Felles øvelse mellom amerikanske, japanske og britiske flåtestyrker. Bilde fra det britiske sjøforsvaret

Thrilla in the Sea Outside Manila

I oktober 1975 var Muhammed Ali på Filippinene for å sloss mot Joe Frazier for tredje gang i en legendarisk kamp som ble omtalt som “Thrilla in Manila”. Kampen endte etter hele 14 runder med intense slag, blod og svette. Noen få kilometer utenfor den filippinske hovedstaden ligger Sør-Kina-havet, og det har lenge vært duket en ny, våt og kald thriller utenfor Manila…

 

Hvem, hva, hvor?

Sør-Kina-havet er dessverre litt for spennende for tiden. Både handelsmessig, sikkerhets- og geopolitisk sett er dette stykke randhav på 3,4 millioner km2 et av de mest omstridte områdene i verden. Vietnam, Kambodsja, Thailand, Malaysia, Indonesia, Brunei, Filippinene, Taiwan og – intuitivt nok – Kina selv, grenser alle til havet, og i 2016 var all skipsfart som gikk gjennom Sør-Kina-havet verdt om lag 3,4 billioner amerikanske dollar. Også rundt 40% av verdens naturgass ble fraktet her i 2017. Særlig Malakkastredet, mellom Thailand, Malaysia og Indoneisa, som rundt 100 000 skip årlig passerer med omtrent én fjerdedel av verdens handelsvarer, bidrar til å anstrenge situasjonen.

Det estimeres også at det finnes om lag 5 billioner kubikkmeter med naturgass og 11 milliarder fat med olje i området, med forbehold om at flere funn kan gjøres. Til sammenligning kunne Teknisk Ukeblad i 2012 melde at norsk oljeproduksjon siden 1971 har stått for nesten 24 milliarder fat. For å ikke snakke om det antall mengder fisk og andre dyr som gjemmer seg under havoverflaten, som vil kunne stå for et betydningsfullt tilskudd til ethvert brutto nasjonalprodukt.

Det er dermed ikke vanskelig å forstå hvorfor Sør-Kina-havet er et så attraktivt. Den som har kontroll her, kan styre handel og varetransport til enorme summer. Muligheten til å utvinne vanvittige mengder naturressurser lokker ethvert land, spesielt et med voksesmerter og som hungrer etter nye energikilder.

Øyer og atoller

Spredd rundt omkring i Sør-Kina-havet finnes en rekke øyer, atoller og sandbanker som en rekke land i området gjør krav på. Områdene er høyst omstridte og selv om et fåtall av øyene har fastboende sivilbefolkning, er alle i realiteten under militær okkupasjon av enten Kina, Vietnam, Filippinene, Malaysia, Taiwan eller Brunei. Alle landene fremmer krav om deres eksklusive økonomiske sone – en havsone på 200 nautiske mil fra land der et land har enerett på å utvinne naturressurser (se blå, stiplede linjer i illustrasjon).

Den eksklusive økonomiske sone, kalt “EEZ” på engelsk, er sikret gjennom FNs havrettskonvensjon – en traktat signert av alle land som grenser til Sør-Kina-havet. Konvensjonen definerer et lands territorialfarvann til 12 nautiske mil fra land. Utenfor dette finnes internasjonalt farvann, men som den eksklusive økonomiske sonen tilsier, kan et land ha enerett på økonomisk utvinning frem til 200 nautiske mil. Likevel har ikke et land uinnskrenket suverenitet her.

Det største kravet i området, kalt den “nistiplede linjen”, anføres av Kina selv og utgjør over halvparten av hele havet (se rød, stiplet linje i illustrasjon). Kravet har svært lite hold og er blitt skutt ned i Haagdomstolen og svært få land anerkjenner Kinas påståtte havgrense.


