musikkredaktor På en hvilken som helst type musikkfestival tror jeg man kommer inn i en sone etter en viss tid. Jeg har lite vitenskapelig eller forskningsbasert belegg for å påstå dette, men jeg forbeholder meg retten til å gi faen. Like fult – denne sonen er lett definerbar.
Sonesymptom 1: Verden utenfor festivalen betyr lite, typ på den måten at Donald Trump kunne sluppet en atombombe over et stakkars land i Midtøsten som ikke danset til hans pipe og du hadde likevel ikke funnet ut om det før det var gammelt nytt. Dette fordi du var for opptatt med å hype deg opp til en eller annen jazzkvartett som skulle spille en unik konsert med en world music-artist som er politisk forfulgt i hjemlandet av et autoritært militærregime fordi h*n drev en musikkbasert protest mot styret deres.
Sonesymptom 2: Reparasjonspils betyr reparasjonspils. Kroppen din har blitt så akklimatisert til giften og djevelens munnvann – som er alkohol, at du nå trenger en halv kald for å få i gang dagen. Minus og minus gir ikke alltid pluss, men her tenkes det kortsiktig og du ser ikke lenger enn den siste konserten du skal se denne dagen.
Sonesymptom 3: Ingenting av dette slår deg som unormalt eller foruroligende. Søk hjelp, for faen.
Og hvor befinner vår delegasjon seg i forhold til denne sonen? Sannsynligvis i en form for randsone. Ikke helt inne, ikke helt ute. Dansende på gjerdet ble vår andre dag på by:Larm preget av både livet utenfor festivalen og det gryende behovet etter gode konsertopplevelser. For å si det slik: Behovet ble dekket.
JAKOB OGAWA
Kulturkirken Jakob
Endelig fikk jeg sjansen til å se Jakob Ogawa som er en av artistene jeg har gledet meg mest til å oppleve under årets by:Larm! Turen gikk til Kulturkirken Jakob der de hadde flyttet alle benkene for å gi plass til et stort publikum. Det var åpenbart at mange hadde plassert Jakob Ogawa på liste sin over artister de skulle se da kirken kjapt ble stappet av mennesker som var klare for å se Jakob Ogawa for kvelden.
Atmosfæren ble kjapt rolig, og med dempet lys samt Ogawa rolige musikk ble det fort en avslappet konsert. Dessverre ble den for rolig i lengden. Selv er jeg stor fan av Ogawa sin musikk, og kan sangene hans godt. Likevel slet jeg under konserten med å følge med på hvilken sang som ble spilt da det til tider føltes som alle sangene var den samme. Bortsett fra dette var selve konserten god. Jakob klarte godt å servere en god konsert, og man kunne se på mengden at det var god stemning i salen. Alt i alt klarte Jakob Ogawa å servere en god konsert.
Daniel Leander Kolden
BLACK COUNTRY, NEW ROAD
Blå
Black Country, New Road hadde den beste konserten på hele by:Larm. Etter å ha sett masse konserter på korttid fikk jeg den følelsen av at lydbildet på mange av konsertene var ganske enkle, men Black Country, New Road endret helt på det. Deres bruk av forskjellige instrumenter trekker sangen i forskjellige retninger og lydbildet endrer seg hele tiden selv gjennom bare en enkel sang. Måten bandet satt opp på scenen er også annerledes fra mange andre band. De har saksofonisten midt på scenen mens vokalisten/gitarspilleren sto til venstre noe som gir et annet fokus under konserten. Stemning til publikumet var, som i likhet med mange andre By:Larm konserter, ikke så veldig høyt, men det funker bedre her fordi musikken er så interessant i seg selv at man ikke trenger et aktivt publikum på samme måte som på andre konserter. Så jeg anbefaler på det sterkeste å gå å se Black Country, New Road i morgen hvis man har mulighet, fordi dette var den beste konserten hittil!
Klaus Ole Munthe Øren
EMIL STABIL
Sentrum Scene
For andre kveld på rad ble midnattstimen tilbrakt på Sentrum Scene med en dansk favoritt. Ingen skal påstå at jeg er ukonvensjonell i musikkveien. Emil Stabil kan mange måter sies å være Danmarks svar på Sushi x Kobe. Vi snakker blytung bass-trap, tekster som hadde blåst sokkene av besteforeldrene dine og festgaranti. Eller?
Det har vært mange innsigelser mot by:Larm-publikummet de første dagene i år. De er stive, kjedelige og står med armene i kors mens de nikker anerkjennende til musikken, selv i midten av en moshpit. Vi oppfyller i alle fall denne kritikken når Emil Stabil entrer scenen. Vi har inntatt våre plasser på det nest-laveste nivået foran scenen. Mens folkene rett foran scenen gjør rettmessig stas på den danske rapperen når han gjør han entre til «Er Det En Fugl», er vi litt mer nølende og i tråd med kritikken som har blitt framlagt mot årets publikum. En kritikk vi opplevde som legitim angående gårsdagens konsertpublikum på punkkonserten til LÜT.
Emil Stabil og hypemannen Chanel Bings gjør i alle fall sitt beste for å få opp energien, noe de lykkes godt med der de dyrker energien som finnes foran scenen. De følger opp med «Swimmingpool», som gjør godt i å få folk på danseføttene, selv lenger bak i lokalet. To av Emil Stabils hardeste og mest klassiske låter er altså et godt grep for å bygge energi inn mot numrene som er mer nedpå. «Onsdag» og «Allerede Is» er i likhet med åpningsnumrene låter med noen år på baken, men tempoet og basslaget er betydelig lavere. Etter å ha tatt de eldre låtene, som blant annet også «Over Alt», fører Emil konserten videre til de nyere låtene. Etter en 2 års pause gjorde han en brakretur med 3 singler i løpet av fjoråret og to av dem, «Lotteri» og «Bobler» representerer fint Emil Stabils evne til å utvikle seg som artist og også veksle sømløst mellom forskjellige tempoer, stemninger og undersjangre. Her kan igjen tråder trekkes mot Sushi x Kobe, hvor teksteuniverset på 2018-utvgivelsen «Døden varer lengst» befant seg langt unna poesi av typen «Hun hadde mensen så jeg pulte hun på badet» (ref. «Flasker på flasker», 2015). Emil Stabil har hatt en lignende utvikling i sitt tekstunivers fra midten av 10-tallet fram til i dag.
«Lotteri» og «Bobler» er i alle fall en smud måte å brolegge veien mot konsertens siste nummer som selvfølgelig er «En sang» med Gucci Mane. Dukket Gucci Mane opp? Nei. Er dette fruktene av dagen Emil Stabil fikk møte sitt store idol da begge spilte på Roskilde i 2017? Nei. Historien er simpelthen at Emil Stabil kjøpte et ferdigprodusert vers av Gucci i fjor som han innlemmet i det som ble en av fjorårets største campsanger på Roskildefestivalen og en nasjonal landeplage hos våre naboer i sør. «En sang» er Emil Stabil legemliggjort: Den perfekte dose chill fulgt av 3 spiseskjeer flexing og fest toppet av med en god dæsj go big or go home-mentalitet. Et perfekt punktum for danskens konsert var det definitivt. Mitt lille minus til Emil Stabil må bli å unnlate min favorittsang «+1» mens et lite minus utstedes til undertegnede og resten som ikke var et godt nok publikum.
Lukas Gonçalves