Beste Call of Duty på årevis

Call of Duty har de siste årene vært en av spillbransjens mest populære spillserier, og har siden serien startet har den hatt en årlig utgivelse. Det gikk fra å være to spillstudioer som lagde spill, til tre. Dette ga hvert spill ett år mer i utvikling, og økte kvaliteten betraktelig.  De fem siste spillene i serien har gått lenger og lenger inn i fremtiden, og Sledgehammer Games andre spill, Call of Duty: WW2 tar serien tilbake der det opprinnelig startet, nemlig andre verdenskrig.

Klisjéfullt, men underholdende historie

Helt siden “Modern Warfare” revolusjonerte multiplayeren til Call of Duty, har singleplayerdelen hatt lite fokus. Historien gikk fra å være hoveddelen av spillet, til å bli en liten ekstra bonus som spillerne ofte valgte vekk, og historiene ble bare dårligere og dårligere. Jeg spilte alle historiene i serien frem til Ghosts kom ut. Siden det har jeg ikke hatt noen interesse i det hele tatt. Frem til nå. Jeg har gledet meg utrolig mye til å nok en gang dra tilbake til Normandie for å drepe Nazister, men jeg var fortsatt skeptisk. Til min store glede har de endelig klart å skrive en historie som fenger, og jeg må innrømme at jeg storkoste meg. Det er ikke mye som er endret. Du spiller fortsatt en ustoppelig drapsmaskin med omtrent evig ammo, men de har klart å skape karakterer jeg bryr meg om. Historien er ikke verdens mest spennende, du følger menig Daniels gjennom Europa for å vinne krigen. Det som gjør historien bra, er karakterene og all småpraten mellom dem. Du føler du blir en del av “gjengen”. De er riktignok fullstappet av klisjeer alle sammen, men på en god måte. Alle karakterene har sitt eget særpreg. Alle gode filmer og serier om andre verdenskrig har disse klisjeene, og Sledgehammer Games har gjenskapt dem mesterlig.

Historien starter i Normandie. (Foto: Activision)
Historien starter i Normandie. (Foto: Activision)

Historien er delt inn i flere avsnitt der du skal utføre ulike oppgaver. Alt er veldig variert, og føles ikke veldig repetitivt. Du blir tatt med på å storme stranden i Normandie, bevege deg inn i fiendtlig område, snipe fra tårn, en heftig biljakt etter et tog, og snike deg inn i en tysk festning undercover som tysk offiser. Sistnevnte var en av mine favorittbaner i spillet. Her skinner virkelig historiedelen, for du kan i teorien komme deg gjennom banen uten å avfyre ett eneste skudd, ganske ulikt Call of Duty. Du må memorere bakgrunnshistorien til undercoverkarakteren, for plutselig kan du bli avhørt av tyskere. Selve snikingen er gjennomført på en god måte. Ikke like bra som spill dedikert til sniking, men det funket overraskende bra. Hvis du blir oppdaget og fucker opp alt sammen, så går det tilbake til vanlige trakter og skytingen begynner. Personlig ville jeg likt det mer om du ble kastet tilbake til forrige checkpoint og startet snikingen på ny, men for spillere som sjelden spiller snikespill, kan det være positivt at du ikke automatisk taper. Singleplayer er fortsatt lillebror til multiplayer, men i år har de vist at aldersforskjellen ikke er like stor som vi trodde. Jeg har ikke likt en historie så godt siden Modern Warfare 2.

Boots on the ground

Multiplayeren er ganske lik som før. Det er små baner der du springer rundt og dreper og dør fort. Den største forskjellen er at det ikke føles like raskt som før. Som nevnt hadde de fem siste årenes Call of Duty handling i fremtiden. Det innebar jet-packs, dobbelhopping, super moderne våpen og springing på vegger. Nå tar de det flere hakk ned, og setter soldatene på bakken. Jeg liker dette utrolig godt. Fremtiden er kul, men noen ganger er det enkle ofte det beste.

Boots on the ground gir mer intime slag. (Foto: Activision)
Boots on the ground gir mer intime slag. (Foto: Activision)

Jeg synes det til tider kan bli litt for tregt, karakteren blir ofte andpusten og slutter å løpe. Men her har de lagt til noe nytt som kan hjelpe til. I WW2 har de innført et klassesystem, såkalte divisions. Når du lager en karakter i multiplayer, kan du nå velge mellom fem klasser, som har ulike egenskaper, i motsetning til tidligere der du bare kunne endre våpen og oppsett. En av disse egenskapene til en av klassene er at du kan løpe lengre enn vanlig uten å stoppe opp. I tillegg har har klassene hver sin spesialitet. Selv om alle våpnene er tilgjengelige for alle klassene, har de ulike særpreg. Infantry kan sette på en bajonett som kan spidde fiender, mens airborne kan bruke lyddempere. Dette gir en mye mer variert måte å spille på, og du kan selv bestemme hvordan du skal spille, ut ifra din favorittspillestil. Scorestreaks, ulike egenskaper du låser opp i løpet av en runde basert på hvor mye poeng du får, er fortsatt en viktig del av spillet. De minner fortsatt om scorestreaks fra tidligere spill, bare nedtonet til å passe settingen til andre verdenskrig. Nå kan du slippe bomber, kalle inn både artilleri og flysupport, og ta styringen av et kampfly. Som før har du også muligheten til å ha en ekstra egenskap, i år kalt for basic training. Dette er alt fra å plukke opp ekstra ammo, usynlig på fiendtlig radar og muligheten til å ha to hovedvåpen i stedet for ett. Jeg har stort sett brukt en som gjør at scorestreaks ikke forsvinner når man dør men at de kun kan bli brukt en gang hver kamp. Siden jeg ikke er så flink som jeg skulle ønske, har dette gitt meg muligheten til å bruke scorestreaks oftere, og nedsiden har ikke så mye å si. Det er bedre å kunne bruke det en gang, i motsetning til ingen ganger. Hvis du er flink kan du dra større nytte av annen basic training.

Mye customization. (Foto: skjermbilde Håvard Ruus)
Mye customization. (Foto: skjermbilde Håvard Ruus)

Tilfredsstillende progresjon

Som tidligere spill i serien så låser du opp våpen ved å levle opp karakteren. Ved hver level så får du en unlock-token du kan bruke på ulike våpen og tilbehør. Dette gir all spillingen en mening, og  jeg har ikke gått lei enda. Nytt i år er introduksjonen av Headquarters, et samlingspunkt der du møter andre spillere. Her kan du trene på å skyte våpnene, få ulike oppdrag og åpne lootboxes.

Alltid kjekt å få sjeldne ting i lootboxes. (Foto: skjermbilde Håvard Ruus)
Alltid kjekt å få sjeldne ting i lootboxes. (Foto: skjermbilde Håvard Ruus)

Lootboxer er et hett tema i disse dager under lanseringen av Star Wars Battlefront 2, men i Call of Duty føles de rettferdige. Du kan fint spille uten å kjøpe disse boksene, ettersom de kun inneholder kosmetiske gjenstander og XP-boosts som gjør at du levler fortere. Det går an å motta legendariske versjoner av noen få våpen, som ser annerledes ut og gir deg ulike egenskaper. Men disse er nokså sjeldne. Jeg har enda ikke fått noen av dem bare av å åpne loot jeg får, så jeg vet faktisk ikke om man må ha låst opp våpnene fra før, eller om de legendariske versjonene forbigår den vanlige progresjonen. Spillmodusene er like varierte som før, det eneste som er nytt er War, som ikke har vært med siden Call of Duty: World at War. Kartene er også varierte, og som regel bra designet. Som vanlig er det et par jeg liker mindre enn andre, men det er ingen jeg absolutt hater.

PS: I tillegg til en historiedel og multiplayer, vender også den populære modusen “Nazi Zombies” tilbake. Dette har jeg enda ikke fått prøvd ut.

Konklusjon

Multiplayeren underholder meg fortsatt mange timer ut i spillet, og jeg forventer at jeg ikke går lei med det første. Det føles velkjent, men med noen nyheter som gjør opplevelsen bedre, og mer inkluderende for spillere som nødvendigvis ikke er guder i skytespill. Multiplayer er fortsatt den viktigste delen, men de har i år laget en singleplayer som ikke er revolusjonerende, men den funker overraskende bra. Sledgehammer Games har tatt Call of Duty tilbake til røttene, og har laget et gjennomført og velpolert spill. Det er lenge siden jeg har kost meg så mye med et spill fra serien, og tror jeg trygt kan si at det er det beste spillet på i hvert fall fem år.

Spillmagasinet

Spillpodcast om konsoll- og PC-gaming med reportasjer, tilbakeblikk, anmeldelser og gjester fra spillindustrien hver tirsdag

Anbefalte artikler