Fra undertrykkelse til gledessang

This content has been archived. It may no longer be relevant

Gospeldronninga Mahalia Jackson sa en gang:

“Do you know most of the Jewish songs have the same trend of sadness as Negro Spirituals?”

På samme måte som jødene har afro-amerikanerne hatt en mørk og trist historie, preget av mange hundre år med diskriminering. Dette har påvirket deres musikk og det som i dag er kjent som Negro Spirituals har en sterk religiøs tilknyting som ofte er meget trist.

Slavesangen

Det hele begynte med slavehandelen på 1600-tallet, da afrikanere fra nord-vest Afrika ble sendt med skip over til USA. De ble satt i slavearbeid på bomullsplantasjene på østkysten, og de hvite slaveeierne tok  alt fra dem som kunne spores tilbake til afrikansk kultur. Afrikanerne ble etterhvert frelst til den vestlige gud, og mange kirker ble opprettet.  Frelsen formet de nye afro-afrikanerne i form av den dype religiøsiteten blandet med undertrykking og dårlige levevilkår.

[youtube http://www.youtube.com/watch?v=yHmUPqI6w9g&w=560&h=315]

 

Kirkesangen var i stor grad preget av melankoli og salmene var ofte hentet ut fra de mørkeste delene av bibelen. Tradisjonelle sanger som “Go Down Moses” og “Oh! Freedom” var mye sunget både i kirkene og på plantasjene. På denne tide fungerte den religiøse sangen som et samlende virkemiddel i en særdeles tung tid for afro-amerikanerne.

“Minstrel show”

Det som fikk denne religiøse sangen ut i offentligheten var faktisk  hvite entertainere. ‘Minstrel shows’ var et omreisende show fra midten av 1800-talet der hvite sminket seg mørke, såkalte “blackfaces”, og underholdte publikum med komiske sketsjer, musikk og dans. Disse blackface’ene fremstilte afro-amerikanerne som late, dumme og komiske figurer. Framføring av tradisjonelle negro spirtual sanger var hovedsakleg gjort med en humoristisk undertone. Ikke nok med at showene var vanvittig  rasistiske, men denne formen for underholdning holdt faktisk fram i USA ut på midten av 1950-talet. Jim Crow var en av karakter som ofte gikk igjen i Minstrel-showene, og det er ikke for ingenting av den amerikanske ekvivalenten til apartheid blir kalt Jim Crow-perioden.

Den totale vending

“Sometimes I feel like freedom is near, but we’re so far away from home” – Utdrag fra Sometimes I feel like a motherless child

Mye av den afro-amerikanske historien er ikke hyggelig lesing. Den består av undertrykking og diskriminering som få andre folkeslag kan sammenlignes med, med unntak av jødene. Men etter borgerretighetsbevegelsen fra midten av 1950-tallet og fram til slutten av 1960-tallet, forandret tilstanden for folkeslaget seg betraktelig. Under disse “kampene” ble negro spirituals brukt meget aktivt som et symbol på den undertrykkingen de hadde opplevd helt siden slavetiden. Undertrykkelse fra Bibelen ble sammenlignet med deres egen situasjon og flere musikkartister ble kjent gjennom deres negro spirituals låter. Til og med filmstjerner startet å synge negro spirituals, som blant annet Paul Robeson.

Etter afro-amerikanerne fikk bedret sine rettigheter forandret musikken seg fra å være forholdsvis trist, til å bli energifull og humørfylt. The Campbell Brothers er blant annet et eksempel på et band med en ufattelig strek energi og et uttrykk som blomstrer av glede.

[youtube http://www.youtube.com/watch?v=DEEfRqt95dw&w=420&h=315]

Denne musikken ble etterhvert kjent som gospel. Gospelmusikken er bygd på negro spirituals, men her er også instrumenter blitt tatt i bruk. Dette kan en se som dagens negro spirituals musikk og symbolisere på mange måter et folkeslag som er i dag mye mer fornøyde enn de var bare for en kort stund siden.

Men det er fortsatt problemer med rasediskriminering i USA, og det er helt nye former for undertrykkelse som foregår i disse dager. Uansett så klarer afro-amerikanere å skape noe godt ut av enhver dyster situasjon, og vi takker for blues, jazz, gospel og hip-hop.

Hør reprisen på negro spiritual sendingen vår.

Negro Spiritual by Lydmuren on Mixcloud

Og om du er fan, her er spillelista med det meste av musikken vi har tatt for oss i Lydmuren – noensinne!

Anbefalte artikler