En konstant stigende kurve!

Super Mario Odyssey begynner som et utrolig bra spill, og jo mer man spiller det, jo bedre blir det. Jeg har en håndfull småproblemer med deler av opplevelsen, men dette er likevel atter et eksempel på at Mario fortsatt er kongen av gaming!

For litt over et år siden ble “Nintendo Switch” vist offentlig for første gang, og et av spillene vi fikk et glimt av var et nytt 3D Mario-spill. Dette gledet mange, og nå er endelig spillet her i form av Super Mario Odyssey (herav Odyssey)! Jeg har nå hatt spillet i min hule hånd, og jeg er utrolig glad for å melde at rørleggeren som sparket igang moderne gaming for maange år siden, fortsatt er i toppform!

Ut på reise

Med en gang du starter Odyssey, blir du kastet inn i nok en historie hvor Bowser atter en gang har kidnappet Prinsesse Peach. Sjokkerende, jeg vet. Vi møter helten midt i en kamp hvor Mario er på den tapende enden, og mot slutten av første scene blir Mario kastet av Bowsers luftskip, mister hatten sin, og lander i en ukjent verden. Verdt å nevne er at det ikke bare er Peach som er kidnappet denne gangen, men også den nye karakteren “Tiara”, som er en, vel.. Tiara! Tiaras bror, Cappy, prøver å få henne fri, men han gir opp når Mario blir kastet vekk. Cappy plukker opp restene av Marios hatt, og flyr for å finne den forsvunnede rørleggeren. Ganske raskt blir Mario og Cappy samarbeidspartnere i kampen mot Bowser, og det er her vårt eventyr begynner…

Bowser (i nye, kule klær) holder lille Tiara i sin hule hånd. (Pressefoto: Nintendo)
Bowser (i nye, kule klær) holder lille Tiara i sin hule hånd. (Pressefoto: Nintendo)

Historien i Odyssey er ikke banebrytende på noen som helst måte, men det er kjekt å se Nintendo endre små detaljer i historien som overrasker publikum. Historien blir presentert enkelt og godt, uten å snakke ned til publikum, noe tidligere Mario-spill ikke alltid har klart.

Mesterlig rørlegger

Gameplayet i Odyssey er for det aller meste mesterlig. Følelsen av å kontrollere Mario er helt fantastisk, og selv om jeg personlig foretrekker å spille med en vanlig kontrollene, fungerer bevegelses-kontrollene for det meste bra, men mer om akkurat det senere! Mario har utrolig mange diverse måter å manøvrere seg på, og nå har han fått utvidet arsenalet enda mer takket være Cappy! Cappy kan nemlig fly rundt slik han selv vil, og hjelpe Mario ved å sanke diverse objekter, være en plattform som Mario kan hoppe på, og det viktigste av alt; Cappy kan få Mario til å ta over andre vesener, og styre dem slik han ønsker!… vent, hva?!

Et av eksemplene hvor man tar over de diverse skapningene i Odyssey! (Pressefoto: Nintendo)
Et av eksemplene hvor man tar over de diverse skapningene i Odyssey! (Pressefoto: Nintendo)

Jepp, i Nintendos nye, fargerike plattformer tar du over skapninger, og tvinger dem å lystre dine største og minste ønsker! Mye av spillet er bygget rundt denne gimmicken, og den fungerer for det meste bra, men jeg mener at dette er det svakeste aspektet med spillet.

Pimp my plumber

I Marios nye eventyr er det mye å gjøre, før OG etter historien! En av disse tingene er at man kan samle utrolig mange kostymer, som hinter til drakter Mario har brukt opp igjennom historien. Dette gjør at myntene man samler faktisk har en verdi, i tillegg til at du også mister ti mynter hver gang du dør. Kostymene kan kjøpes i hattebutikker som er plassert ut i hver verden, og her kan både universale coins, og spesifikk valuta brukes for å kjøpe forskjellige kostymer!

Gjør deg klar til å shoppe! (Pressefoto: Nintendo)
Gjør deg klar til å shoppe! (Pressefoto: Nintendo)

Dette Mario-spillet er mesterlig oppbygget. Historien beveger seg raskt, uten at noe blir kastet på deg, og historien gir også hint til tidligere Mario-spill. Det er alltid kjekt å se en utvikler respektere sin egen historie, og få spillkarakterer har en lengre historie enn Mario selv! Det er denne respekten for Marios fortid som faktisk gjorde meg emosjonell en håndfull ganger da jeg spilte gjennom Odyssey. Ja, det nye Mario-spillet gjorde meg emosjonell. Denne respekten fortsetter ut igjennom post-game, og det var en rar følelse å faktisk glede meg like mye til å dra tilbake til verdenene en gang til, som jeg gjorde når jeg besøkte verdenene første gang! Verdene er rett og slett så godt designet, med utfordringer og belønninger rundt hvert hjørne.

Over the moon

En forskjell som virker liten, men som forandrer følelsen av spillet mye for meg, er et faktum at du nå kan samle “Power Moons”, Odysseys hoved-samlingsobjekt, i hytt og pine, uten å bli kastet ut av nivået, og uten at du har et spesifikt mål satt for å finne en spesifikk Power Moon. Ja, historien fører deg i en retning, hvor du plukker opp Power Moons på veien, men du kan når som helst løpe hvilken som helst vei, samle noen bortgjemte Power Moons, og så komme tilbake. Dette gjør at nivåene føles mer ut som verdener du lever i, og ikke bare nivåer du blir dratt inn og ut av for å løse spesifikke oppdragene.

Det å løpe rundt i disse verdenene føles helt fantastisk. Verdene er godt designet, med Power Moons, fiender, mynter og alt annet rart gjemt under, foran og bak hver eneste krok! Musikken, grafikken og gameplayet jobber sammen i harmoni for å lage en opplevelse som er utrolig bra uansett hva. Mitt eneste problem med hvordan man reiser gjennom verdenene, er at Nintendo har valgt å beholde “check-points”. I Odyssey fungerer det slik at hvis du dør, mister du ikke liv. Odyssey bruker nemlig ikke et liv-system, det bare trekker ti mynter fra Marios alltid-ekspanderende lommebok, også blir du plassert tilbake til forrige check-point.

Det er dog ett lite distraherende problem jeg har med grafikken, og det er at det eksisterer to stiler i Odyssey; Den typiske Mario-stilen, og en mer realistisk stil.

Problemet er at du må løpe til hvert check-point hvis du vil komme tilbake dit, og hvis du av en eller annen grunn ikke har vært fysisk borti det, eller hvis du av en eller annen grunn har vært borti et check-point lenger bak i verdenen i senere tid, blir du ikke kastet til nærmeste check-point, men det du var borti sist. Dette er litt skuffende, spesielt etter at Nintendos egne “Breath Of The Wild” fikk til akkurat dette momentet veldig bra, og til og med Odyssey gjør mange små-hopp for å modernisere Mario og plattformer-formelen, så det er synd at check-points fortsatt bare er samme gamle check-points… For all del, hvis man aktiverer easy-mode, hvor piler på bakken peker deg i riktig retning, blir man fraktet opp på trygt land, der man falt ned, men kom igjen, easy mode? Supert at det er der for de som trenger det, men nei takk! Og ja, det går ann å bruke fast-travel for å fly til det check-pointet du vil, men jeg tror Nintendo kunne funnet en mer sømløs løsning, lik den i BOTW.

Les også: Mamma mia, så koselig dette var!

Stil-kræsj

Odyssey ser som oftest helt nydelig ut! Mario har flere detaljer enn noen gang før, uten å bli like blass og kjedelig som i Super Smash Bros Brawl. Både han, fiendene, verden rundt og grafikken ellers har mange nydelige små detaljer, og det er en fryd å spille dette, både i håndholdt-modus, og på TV-en i stuen! Det er dog ett lite distraherende problem jeg har med grafikken, og det er at det eksisterer to stiler i Odyssey; Den typiske Mario-stilen, og en mer realistisk stil. Dette i seg selv er ikke et problem, hvis det hadde vært slik at Mario-karakterene hadde vært på besøk i de realistiske verdene, men det er ikke alltid slik. Noen verdener er realistiske, andre er i Mario-stil, og fiendene er som oftest en blanding av begge deler. Dette kan kanskje bortforklares med at Bowser har spredd sine klassiske fiender i Mario-stil utover i alle verdenene, men hvorfor er da noen av Mario-fiendene nye fiender som kun bor i de realistiske verdenene, og hvorfor tar da Bowser selv bruk av realistiske fiender? For all del, dette er et Mario-spill, men slike småproblemer er ting som kan bli bittelitt irriterende av og til.

Stilene kræsjer, men det gjør ikke noe i seg selv... (Pressefoto: Nintendo)
Stilene kræsjer, men det gjør ikke noe i seg selv… (Pressefoto: Nintendo)

Dessverre er det noen få momenter som trekker ned Odyssey. De to største problemene har begge med Marios nye partner, hatten Cappy, å gjøre. Det første problemet er bevegelses-kontrollene, som ikke er like påtrengende som i Wii-dagene, men det er et fåtall måter Mario kan kaste Cappy på, som kun kan gjøres ved å riste, slenge eller vippe kontrollen rett vei, og disse triksene er essensielle for å kunne yte ditt beste i Odysseys hoved-oppdrag; Å samle så mange Power Moons som mulig. Hvis man for eksempel rykker litt i kontrollen etter å ha kastet Cappy, flyr capsen rett på nærmeste mål, noe som er utrolig nyttig, og uten denne delen blir mange små-aspekter av spillet små-irriterende, fordi det å sikte Cappy nøyaktig inn på rett sted ikke alltid er like lett. Det er for eksempel ikke så kjekt å måtte kaste rundt på hele Switchen din mens du spiller i håndholdt-modus.

Hat-trick!

Det andre største problemet er kraften til å ta over andre skapninger ved å kaste hatten din på dem. Kraften har ikke noen store problemer i funksjon, den er simpel, grei, og kan til og med være ganske underholdende, men ingen av karakterene du tar over er noe særlig dype. De har kun ett til to trekk hver, og i bytte får de basically null ferdigheter fra Mario. Dette betyr at hver gang du tar over en annen karakter, gir du opp all annen bevegelighet enn akkurat det spesifikke den karakteren er designet til. For meg gjorde dette at jeg som oftest brukte karakterene de gangene det var påkrevd, og ellers holdt meg som Mario så mye som mulig. For all del, ingen av karakterene du tar over er direkte dårlig, de bare blir fort kjedelige i lengden, og noen av dem burde heller vært power-ups som Mario kunne funnet, som i tidligere Mario-spill, og fortsatt beholdt sitt vanlige arsenal av hopp, stup og andre kjekke bevegelser.

Disse problemene er forsåvidt ikke så store, men sammen drar de ned det som er det beste med et platforming-spill, og spesielt et Mario-spill; følelsen av å kontrollere Mario, og det er ikke bra.

Konklusjon

Denne anmeldelsen beskriver flere små problemer jeg har med Odyssey, men dette er likevel et fantastisk godt spill. Super Mario Odyssey er, i mine øyne, det ultimate høydepunktet av hva et moderne Nintendo-spill kan være, totalt sett. Spillet gjør det aller meste mesterlig, og selv der det snubler, er det likevel ofte bedre enn de fleste andre på markedet, og selv om det ikke topper “Breath Of The Wild” for meg personlig, er dette likevel en av de beste spill-opplevelsene i moderne tid.

Siste podcaster

Hardcore

Spillpodcast om konsoll- og PC-gaming med reportasjer, tilbakeblikk, anmeldelser og gjester fra spillindustrien hver tirsdag

Anbefalte artikler