Studentonsdag This content has been archived. It may no longer be relevant
Undertegnede skriver nå om noe hun aldri trodde hun skulle skrive om. Om en identitet og en merkelapp hun hele sin ungdomstid var fast bestemt på å kvitte seg med i fremtiden. Nå er det vel ikke første gang at noen må finne seg i å bevege seg vekk fra sitt 15-årige standpunkt etter hvert som de legger flere år og erfaringer bak seg, men overraskelsen er der like fullt. Det skal nemlig handle om det å komme fra ett sted og å flytte til et annet. Dette er noe kanskje de fleste vet er en del av det å være student.
Gøy på landet
Jeg er født og oppvokst i Levanger i Nord-Trøndelag. I denne kommunen finner du hjembygda mi, med sine rundt 200 innbyggere. Det meste her dreier seg om landbruk; på deltid eller heltid. Her finner du ikke rutebusser, butikker og for øvrig ingen skole heller – ikke nå lenger. Tar du turen til de litt større nabo-tettstedene og ikke minst til Levanger by, vil du snart bli oppmerksom på en del kulturelle fenomen som mange kanskje forbinder med området: Råning, flatfyll, løs-snus og ellers et noe begrenset, men hardtslående ordforråd. På en skjermet, men idyllisk bondegård hører jeg altså hjemme. Asfaltert vei fikk vi først i fjor.
Stort ego, lite hjemsted
Yngst i en søskenflokk på tre, og med utdannede og reflekterte foreldre, utviklet jeg snart en fremtidsvisjon som sikkert ikke er fremmed for andre med opphav i distriktene: ”Jeg må vekk herfra.” Jeg har alltid hatt et godt forhold til selve hjemmet mitt, altså – fullstendig rosenrødt faktisk. Men det var så flaut å være trønder! Med pene kusiner fra Drøbak og stolte sangere og talere fra Sunnmøre til slektninger, ble en selv så innmari flat og grå. Den videre tanken på finne seg en i parallellklassen på ungdomsskolen, for så å føde barna hans fem-ti år senere ble for min del så avgjort uaktuell. Graden av gjennomførbarhet på disse fremtidsplanene mine skal jeg ikke gå videre inn på her, men foreldrene mine sluttet i alle fall aldri å oppmuntre nysgjerrighet og lærevilje.
Jeg gjorde meg altså mentalt ferdig med det å være trønder mange år før jeg kunne flytte der ifra, og jeg skal ikke engang prøve å telle alle stedene jeg så for meg skulle bli mine fremtidige hjem. Mine urbane paradis, mine intellektuelle tilfluktssteder, mine ”fuck you” til trekkspill, ingefærøl og sodd. Det kan godt hende du skjønner hvor dette bærer hen, og når sant skal sies er jeg ikke ute etter å sjokkere. Det er mer et oppgjør med min tidligere arroganse knyttet til opphav. Et lite spark bak – rett i samvittigheten.
Ut i verden
Høsten 2014 kom jeg altså til Bergen. En på alle måter nydelig by. Her fant jeg – og finner jeg fremdeles – min kultur, mine spisesteder, mine gatelys, parker, øl og venner. Jeg fikk sitte i et stort auditorium og notere til krampa tok meg om Europas slagmarker, revolusjoner, ideologier, økonomiske kollapser, mål og meninger, katastrofer og seire. Alt dette – paradoksalt nok – fullstendig fritt for trøndere. Med andre ord – alt jeg hadde gledet meg til.
Året i forveien hadde jeg tilbragt på folkehøgskole i Lofoten, så det at hjemlengselen i en eller annen variant ville snike seg innpå meg var jeg forberedt på, og langt fra noe jeg så på som et nederlag i den forstand. Men jeg skal nakent og ærlig innrømme for deg at i tillegg til de nevnte former for lengsel som dukker opp i forbindelse med gløgg, stearinlys og desember i anmarsj – så kjenner jeg at jeg har blitt lei av å være det trønderske foruten. Og jeg skammer meg for å ha ønsket det bort.
Humor er relativt
Jeg husker jeg lo da en av mine bergenske bekjentskaper blåste bort det faktum at jeg ikke kom fra Trondheim: ”For oss her i byen e alt én og samme greie!” For øvrig uttalte vedkommende også at alt nord for Modalen var Nord-Norge. Jeg lo fordi jeg trodde det var en selvironisk spøk. Selvironi er jeg nemlig godt utrustet med – et must for å overleve hvor som helst sør for hjemlige trakter.
Men i lengden svir det faktisk litt når noen høster stående applaus og latterbrøl på vorspielet fordi de lager boblestemme og sier ”sjø” ved hver anledning de får. Også når en annen kaprer min egen historie hjemmefra ved å supplere noe usmakelig om ”det bondehølet du kommer fra”. Når du blir angrepet for hvert halve gram med stolthet som kommer frem i en samtale om idrettsprestasjoner – en ironi som burde skrike så jævlig høyt i byen hvor de synger ”gullet ska hem” for en andreplass i OBOS-ligaen.
Selvfølgelig går det ikke an å rasjonelt diskutere patriotisme, tilhørighet og identitet, og det er fint at det kan være slik. Jeg er også klar over at dobbeltmoralens bjelle bør ringe for min egen del her, men det blir litt som med søsken; ”jeg får lov til å banke broren min, men nåde deg om du så mye som rører ham!” Kanskje har jeg lov til å nevne min generasjons sykelige opptatthet av selvrealisering i denne sammenhengen også? Kan den føre til at vi ikke bare overser veien mot målet – men også den aller første startstreken? Den gjorde i alle fall det for min del.
De store ordene til det store bildet
Jeg vil kanskje litt for mye med denne historien. Jeg vil innrømme overfor meg selv at jeg tok feil. Jeg vil få utløp for litt hjemlengsel. Jeg vil fortelle deg noe om stedet der jeg kommer fra, og om alle de trauste, trege og fine slektningene mine. Jeg vil du skal vite at Trøndelag er 40 000 kvadratkilometer mer enn bare Trondheim.
Jeg vil slå ned på eventuelle omtaler av distriktene som ”mindre siviliserte” steder. De verste manerene jeg har møtt på i denne byen har unektelig blitt presentert av lokalbefolkningen. Og til slutt oppfordrer jeg alle til å finne seg en trønder de kan klemme litt på. Vi er i grunn ganske koselige når vi ikke skriver såre tekster om egne identitetskriser.
