Plutopop Da jeg kom til Bergen som nyinnflyttet kjente jeg ingen. Perifere bekjentskaper hadde jeg, men det betyr som oftest lite i det store bildet. Jeg kjente ingen. Men i Norges mest pratsomme by er det lett å komme i kontakt med folk. En av de første jeg kom i snakk med var en fyr fra Haugesund. Noe av det første han lærte meg var det at Vestlandet kun hadde én årstid: Høst. Januar: 10 grader og regn. April: 10 grader og regn. Juli: 10 grader og regn. Oktober … Du skjønner greia. Også blåser det i tillegg.
Herfra kunne man trukket en logisk konklusjon om at vestlendinger og bergensere burde være verdensmestere i melankoli og alt mollstemt på musikkfronten. Riktignok har man flere eksempler på dette, all den tid Aurora slo igjennom med inderlighet, sårbarhet og alt eklektisk. Men motsatsen er jo også til stede. En av Bergens største suksesser globalt er jo Kakkmaddafakka, som snur lokaler på hodet både i Latin-Amerika, Sør-Europa og på mange festivalscener i Sentral-Europa. Mye av det som beveger seg i hip hop-miljøet i byen kan også vanskelig kalles mollstemt eller melankolsk.
Det kan du ei heller si om Boy Pablo, en guttegjeng som på mange måter følger den stien band som Kakk allerede har trått opp. I Norge er de allerede belønnet med priser og nominasjoner på både Spellemann og P3 Gull, men som Kakk er det først i utlandet Boy Pablo er store. Fra å ha spilt inn musikkvideoer i lavoppløsning på havna i Osøyro skaper de nå Justin Bieber-tilstander på konsertscener i Taiwan og Singapore (!). I april blir de dessuten det eneste norske bidraget på Coachella-festivalen. Men det begynner nesten å bli kjedsommelig repetitivt, det – at det er på hjemmebane trøkket og stemninga er som mest spesiell. Bergen elsker sine egne, spesielt eventyrerne.
På opptrådte stier?
Da Boy Pablo inntok Verftet nå på lørdag var det med en EP og et debutalbum under beltet. Det kan lett anses som en begrenset låtkatalog, men alle må jo starte et sted. Og gutta starten konserten på lørdag kveld med en potpurri av egne låter og coverinnslag.
«Feeling Lonely» og «ur phone» kommer henholdsvis fra fjorårets album og EP-en fra 2017. Disse låtene setter veldig fort standarden på et feststemt Verftet og for hva Boy Pablo tilbyr musikalsk. Her er det gitarriff og varme toneganger som gir en lettere solstikk, som oftest i positiv forstand. Guttene er også helstøpte entertainere, og innledningsvis blandes de overnevnte låtene inn med heldedikterte coverversjoner av blant annet Astrids S og Katy Perry. Er det mangelen på en større låtkatalog de prøver å dekke over her? Fult mulig. Likevel er coverversjonene morsomme innslag hvor spillegleden og Boy Pablos sommerlige stempel på musikken skinner igjennom både på «Hurts So Good» og «Roar».
Allikevel kan det nok greit bekreftes at gutta ikke gjenoppfinner kruttet hverken med musikken sin eller med konseptet de kjører på scenen. Blandingen av sommerlige toner, et energisk sceneshow og ukonvensjonelle coverversjoner bringer jo lett assosiasjonene til noen andre bybarn som allerede er nevnt. Nå er ikke det å dra inspirasjon av Kakkamaddafakka en nedsettende bemerkning, ei heller vil jeg beskylde gutta i Boy Pablo for å mangle en egen identitet. Et sted må man jo starte, og denne kvelden er Boy Pablo en gjeng som følger opptrådte stier i søken om å hugge fram sin egen. Gutta har som nevnt tonnevis av sjarm og spilleglede, noe som lett utveier lette, men alt fra urimelige eller negative assosiasjoner til Kakkmaddafakkas samspill, eller for den saks skyld Bruno Mars sitt samspill med hans band The Hooligans.
(Nesten) i kommando mot reisens slutt
Gjennom konserten har undertegnede hatt en koselig time på terrassen bakerst på Røkeriet. I konsertens avsluttende fase bringer Boy Pablo fram skytset hva låter angår. På Spotify er låta «Everytime» hans mest spilte med lett svimlende 25 millioner streams. 25 millioner er rimelig sterkt for en artist som er alt annet enn et etablert navn i Norge, noe som igjen vitner om den imponerende suksessen utenlands. Lørdag kveld er «Everytime» et sobert og nedpå innslag i en ellers energisk time-halvannen på Verftet. Rett foran scenen har de mest hardbarka og konverterte konsertgåerne hoppet opp og ned en time i strekk, men her er tilløpet til lighterføring langt større.
Tempoet er igjen oppe og nikker under «Losing You». Sangen er den mest streamede fra Boy Pablos ferske album. Den viderefører mye av energien fra tidligere samtidig som den viderefører gjengens guttete og karismatiske sceneframtoning. Konserten avsluttes med en encore der de gjør enda en covervri på en stor listelåt. Her kaster gjengen både skjorter og bukser av før Post Malone og «Better Now» får sin Pablo påskrevet med et livsbejaende punktum for en høyst underholdende konsert.
Det er lett å glemme Boy Pablos internasjonale suksess midt opp i det hele når gutta er på scenen. Det er synlig at gutta er i starten av karrieren og at en krystallklar, egen identitet ikke helt ennå har manifestert seg. Dette tar ingenting i fra guttas dedikasjon til egen musikk og underholdningsverdi. På lørdag kveld hadde publikummet på Verftet med et helautentisk musikkprosjekt å gjøre. Et prosjekt som sannsynligvis bare vil utvikle i seg i en positiv retning.
Som nevnt innledningsvis nevnt er Boy Pablo Norges eneste representant på Coachella i april og i sommer blir de å se på to av Europas største festivaler, henholdsvis på Primavera Sound i Barcelona og Sziget i Budapest. Hvilket ikke kunne vært mer passende. Det fult mulig høsten varer evig på Vestlandet, men når Boy Pablo spiller er det alltid sommer.
