En god samling som egentlig kun lener seg på nostalgi-faktoren. [Skjermdump: Petter Helland Villanger]

Den gode og vonde siden av nostalgi

Klassikerne i Super Mario 3D All-Stars fortjente kanskje litt mer enn de fikk.

Nintendo liker alltid å feire de mest populære karakterene sine, og dette året er det ingen andre enn Mario som står for tur med sitt 35-årsjubileum. Og denne gangen feires det med en samling av de beste 3D-eventyrene til rørleggeren i en fin liten pakke for Nintendo Switch med Super Mario 3D All-Stars. Men er samlingen verdig både feiringen og prisen de spør om for titler som er ett tiår eller to gamle?

Voksesmerter

I denne samlingen får vi de tre mest populære 3D-titlene til rørleggeren: Super Mario 64, Super Mario Sunshine og Super Mario Galaxy. Siden alle disse titlene har vært på markedet i mange år, vet vi allerede at de er ekstremt gode spill hver for seg. Så det som må fram i lyset her er vel egentlig om de har fått en verdig makeover nå i 2020.

Først ut er selvsagt Super Mario 64, spillet som revolusjonerte 3D-spill i 1997 og var noe som folk aldri hadde sett før. Men når det har gått over 20 år og spill som Super Mario Odyssey har kommet ut, er det litt skuffende å se hvor lite som har blitt gjort med denne utgaven av spillet. Som med alle de andre spillene i samlingen, er det selvsagt høyere oppløsning så det ser litt penere ut enn originalen. Ellers er kanskje nøyaktige det samme spillet som kom ut for over 20 år siden. Det betyr at mange av 3D-problemene i spill som har blitt fikset gjennom de siste 20 årene fortsatt er på plass. Dette er stort sett mer irriterende enn det er morsom nostalgi man kan le av. Det verste eksempelet er måten du roterer kameraet på, som kun kan settes i et begrenset antall posisjoner rundt Mario. Ikke at jeg krever en helt ny versjon, men en liten oppussing for å fikse designelementer som kun var til stede på grunn av tiden spillet ble lagd på hadde vært fint.

De beste og verste delene av Super Mario 64 er på plass, inkludert denne mildt irriterende pingvinen. [Skjermdump: Petter Helland Villanger]

Deretter har vi Super Mario Sunshine, eventyret fra 2002 der Mario må rydde opp rotet på Delfino-øyen ved hjelp av vannkanonen FLUDD. I motsetning til Super Mario 64 har vi gått fra den gammeldagse firkanten til widescreen her, som umiddelbart hjelper med det visuelle inntrykket. Men sammen med SM64 så har de ikke gjort stort mer enn det. Siden det kom ut 5 år senere er selvsagt mange av problemene fra 64 også fikset, men kontrolleringen av FLUDD er fortsatt like komplisert som den var i Gamecube-dagene. Fortsatt en tro kopi av original-spillet, men med de bonusendringene som SM64 ikke fikk er det mindre sannsynlig av kontrolleren ryker i veggen av irritasjon over kameraplasseringen.

Mer moderne = bedre?

Et spill fra Wii-perioden har vel aldri sett bedre ut. [Skjermdump: Petter Helland Villanger]

Til sist har vi Super Mario Galaxy fra 2007, der Mario reiser gjennom universet for å hindre Bowser fra å skape sin egen galakse. Det er ikke bare det nyeste, men overraskende nok det mest endrede spillet i samlingen. Galaxy var selvsagt en Wii-tittel, og der var de tradisjonelle kontrollene Wiimote og Nunchuk, som selvsagt ikke er mulig på Switch. Så her la de inn litt ekstra arbeid for å få det til å funke på en mer standard kontroller, og det har de fått til. Ikke bare kan du velge mellom håndholdt modus, Pro Controller eller Joy-Cons, men alle tre metodene funker bra når du er vant til de (spesielt Joy-Cons). Jeg vet ikke om det er fordi jeg har personlige dårlige minner med hvor utydelig alle spill så ut på Wii, men her er den visuelle oppgraderingen et vakkert syn for øyet. Den klare favoritten min i samlingen, både før og etter å ha spilt versjonen fra denne utgaven.

Om du skulle være lei spillingen, len deg tilbake og kos deg med hele musikksamlingen. [Skjermdump: Petter Helland Villanger]

Kort oppsummert så får du akkurat det minste du kunne forventet fra denne samlingen, og egentlig ikke mer enn det. Utenom at du kan hoppe inn og ut av alle tre spillene fortløpende og en fin brukermanual i hvert spill som viser alt du kan gjøre med et knappetrykk, er det også en samling av all musikken fra spillene som du kan kose deg med når som helst. Men etter å ha spilt andre samlinger av retro-spill som har fått en skikkelig modernisering som Crash Bandicoot N.Sane Trilogy og Spyro Reiginited Trilogy, er jeg litt skuffet. Selvsagt er det fint å ha denne samlingen på Switch, men to tredjedeler av den kunne fint ha fått bedre behandling. Men selvsagt, for alle Nintendo-elskere er det et verdig kjøp uansett. Og for en eller annen grunn slutter de å selge den 31. mars neste år, så det er bare å kjappe seg.

Siste podcaster

  • Hardcore - PS5-spesial
    Denne uken serverer Hardcore en liten spesialsending, der vi har samlet de gøyeste samtalene fra semesteret om den nye konsollgenerasjonen for å feire at de de endelig er ute blant folket! Hør Marius, Petter og Johannes gutta snakke om når de først ble annonsert, hvor katastrofalt vanskelig det har vært å få tak i de, og sist men ikke minst Johannes endelig få snakke om hvordan det er å eie en.

Hardcore

Uortodoks og kompromissløst spillpodcast om konsoll- og PC-gaming hver tirsdag kl 11:00. Anmeldelser, reportasjer, tilbakeblikk og gjester fra spillindustrien.

Send

Your email address will not be published. Required fields are marked *