(© https://commons.wikimedia.org/wiki/File:South_China_Sea_vector.svg)

Kunstige øyer og sikkerhetspolitikk

I 2014 begynte kinesiske styresmakter å grave opp enorme mengder sand og slam fra havbunnen i Sør-Kina-havet for å bruke dem til å utvide eksisterende atoller og øyer i området. Det ble også satt i gang omfattende byggeprosjekter av rullebaner, større havner og annen infrastruktur på en rekke øyer. Disse prosjektene kan raskt omgjøres til militære installasjoner, og det kinesiske flyvåpenet har gjort en rekke landinger med militærfly på disse anleggene – til nabolandenes store frustrasjon. Det har lenge vært ønsker i Kina om å opprette en luftforsvarsidentifikasjonssone (ADIZ på engelsk) over området, og permanente rullebaner med kapasitet til å ta imot jagerfly vil være et naturlig steg for å hevde en slik suverenitet.

En “ADIZ” vil innebære at alle fly som trenger inn én bestemt sone vil måtte indentifisere seg ovenfor makthaver, i dette tilfellet Kina, og det er makthaveren som til syvende og sist bestemmer hvem som entrer og forlater sonen. Konseptet er ikke nytt og en rekke land opererer med lignende systemer, men ikke i så omstridte områder.
Om Kina skulle opprette en slik sone vil det være en kraftig eskalering av konflikten, og rivaliserende lands flyvåpen vil neppe gi etter for kinesiske krav – spørsmålet er om Kina vil ha kapasitet til å hevde deres påståtte suverenitet.

Byggingen av øyer handler likevel bare ikke om militær tilstedeværelse. Det er også et utenrikspolitisk verktøy for å skape en illusjon av historisk og kulturell tilhørighet til området. Kina har en enorm forskningsflåte som kartlegger og navngir undersjøiske detaljer, det være huler, rev eller lignende. I sum blir inntrykket at Kina har en mye sterkere tilknytning til området enn de i realiteten har. Navnet Sør-Kina-havet gir også assosiasjoner til Kinas naturlige herredømme.

Likevel holder ikke arbeidet vann, for det kunstige og forhastede forsøket på å iscenesette en større kulturell relasjon til området, synes ikke å falle i smak hos verken Havrettsdomstolen eller Haagdomstolen. I en sak mellom Filippinene og Kina dømte Haagdomstolen i 2016 at Kina ikke hadde noe rettslig grunnlag for sin nistiplede linje i området. Kina selv avviste dommen. Likevel synes ikke deres forsøk på å hevde en langt større eksklusiv økonomisk sone enn de har rettslige krav på, å bli hindret.

Dragen og ørnen

Likevel er det ikke bare én stormakt involvert i denne konflikten. Amerikanerne sender jevnlig flåtestyrker inn i havområdet som seiler rett ved 12-mils-grensen fra Kina, som USA oppfatter som internasjonalt farvann. Det er ikke vanskelig å se for seg at dette er passe provoserende for kinesiske styresmakter. Onkel Sam uttrykker et ønske om å sikre fri flyt av varer og skip i området, men det er tydelig at en oppdemming av kinesisk innflytelse i området er høyst ønskelig for dem. USA har også et sterkt militært bånd til enkelte av de mindre aktørene, deriblant Taiwan, Filippinene og Malaysia. Det foreligger også et økt samarbeid med Vietnam. USAs rolle som verdenspoliti er ikke ny og den forsvinner trolig ikke med det første – på godt og vondt. Likevel bør en forsøke å se situasjonen med kinesiske øyne.

Det kontinentale USA befinner seg drøye 10 000 kilometer fra Kina, på andre siden av Stillehavet, men likevel seiler krigsskipene deres seg på yttergrensen av internasjonale farvann, helt opp mot kinesiske territorialfarvann. Det er klart dette er til bry for kineserne, og vi trenger ikke lete lenge etter en sammenlignbar situasjon her i Norge. Russiske krigsskip patruljerer og øver rett ved våre maritime grenser, ofte uten å annonsere på forhånd, noe vi finner sterkt ubehagelig og provoserende.

Ikke nok med det; havrettskonvensjonens tredje del, som ble utarbeidet i New York i 1973 i samarbeid med over 160 stater, har ikke blitt ratifisert av USA selv. Verdens foreløpig eneste supermakt har ikke engang signert på ett av de mest avgjørende internasjonale dokumenter for bestemmelser om havrett.

Da Kina fikk inn en dommer blant Asias fem representanter i Havrettdomstolen, protesterte USA høylytt. Likevel kunne de ikke stemme mot Kinas forslag, da de ikke har stemmerett over hvem som velges inn på tribunalet. Et land som ber andre land respektere internasjonal havrettspraksis og anerkjente grenser, respekterer ikke det internasjonale arbeidet som er forsøkt gjort for å skape større forutberegnelighet på de syv hav. Det gjør for øvrig ikke Kina heller.

En kenguru til besvær

Det er ingen tvil om at det nyeste militære samarbeidet mellom USA, Storbritannia og Australia – AUKUS – har vakt oppsikt hos det kinesiske utenriksdepartementet. På den felles pressekonferansen mellom de tre AUKUS-landene, da programmet ble lansert, ble den store dragen i rommet ikke nevnt én eneste gang, men det er liten tvil om australske atomubåter, utstyrt med avansert amerikansk utstyr og med nærmest ubegrenset rekkevidde, vil utgjøre en merkbar torn i siden på Kina – uavhengig om de er utstyrt med atomvåpen eller ei.

Også europeiske krigsskip, senest den tyske fregatten Bayern i august, har dratt til Sør-Kina-havet for å hjelpe tyske handelspartnere i en tid “med restriksjoner av maritime friheter og forsøk på å presse gjennom territoriale krav gjennom makt” som det het av den tyske marinens pressemelding. Det er første gangen et tysk krigsskip har vært i området på 20 år.

Også Storbritannia, Frankrike og Nederland har vært på patruljer og øvelser i området, med langt større flåtestyrker.
Det sender klare signal til Kina om at provokasjoner og eskaleringer i området er klare til å bli møtt hardt mot hardt.

Ny kald krig?

Vestlig og kinesisk aggresjon fører begge til gnisninger mellom atommakter og andre stormakter, imens mindre land havner i klem. Kinesisk hensynsløshet ignorerer og overkjører mindre lands rettigheter og krav, imens spøkelsene etter vestlig imperialisme synes å fortsatt hjemsøke alle verdenshjørner. Den kjølige stemningen i Sør-Kina-havet står i fare for å raskt bli brennhet dersom det fortsettes å brukes hard makt for å fremme krav. Vi er vitne til en situasjon der den etablerte verdensordenen ønsker å bevare status quo, imens andre ønsker å endre den. Det er ganske eksplisitt at konflikten i Sør-Kina-havet har et enormt skadepotensial. Flere atommakter som hovedsakelig bruker krigsskip, og ikke diplomater, for å argumentere for seg, samtidig som de blåser fullstendig i internasjonale domstolers avgjørelser når det passer dem, eller de ikke engang har signert internasjonale konvensjoner som alle andre land. Både USA og Kinas oppførsel viser at stormakter ikke spiller etter samme regler som alle andre. Disse to landene, pluss tre andre, har vetorett i FNs sikkerhetsråd og bruker denne til stadighet for å fremme sine egne politiske agendaer, ikke menneskehetens beste – og situasjonen i Sør-Kina-havet er intet unntak.

Muhammed Ali vant til slutt kampen i Manila etter at trener Eddie Futch grep inn og avbrøt kampen i frykt for Fraziers liv. Ali sa i etterkant Frazier var den tøffeste mannen han hadde møtt. Han beklaget også en rekke uttalelser han hadde kommet med mot motstanderen sin. Det er leit at oppførselen til en hardbarket bokser fra fattige kår for snart femti år siden, selv i dag, er langt bedre enn vi ser fra statsledere i verdens mektigste land.
Det blir dessverre litt for spennende å se hvordan thrilleren utenfor Manila vil ende, men forhåpentligvis slipper vi å oppleve 14 runder med like mye vold som publikum var vitne til i 1975 – vi har nemlig ingen ansvarlig trener til å gripe inn hvis det blir for alvorlig.

 Lytt gjerne til Utenriksmagasinet MIR der du selv hører podkast! Vår siste episode handler nettopp om konflikten i Sør-Kina-havet og for noen uker tilbake var vi innom AUKUS-samarbeidet. God lytting!