter Utøya.

Den stille majoriteten

Det er dessverre som med andre grupper at de mest vokale sjeldent er de mest representative. Lik  feminist lider gamer av et omdømmeproblem, majoritetens stemmer drukner vekk og overdøves av stemmene til fanatiske ildsjeler. Det er som regel de som roper høyest vi legger merke til.

Dette har en selvforsterkende effekt, når så mange negative konnotasjoner er tilknyttet å være en gamer øker terskelen for å erklære tilhørighet med den stigmatiserte gruppen. Dette senker sannsynligheten for at en “casual” gamer er villig til å blande seg i samtalen og si: “Nei, det er faktisk de færreste som er sånn, de fleste av oss er helt normale folk”. De eneste som er villig til å påberope seg den fordømmende merkelappen er ildsjelene, noe som videre bekrefter de allerede eksisterende stereotypiene i gjennomsnittspersonen hode. Majoriteten lider videre i stillhet.

“Nei, det er faktisk de færreste som er sånn, de fleste av oss er helt normale folk”

 

Alle gjør det..

I vårt høyteknologiske moderne samfunn skal det godt gjøres å finne en vestlig husstand uten tilgang til noe form for videospill. De fleste av oss har tilgang til ulike spillmedier døgnet rundt: datamaskin, nettbrett og telefon. Så hvem er egentlig en gamer om vi skiller begrepet fra de tilknyttede fordommene? En gamer er en som liker å spille videospill. Det er faktisk ikke særlig mer komplisert enn som så. Spiller du candycrush på bussen? Gamer. Spiller du Fifa med gutta? Gamer. Tyr du til drikkelek-apper på vors? (nesten) Gamer. Du skjønner poenget.

Vi er alle gamere og det er ikke et begrep man burde behøve å skamme seg over å bli assosiert med. Derfor står jeg igjen med et enkelt budskap:

“Beklager for at vi ikke bruker stemmen vår oftere” – den stille majoriteten.