Trigger Tekst: Janina Wildermuth
Bilde: Bing AI-generert med følgende prompt: a photo of Bergen where a woman in a rainjacket stands in the middle and enjoys music festivals in Torgallmenningen, the picture is taken from the roofs.
Når man kjører gjennom byen uten funskjonerede DAB-annlegg, opplever man de gamle relikviene som den gang sto for musikkoppdagelse. Radio Sotra og SRIB, som tidligere kanskje hadde en større betydning, mistet oppmerksomheten på grunn av den økende populariteten til strømmetjenester (og selvfølgelig nedleggelsen av FM). Likevel var det nettopp her min reise inn i Bergens musikalske landskap begynte.
Å lytte til to godt voksne menn som familiært skravler om gamle glemte slagere, kan være grunn nok til å slå av radioen. Når de da begynner å spille rockeperler og bergensrap blir det plutselig interessant. Dette handler ikke så mye om mitt ambivalente forhold til Radio Sotra, men det var omtrent slik jeg opplevde en forandring i min tilnærming til Bergens musikkmiljø; jeg begynte med kritikk, men endte opp med å innse at det var langt bedre enn forventet.
Det tok ikke lang tid før jeg støtte på påstanden om Bergens status som den fremste musikkbyen i Norden. Bergen skryter av «sine» internasjonale suksesser som Aurora, Kygo, Røyksopp og Susanne Sundfør. Men er dette tilstrekkelig? Er det ikke langt mer som skal til for å hevde at Bergen er den ultimative musikkbyen? Jada, sier du kanskje.
Klubber, festivaler, initiativer, lokaler og ulike prosjekter er ryggraden i en bys musikalske virke. Min reise førte meg gjennom alt fra Eggstockfestivalen til Vill Vill Vest, fra Stereo over Apollon til AKKS, Østre, Karisma records, Made Management og MYE MER. Interessenorganisasjonen BRAK (som forresten har sine fingre i nesten alle prosjekter på en måte) skrev et helt hefte om småbedrifter innen musikkmiljøet i Bergen i 2007. Det er masse der ute selv om mange ikke vet om det.
Jeg var mer enn klar for å kritisere Bergens tittel som musikkby nummer én. Jeg ville utfordre byen. Men jo mer jeg undersøkte og snakket med musikere og de som jobber med musikere, jo mindre hadde jeg å si.
BRAK har gjort den jobben jeg hadde etterlyst. I en kartlegging av musikkbransje- og frilansmarkedet i Bergen fra i fjor fant de ut at det finnes mellom 400 og 500 personer som jobber semi-profesjonelt eller profesjonelt som utøvende musikere i byen. Den mest spilte sjangren blant våre musikkere er pop, etterfulgt av rock og jazz. Hip Hop er på plass fire. Og selv om det kan virke som om musikkverden i Bergen kun består av festivaler, er de fleste organisasjoner studio/plateselskap og management.
Også i 2023 var Bergen vertskap for utallige festivaler, konserter og workshops, og jeg vil hevde at disse arrangementene gir et stort inntrykk på musikkinteresserte, ikke bare artister. Men i 2024, kjære Bergen, kan du ikke gjøre enda mer? Vis at du er mer enn både Oslo og Tromsø. Vis at du og kan tilby et Blitzhus i byen eller skape et MIR-miljø.
Ivar Chelsom Vogt, lederen for USF Verftet, påpeker i intervju med Bergens Næringsråd behovet for å bygge et større musikknettverk i byen som sørger for at suksessen som skapes, sirkulerer tilbake til byen for å støtte nye, spirende prosjekter. Det vi trenger er ikke bare flere kulturer, men også et mangfold av tankeganger i våre gater.
De tidligere stuekonsertene er et eksempel på små, men betydningsfulle prosjekter som gir plattform til lokale talenter. Frank Nes fra Bergen Live påpeker problemene som oppstår med skjenkebevillinger som hindrer unge talenter fra å opptre. Mange lokaler har en aldersgrense på 18 år eller til og med 20. Kanskje det er på tide å få enda flere åpne scener på kulturhus som biblioteker, eller det nye bygget som skal komme nede der svømmehallen var. Det samme gjelder for øvingslokaler til folk som har musikk som hobby. De mest populære øvingslokalene har tradisjonelt vært knyttet til ungdomshusene, men hva med dem som har vokst ut av den ungdommelige alderen, men fortsatt har lidenskapen for musikk?
Rommet har gjort en betydelig innsats for å gi småartister en scene og skape lavterskel musikkopplevelser, selv om resultatene ikke alltid er perfekte – og det er viktig. Vi må smelte sammen tradisjon og innovasjon. Det er ingenting som skaper nytt mer enn et ærlig forsøk eller et prosjekt uten altfor mange restriksjoner.
Pandemiens etterspill har utvilsomt satt sitt preg på hvordan geniale prosjekter som Sofa Sounds har utviklet seg. Likevel håper jeg at vi igjen kan generere en bølge av musikk fra Bergen? En bevegelse som ikke bare bringer liv til byen, men som også former musikere og plasserer byen på kartet i Europa og kanskje til og med globalt.
Vi i SRIB må også ta ansvar for å gjøre disse prosjektene og nye talenter mer synlige og populære ved å fremme småideer. Bergen er kjent for sin karakter, og dens musikkprosjekter bør være like unike og eksperimentelle. Derfor foreslår jeg: la oss arrangere en konsert på trikken, gi plass til ukentlige gatekonserter, og la Bergen leve som en musikkscene for alle.
Selv om jeg ivrig søkte etter kritikkpunkter og utfordringer for Bergen til å forbedre sitt musikkliv, fant jeg meg til slutt tvilende til om det jeg skriver virkelig vil være til nytte. Men til tross for det, håper jeg at denne oppfordringen kan motivere alle involverte til å ta enda et skritt videre.
