Trigger This content has been archived. It may no longer be relevant
En våt torsdag i forrige uke plasket jeg ned på Det Akademiske Kvarter for å nyte musikken fra det norsk-canadiske bandet Bow to Each Other. Idet jeg svingte meg inn dørene til Teglverket strømmet allerede de myke tonene inn i mine ører.
Er det mulig å leve av musikken?
Studentradioens aktualitetsprogram Studentmorgen gjorde et intervju med Bow to Each Other via telefon før konserten. Den nyutgitte platen The Urge Drums og hvordan å gå frem å når man skal få en platekontrakt er noen av temaene som ble tatt opp. Med gode tilbake meldinger på albumet dukker spørsmålet om hvordan det er å jobbe i musikkmiljøet i Oslo og om det er mulig å leve av musikken.
– Det blir jo mer og mer. Når man spiller på flere steder møter man jo fler inne i bransjen. Men jeg driver med undervisning på siden foreløpig, kunne Gunhild Kristoffersen fortelle.
Hør Studentmorgens telefonintervju med Bow to Each Other:
[Audio:https://srib.no/wp-content/uploads/2014/03/Bow-to-Each-Other-Telefonintervju.mp3]
Den første fulle konserten
Megan Kovacs (Canada) og Gunhild Kristoffersen (Karmøy) har to kraftfulle stemmer som mesker seg flott sammen med synthene og trommeslagene fra Gard Nilssen. De første låtene starter rolig og er sårere enn det resten av konserten byr på. Vokalene har et slags nittitalls preg over seg, samtidig som innflytelsen fra Susanne Sundfør, som har produsert deres første plate The Urge Drums, skinner klart igjennom. Selv om de fremføres på en fremragende måte er det kun de mest entusiastiske konsertgjengerne som står med de gjenkjennelige svingende positurene, nikker hodet til musikken og virkelig nyter.
– Det var jo en liten prosess å få platekontrakt. Vi hadde spilt inn EP og en del singler, så albumet var så å si ferdig før vi fikk kontrakten, uttaler Kristoffersen
Når de mer kjente og up-beat låtene kommer på banen, slik som den meste kjente Darkness, kan man føle stemningen i publikummet løfter seg et par hakk mot taket.
Men det er et problem jeg ikke kan slippe tak i – de to damene på scenen klarer ikke å utstråle så mye mer enn nervøsitet. Dette smitter over på publikum og hver gang stemningen har bygget seg opp i løpet av låten mister de litt taket på publikum før neste kommer i gang. Det er nesten så Gunhild Kristoffersen er tvunget til å fremføre en presentasjon på skolen.
Det høres lavmælt snakk fremst i folkemengden og fra bakerst i lokalet kommer det høylytt fyllagauling. Det er flere artister som klarer å holde på publikum, selv ved å ikke si noe særlig mellom hver låt. Disse artistene utstråler en selvsikkerhet som Bow to Each Other mangler. Senere har jeg fått høre at dette var Bow to Each Other sin første fulle konsert og ikke bare som warm-up eller kortere konserter.
Hør konsertanmeldelsen:
[Audio:https://srib.no/wp-content/uploads/2014/03/Bow-to-Each-Other-Konsertanmeldelse.mp3]
Men denne manglende relasjonen mellom bandet og publikum er uheldig da musikken i seg selv er et fremragende stykke kunst. Dette gjør at jeg går fra Kvarteret med blandede følelser, men en sterk tro på at vi kommer til å høre mer fra Bow to Each Other i fremtiden.
Hvis du vil høre andre konsertanmeldelser, intervjuer, få med deg hver ukes A-liste på Studentreadioen i Bergen gå inn på Trigger Bergen eller høre repriser av programmet gå inn her.