Trigger This content has been archived. It may no longer be relevant
Temperaturen ute har sunket merkbart. Den siste resten av sommer har omsider sluppet sitt desperate grep rundt September, og det er begynt å bli mørkt om kveldene.
Dette reflekteres derimot overhodet ikke på Hulen når Death by Unga Bunga inntar scenen. De produktive retrorockerne fra Moss blåser den ene hyperfengende sommerlåten etter den andre, i retning et publikum viss høstbleke ansikter lyser opp i det alle tanker om høst og kulde erstattes med 60-tallsnostalgi og glede.
Tidligere på kvelden sto jeg og pustet frostrøyk med et notatark og en opptaker i hendene ved inngangen til Hulen, klar for å slå av en prat med bandet. Jeg så på instagram at de var opptatt med å spise pasta med jentene i Razika. Det så ut som de koste seg veldig. Jeg satt en stund backstage og småpratet med oppvarmingsbandet deres, Berlingo. Thomas Haugland satte på noe Pavarotti på anlegget, og akkurat i det Nessun Dorma nådde klimakset, kom Death by Unga Bunga marsjerende inn døren en etter en. De vet å gjøre en entré.
Tekstene i andre rekke
Death by Unga Bunga er aktuelle med sitt tredje album på tre år, You’re an Animal. Albumet er stappfult av superfengende låter og solskinnsmusikk. Albumet ble svært godt mottatt av kritikere, og ble ukens album i Trigger forrige uke.
Jeg hadde på forhånd lest gjennom en del av tekstene deres, og hadde notert ned flere spørsmål om dem. Jeg begynte med navnet på albumet.
Hvorfor heter det “You’re an Animal”? Er det en kommentar på det postmoderne, materialistiske verdensbildet? Gud er død og alt er lov: vi er bare smarte dyr? Eller er det sånn.. Rawr, you’re an animal?
– Shit, jeg skulle ønske jeg kunne si det var det første. Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne si det var det første. Men det er nok helst det siste. “Slipp løs dyret i deg” liksom. Det er ikke så mye dypere enn det. For oss er ikke tekstene det viktigste. Selvfølgelig, det skal jo være en god låt. Men det er først og fremst det andre vi jobber med. Altså, om folk føler at tekstene våre treffer dem mitt i hjertet så gjør jo det oss veldig glad, men det er ikke fokuset vårt. De skal helst komplimentere musikken. Musikken er det viktigste. Vi driver med en sjanger, altså rock, som skal være litt barnslig, og det skal være tøft. Med tekstene har vi ikke noen veldig grandios plan.
Jeg streket diskret over de neste fire-fem spørsmålene mine, og spurte heller om de notorisk fengende låtene deres er et nøye utklekket komplott for å holde Norge nynnende, eller slik de spontant lager musikk.
– Utklekket plan? Nja, jeg tror ikke jeg føler meg så smart. Vi liker jo at musikken er lett mottakelig, samtidig som det er helt forbanna kult.
Retrorockere
Dere er kjent for å være veldig 60-talls, og jeg går utifra at dere henter mye inspirasjon fra midten av forrige århundre. Er det noe nyere musikk som inspirerer dere?
– Ja vi hører mye på ny musikk. Men det er mest ny musikk som henter inspirasjon fra samme kilder som oss.
Når begynte denne fascinasjonen med 60-talls rockemusikk?
– På en garasjerockfestival i Moss i 2006. Beintøffe mannfolk i trange, tynne dresser og chelsea boots med kubanerhæler. Når du slipper unna med en sånn greie, og spiller beintøff protopunk, så er det jo klart at det må man drive med selv!
Hvordan kan det ha seg at dere ikke har spilt på Hulen før? Norges eldste rockeklubb? Dette spørsmålet vekket Moss-patriotismen i gruppen for alvor.
– Mmm nei. Det er feil. Det er helt feil. Hulen er åpnet i 1969. Kråkereiret i Moss, eller “Blinken” som det het den gangen, ble åpnet i 1962. Med snor og saks. Erik Bye med storband åpnet Blinken i Moss og onkelen min… har skrevet bok om det!
Hele gruppen brøt deretter ut i en lengre applaus etterfulgt av høylytte heiarop. Jeg takket for intervjuet. Deretter gikk jeg ut på det etterhvert ganske stappfulle området foran scenen, og ventet på det som skulle bli en av de beste konsertene jeg har sett så langt i år.