Kinosyndromet Foto: Stephanie Branchu / Gaumont / Another World Entertainment – brukt gjennom fair-use prinsippet.
Tekst: Linnea Høie Fredheim
Et sted i Frankrike
På en herregård et sted i Frankrike, år 1885, lever Dodin Bouffant (Benoît Magimel) og hans kokk og livspartner Eugénie (Juliette Binoche). I over 20 år har de bodd sammen og dyrket sin kjærlighet gjennom deres gjensidige lidenskap for matlaging. Paret har aldri giftet seg, fordi Eugénie ville forbli i sin stilling og friheten som følger med den.
“Why don’t you eat with us?”
“I converse with you through what you eat.”
Filmens setting setter umiddelbart stemningen, da eiendommen er storslått med nydelig natur. Her finnes svale lunder med gamle løvtrær, enger av timotei som bader i solen, og en frodig kjøkkenhage med alt man måtte få lyst på. Det trengs ikke musikk, for man hører en svak vind som rørsler løvet, fuglene som synger utenfor, og kokelydene fra Eugénies kjøkken.
Kokkekunst på høyt nivå
Det hele begynner med at en ekstravagant middag skal kokkeleres for Dodins venner, og her er filmfoto og kameraarbeid nøye koordinert med skuespillernes bevegelser og håndtering av maten. Seeren befinner seg midt i dampen fra kjelene og man kan nesten lukte og smake de utrolige rettene som blir laget.
Tagningene er lange, og det er som en dans blir utført på kjøkkenet. Kameraet følger kjøkkenpiken bære noe i én retning, før Eugénie trenger hjelp ved kokeplatene, og plutselig befinner man seg borte hos Dodin, som kokkelerer i vei i andre enden av kjøkkenet.
Ren matporno
Filmen er en kjærlighetserklæring til maten og forholdene som dannes når man lager den sammen. Selvforsynte som de er fra kjøkkenhagen, ser du maten fra første fase til den til slutt blir servert på bordet. Du blir vitne til skjæringen av kjøttet, fordelingen på tallerkenen, og får se og høre retten bli spist. Man får høre gjestene humre og nyte maten de får.
Avansert rett etter avansert rett blir servert, og det er ikke bare gjestene hos Dodin som blir påvirket av menyen. Hele kinosalen humret for seg selv når de fikk se all denne nydelige maten.
Følelsesladd opplevelse
“We are in our autumn years.”
“Not me, this is my summer.”
Gjennom fremstillingen av mat på denne måten, så nært knyttet til Eugénie og Dodins kjærlighet, vekket det varme og sterke følelser i meg som seer. Det fikk meg til å sette mer pris på hvor maten kommer fra, at god mat trenger tid, og at den nytes best i selskap med de man er glad i. Filmen viser også livets skiftende tendens, at kjære ting også er sårbare ting. Satt i dette herlige franske landskapet, er det lett å falle pladask for denne nydelige filmen som både vekker magen og varmer hjertet.
Denne filmen anbefales på det sterkeste, bare ikke se den på tom mage!