Ren fornøyelse

Bayonetta-serien er en som har gått gjennom oppturer og nedturer, litt som en berg-og-dalbane. Kult-klassikeren Bayonetta kom ut til Xbox 360 i 2009 som en kritisk yndling, men ingen storselger. Spillets intense action og banebrytende gameplay gjorde det godt hos anmelderne, men dessverre ble mange spillere skremt bort av spillets litt, vel, eksentriske natur. Mange tenkte nok at dette kom til å bli første og siste gang vi så serien.

Heldigvis i 2012 kom Nintendo inn i bildet, og lovte utvikler Platinum Games total frihet i produksjon av Bayonetta 2, i bytte mot at spillet kom ut eksklusivt til Nintendos fremtidige fiasko, Wii U. Og igjen skjedde det at spillet var en kritisk perle og vant en haug med Game of the Year-priser, men ikke gjorde det bra blant publikum. Denne gangen kanskje litt mer på grunn av Wii U-ens manglende suksess, men allikevel så det mørkt ut for heksen.

Spol frem til 2018, Nintendo har endelig en suksessrik konsoll i markedet igjen og ut av ingenting annonserer de Bayonetta 3, og for å få med de som gikk glipp av de første to er de nå på Switch. Forhåpentligvis er dette muligheten disse spillene trenger for å nå ut til alle.

Bygger til klimaks

Dette er to spill som er action først – handling senere. 90% av alt som skjer gir absolutt null mening, på en nydelig måte. Bayonetta er en heks som har gått i pakt med demoner, og hennes jobb er å drepe engler. Det er en enkel forklaring, men mer trenger du ikke vite. Dette premisset gir ut for helt sinnssvake gameplay-segmenter hvor du for eksempel flyr gjennom en storby stående på jet-fly mens engler flyr på deg og du banker de opp med hår-magi. Hele spillet føles ut som det er en barnehage-elevs syretripp og det er helt nydelig. Gjennom eneren er det konstant eskalering av alle situasjoner du er i, og akkurat da det er på randen til å gå for langt, går det enda lengre. Også starter du toeren og tenker, dette kan jo ikke gå lengre enn eneren, OGSÅ GJØR DET DET. Disse spillene er helt unike i den følelsen av uendelig eskalering, og jeg anbefaler alle der ute å oppleve det, det er ingenting som ligner.

Gameplayet fungerer slik: Du har to angrepsknapper; en som kontrollerer armer og en som kontrollerer ben. Du kan kombinere disse for å skape lange, ekstravagante komboer. I tillegg har du en mulighet til å slå hardt tilbake om du spiller ekstra risky, med noe som heter Witch Time. Hekser har en kraft til å kontrollere tid, så om du dukker unna i siste sekund, sakker du ned tiden for alle rundt deg og kan hamre løs helt hensynsløst. En utrolig tilfredstillende mekanikk som styrker de som våger å spille litt på kanten.

Heksekunst

Grunnen til at absurdheten fungerer så godt som den gjør er gjennom måten spillets karakterer presenteres på, mest av alt Bayonetta. Fra utsiden inn virker det som spillet er helt perverst og overseksualiserer kvinner, men det er presentert på en så selvsikker og gjennomført måte at alle karakterene føles ekte og utdypet. Selv om Bayonetta sine scener består av masse intime nærbilder, virker det helt naturlig fra karakteren da hun helt klart er sikker på sin seksualitet og seg selv. Det beskriver det meste med spillet mener jeg. Det er utrolig selvsikkert. Bayonetta føles alltid ut som hun har litt mer kontroll over situasjonen enn hun gjerne viser. Selv om det meste er tullete og useriøst, vises det med en slik selvsikkerhet og oppriktig gode tanker fra utviklerne at det ikke blir kleint. Det er ting som det som hever Bayonetta-serien over deres nære konkurranse i sjangeren.

Musikken hjelper også en god del. Jazzy remixer av klassikere som “Fly me to the Moon” og “Moon River” gir spillet en sammenheng mellom vibben til Bayonetta og får gameplay-seksjonene til å ha et rytmisk preg over seg. Musikken er aldri mørk og dyster, som bidrar til til den hyppige følelsen av hele greia. Selv om spillet er dødsvanskelig til tider, dytter musikken deg til å prøve igjen, og igjen, og igjen…

Perfekt port

Jeg si at disse to portene er helt fantastiske. De kjører i en konstant 60fps og hakker ikke ett sekund. Spillene ser også fantastiske ut, til den grad at jeg ikke helt forstår hvordan Bayonetta kom ut på forrige generasjon konsoller. Kontrollene er enormt responsive, og det er til og med en mulighet for å kontrollere spillet med kun touch-skjerm, og det fungerer faktisk mye bedre enn du skulle trodd! Dessverre kjører spillet bare i 720p uavhengig om du spiller i håndholdt eller docked modus. Det er et lite problem, men personlig ville jeg valgt det over at spillet kjørte i 1080p og var ustabilt hver gang.

Bayonetta-serien burde alle prøve. Maken til en mer helhetlig pakke spill er det lenge siden jeg har opplevd. Her er det null flesk å trimme, og spillet gir deg god grunn i form av rangeringer per oppdrag til å spille det om og om igjen. Hvert spill tar omtrentlig 10 timer å fullføre, men det er enkelt å bruke over dobbelt så mye. Spillene passer i tillegg perfekt på Switch, da hvert oppdrag varer i omtrentlig 20 minutter eller mindre, så det er enkelt å plukke opp spillet i en liten stund her og der. Det er også vanskelig å si nei takk til denne dealen. Hvis du kjøper Bayonetta 1 for 250kr, får du toeren for 250. Eller, hvis du kjøper toeren i butikken for 500kr, får du originalen med på kjøpet. Du får to fullverdige spill for 500kr uansett hva du gjør, da begge enkelt kunne kostet det dobbelte. Jeg er utrolig glad denne fantastiske serien har fått en ny sjanse av Nintendo, og gleder meg helhjertet til Bayonetta 3.