Sultkatastrofer: Hvordan kan vi hjelpe de som er i nød?

Mange i Norge og resten av Vest-Europa husker sikkert Live-Aid konsertene i 1985, hvor målet var å samle penger inn til å hjelpe sultkatastrofen som fant sted i Etiopia. Nærmere to milliarder mennesker, fra over 150 land, fikk med seg konsertene. Vi har siden da vært opptatt av å gi midler og penger til slike katastrofer, enten gjennom private bidrag eller over statsbudsjetter.

Vårt ønske om å hjelpe har lenge vært fokusert på å gi så mye penger som mulig til hjelpeorganisasjoner eller statsmakter slik at de kan disponere pengene selv. Det har gjort at hjelpeorganisasjoner som Røde Kors og Leger uten grenser har fått hjulpet millioner av mennesker i nød, men det har også gjort at korrupte styresmakter tar penger som var ment for bistand inn i egen lomme. I debatten om bistand så har denne måten for hjelp blitt kritisert, fordi det i bestefall hjelper med de som er i nød med de umiddelbare behovene deres. I verste-fall så gir man penger rett i lommene på korrupte og undertrykkende diktatorer. Et annet kritikkpunkt er at denne formen for bistand hjelper bare med de umiddelbare behovene og kun de. Om du gir en mann en fisk, så har han mat for en dag, om du lærer en mann å fiske, så har han mat for resten av livet. Dette ordtaket blir ofte brukt for å kritisere denne typen bistand, fordi når man gir den så gjør man mottakerne avhengig av den. Man jobber for å fjerne de umiddelbare problemene, men det er ikke noe fokus på årsakene til problemene.

Det er selvfølgelig ikke slik at all bistand er dårlig og har ingen langsiktige fordeler og effekter. Bistand som er rettet mot utdanning av jenter i land som har en liten andelen av kvinner i arbeidslivet, er ofte mer verdifullt og hjelper mer enn en sum penger som går rett inn i statskassa. Bistand som hjelpemiddel kan både fungere som den skal, eller misbrukes. Bistand er ingen mirakelløsning. Om en virkelig ønsker å hjelpe så er det nødvendig å bruke flere virkemidler enn bare bistand.

Mange av landene og områdene som blir utsatt for sultkatastrofer har ofte problemer med dårlig infrastruktur, fattigdom og svakt styresett. Et måte å løse disse problemene på, som ofte er diskutert, er å investere i disse landene. Bygge arbeidsplasser, infrastruktur, skoler og sykehus. Uten tanke på å få profitt eller innflytelse gjennom det, men med tanke på å hjelpe mennesker til å få en bedre hverdag.

Mange av oss som ønsker å hjelpe de som er i nød, er villige til å bruke både private midler og statlige midler for å gjøre det. Verktøykassen vår har mange midler vi kan bruke for å hjelpe med, men det er dessverre ikke nok til å løse alle problemene som disse menneskene står ovenfor. Vi kan hjelpe dem med å få en bedre hverdag, men til syvende og sist, så er det de lokale styresmaktene og folket som må bygge opp samfunnet igjen etter slike katastrofer.

Siste podcaster

  • Om Europas (kanskje) siste mafiaboss, streiker og NATO
    I dagens episode av Utenriksmagasinet Mir forteller vi om Europas (muligvis) siste mafiaboss, streiker i Frankrike og Tyrkias fortsatte motstand mot Finland og Sveriges søknad om NATO-medlemskap. I studio hører du Nora Hovdal Vik, Eirik Eitrheim og Frida Toudal.
  • Om protester og A4-ark i Kina
    I dagens episode av Utenriksmagasinet Mir får du med dig bakgrunnen for de seneste ukers protester i Kina mot Xi Jinping og Kommunistpartiets zero-covid politikk. I stuido hører du Eirik Eitrheim, Aksel Solheim, Frida Toudal og kommentar av Erling Gjerde Førland. Produsent er Jakob Kirkholt.

Anbefalte artikler