Kinosyndromet Har du noen gang møtt den rette personen til feil tid? Past Lives er en film om slike møter.
Foto: Jon Pack / Twenty Years Rights / A24 / Ymer Media – brukt gjennom Fair use-prinsippet
Tekst: Mikael Thurmer fra Kinosyndromet
I denne imponerende debutfilmen fra regissør og manusforfatter Celine Song, møter vi de koreanske 12-åringene Na Young og Hae Sung som er klassekamerater og barndomskjærester. Deres nære relasjon blir brått avbrutt når Na Young sammen med sin familie immigrerer til Canada og bytter navn til den anglifiserte versjonen av sitt navn, Nora. 20 år senere møtes de igjen, begge som to nye mennesker. Etter 20 år fra hverandre føler de ikke kjærlighet for hverandre, eller gjør de det?
I Past Lives står skjebnen i fokus og publikum blir godt kjent med det koreanske begrepet In-Yun. In-Yun er troen på at interaksjonene mellom to mennesker i dette livet skyldes interaksjoner i deres tidligere liv, derav tittelen Past Lives. In-Yun blir, med andre ord, regnet som en slags skjebne som binder mennesker sammen, men spøkes også med av hovedpersonen Nora i begynnelsen av filmen: «It is something a Korean says while trying to seduce someone”. Dette sier hun idet hun kysser sin fremtidige mann Arthur for første gang. For hva ved det som har ført til deres første møte kan ha vært tilfeldig? Var det tilfeldig at hun skulle flytte fra Korea til Canada, studere i New York, bo en måned i en kunstnerbolig kun for å møte en mann med de samme interessene som henne, som på toppen av det hele også er singel? Skjebnen som en idé er kanskje ikke så dårlig og latterlig allikevel.
Byen New York får og et stort fokus i denne filmen, og jeg må virkelig si meg imponert av bildene tatt av filmfotograf Shabier Kirchner. Jeg har ikke sett New York fullt så vakker på film før. Disse flotte bybildene står derimot ikke i veien for mer intime bilder av mennesker i samtale.
For samtale, det er det mye av her. I en slags blanding av koreansk og engelsk blir vi kjent med Na Young, som har blitt en aspirerende teaterregissør og manusforfatter. Selv om hun nå har gått fullt over til sitt engelske navn, Nora, tar hun fortsatt det koreanske språket i bruk i samtale med sin mor. Noe som spiller en sentral rolle både i Noras liv og i filmens tematikk er språket. Noras mann Arthur, som også er forfatter, sier:
«You dream in a language I can’t understand».
Han føler at han ikke er i stand til å kjenne henne helt uten også å kunne morsmålet hennes.
Til tross for at språk er en viktig del av filmen, så vil jeg si at filmens virkelige briljans er når karakterene er stille. Karakterene sier mye ved å være stille og ikke si et eneste ord. Det som gjør dette desto mer imponerende er at flere av scenene hvor karakterene ikke snakker gjøres helt uten klipping. De blir altså gjort uten sammenhengen som impliseres ved å klippe fra et bilde til et annet, også kalt montasjeteori. I disse stille stundene er filmen på sitt sterkeste. Arthur lærer kanskje, som vi som seere også gjør, at ikke alle følelser kan uttrykkes med ord.
Bildene følges også av nydelig musikk, komponert av to av medlemmene i det amerikanske indiebandet Grizzly Bear, som speiler den rolige og smått melankolske stemningen til filmen.
Jeg kan med andre ord ikke gjøre annet enn å hylle filmens tilbakelente følelsesladde språk. Jeg gleder meg til neste film fra Celine Song og mener at hun allerede på sitt første forsøk har skapt en moderne klassiker.
Hør nyeste episode av Kinosyndromet her:
