admin This content has been archived. It may no longer be relevant
Vinteren og våren 2005 var jeg åtte og et halvt år gammel. På kvelden den 12. februar leste jeg ferdig Hobbiten. Det var den første ordentlige romanen jeg leste. Det er naturlig at den første romanen et barn leser gjør et visst inntrykk, og det var garantert tilfellet her. Hobbiten er en bok med en viss tematisk og følelsesmessig dybde. Den er også til tider ganske dyster.
Husker noen da Beorn presset en vette og en varg for informasjon, før han rev hodet av den ene og huden av den andre og monterte delene deres på tunet sitt? Hva med dragesyken, hvor gode mennesker ble fortært og drevet til vanvidd av sjalusi og griskhet? Alt dette skulle bli min første ordentlige introduksjon for høyfantasi-sjangeren.
Midgard er en plass
Midgard er en plass. Jeg har vært der. Jeg kom til å tilbringe mye av 2005 der, surret i et pledd med Donald-lampe og dådyrtapet i barndomshjemmet mitt i Apeltunvegen eller i skogen bak naboen sitt hus med spikkede sverd og skjold fra pappaen til Erling sin hobbykjeller. Jeg ville bare bli der. Mye av leken var naturligvis tilknyttet Peter Jackson sine Ringenes Herre-filmer, og jeg husker enda godt dagen søsteren min lot meg se Ringens Brorskap mens hun passet meg. Vi fikk så mye kjeft.
Hobbiten er oppmuntrende, men realistisk. Den forteller deg at de største ting kan utrettes av de man minst venter, men at man må forvente å ofre noe på veien – og man kommer ikke til å være den samme personen ved veis ende. Fortellingen er bittersøt på samme måten Ringenes Herre er, men kun til en viss grad. Den bærer preg av å være en barnebok, og er rett og slett gøy. Fortellingen er i bunn og grunn enkel, men forteller oss noe om oss selv og hva vi kan utrette – uten å være for belærende. Jeg setter pris på det.
Bilbo er ikke sterk eller mektig, men han er god
Det er flott å kunne ibo et univers som hadde så dype røtter i ekte kulturer og språk, og som føltes så ekte. Vedleggene på slutten av Atter en Konge ble lest omhyggelig, og med stor interesse. Jeg kunne sitte lenge og planlegge reiser rundt om i Midgard på kartene baki boken, og se for meg eventyr på steder som ikke ble utforsket i bøkene.
Vi kjenner oss som lesere igjen i Bilbo, men det er ikke som med mange andre barnebøker, hvor det er et barn vi kan identifisere oss med. Dragen, slagmarken, de mørke katakombene under fjellet. Gåter i mørket. Hvordan skal vi forholde oss til noe av dette? Bilbo er ikke sterk eller mektig, men han er god – og dette håpet om at det gode seirer gjennomsyrer Tolkiens arbeid. Boken erkjenner tap, sorg og at man kan feile, men den fremmer et optimistisk syn på hva folk er. Fantasy har forandret meg, og på mange måter begynte det med Hobbiten.
Hør en stemningsfull høytlesning av teksten her:
