Marerittene fortsetter (Bilde: Bandai Namco)

Gjennomgående guffent

Vellykket atmosfærisk horror, men kronglete og upresist

Det første Little Nightmares fra 2017 var en kort og creepy spillopplevelse. Med en ekkel atmosfære var spillet en skrekkopplevelse til og med pyser slik som meg kunne like. I oppfølgeren Little Nightmares 2 har det svenske studioet Tarsier Studios tatt den suksessfulle oppskriften fra forgjengeren, og gjort det enda bedre.

Sammen gjennom skrekken

I dette to-og-en-halv-dimensjonsspillet spiller man som Mono, en liten gutt som er strandet i en mørk skummel skog. Man må manøvrere seg gjennom bjørnefeller og mørke avgrunner i skogen til man kommer til et gammelt hus. Huset er tilsynelatende tomt, men man merker kjapt at noe ikke er helt som det skal. I kjelleren treffer man en liten jente med en spilledåse. Jenta viser seg å være Six, hovedpersonen i det første Little Nightmares. Six blir en nyttig sidekarakter som hjelper Mono med å løse gåtene, og holde han i hånda når det blir nifst. Sammen må de komme seg igjennom denne skumle og farlige verdenen og løse miljøbaserte gåter på veien.

Mono og Six må sammen komme seg igjennom den farlige verdenen (Skjermdump: Johannes Optun)

De ulike miljøene man spiller igjennom er varierte og ikke minst skumle. En skole og et nedlagt sykehus er noen av de forskjellige miljøene man besøker. På veien møter man selvsagt noen ekle vesener som prøver å ta livet av Mono og Six. Designet på disse karakterene er uhyggelig og nærmest dukkelignende, og er det en ting man vet fra skrekkfilmer er det at dukker ikke er til å stole på.

Spillmekanisk kronglete

Skrekkspill har aldri vært undertegnedes kopp med te, men Little Nightmares-spillene har et mye større fokus på atmosfære enn rene jump-scares. Hvor flere skrekkspill bruker metoder som å kaste et monster i trynet ditt uten forvarsel, skaper Little Nightmares 2 en guffen og nifs atmosfære hvor man alltid føler en stemning over at noe ikke er helt som det skal.

Designet og atmosfæren gjør spillet nifst og spennende (Skjermdump: Johannes Optun)

Selv om atmosfæren og spillverdenen er tilnærmet perfekt, er det allikevel enkelte ting som holder spillet litt igjen. Som i forløperen er det spillmekaniske fremdeles en smule trøblete. Man presser knappen på kontrolleren, men føler allikevel ikke at karakteren gjør bevegelsene raskt nok eller korrekt. Responstiden fra knappetrykking til handling i spillet er til tider svært frustrerende. Spillet er rause med sjekkpunkt, men flere steder i spillet krever en presisjon og timing som ofte kan føre til frustrasjon på grunn av spillets dybdesyn. Man prøver og feiler, og det kan til tider være svært irriterende å måtte traversere det samme området gjentatte ganger fordi spillkarakteren ikke gjør nøyaktig det man vil.

Dessverre holder fysikken og spillmekanikken spillet fra å oppnå nær perfeksjon (Skjermdump: Johannes Optun)

Konklusjon

Little Nightmares 2 er en bedre oppfølger på nesten alle punkter. Det er lengre, mørkere, penere og mer interessant enn forgjengeren. Spillmekaniske problemer til siden er dette et herlig lite skrekkspill med personlighet og atmosfære. Spillet er kreativt med sine varierte og skumle miljøer, og føles sjeldent repetitivt. De svenske utviklerne i Tarsier Studios har skapt et minneverdig spill med en fortellerteknikk som er åpen for tolkning og grubling.

[multi-feed-reader template=”hardcore” limit=”6″]

Hardcore

Uortodoks og kompromissløst spillpodcast om konsoll- og PC-gaming hver tirsdag kl 11:00. Anmeldelser, reportasjer, tilbakeblikk og gjester fra spillindustrien.

Send

Your email address will not be published. Required fields are marked *