Anmeldelse: Puppeteer (PS3)

Slutten av konsollgenerasjonens største overraskelse?

Da jeg skulle sette meg ned for å spille Puppeteer, var jeg i utgangspunktet ikke særlig interessert. Jeg hadde ikke hørt om spillet før og min radar hadde ikke registrert noe som helst om det. Jeg skulle dog ikke angre når jeg fikk satt meg ned for å spille. Her kan vi ha med en av årets store overraskelser å gjøre.

Dukketeater

Spillet handler om den lille gutten, Kutaro, som har blir gjort om til en dukke. Like etter mister han også hodet, men det skal jeg komme tilbake til. Historien starter altså veldig Pinocchio-aktig, men ettersom jeg har spilt har jeg kommet frem til at dette var et ganske smart trekk.

I Puppeteer blir selve TV-ruten dukketeateret. Menyene befinner seg på skjermer hvor sceneteppet er lukket, og historien utspiller seg med sceneteppet trukket til side. Historien blir da naturlig nok delt inn i akter, der hver akt er et brett. Man sitter og ser inn i dukketeateret og styrer hovedpersonen. På en måte er det jeg som blir fortelleren i eventyret, ettersom jeg spiller gjennom spillet.

puppeteer-screen-1

Jeg synes dette er en smart og original måte å fortelle historien på. Historien blir også så tydelig fremstilt som et eventyr, at man til enhver tid er klar for at ”alt kan skje”. Utviklerne har klart å overbevise meg med en vanvittig kreativitet. Underveis i spillet tar jeg meg selv i å lure på ”hvor i all verden tar de det fra?”.

Miljøene og karakterene endrer seg. Det er et vidt spekter av farger, og det er lagt mye energi i å fortelle historien. Det er lange cut-scenes, som jo kan være irriterende, men de ender ikke opp med å gjøre skade. Når man sitter og spiller blir det mer fascinerende å se hvor mye energi som er lagt i spillet. Særlig vil jeg trekke frem det musikalske innslaget på brettet der vi er i en undervannsverden.

 

Panda-, fiskestang- og sverdhoder?

At lille Kutaro har mistet hodet, gjør at man kan plukke opp hoder med forskjellige egenskaper. Disse kan hjelpe deg underveis, men fungerer også som en slags helse. Man kan ha med seg tre hoder, og hvis man mister ett så bruker man et annet. Mister man derimot alle er det over, og man må bruke credits for å fortsette spillet.

De forskjellige egenskapene til hodene kan kun brukes på spesielle steder. Det kommer opp et symbol på skjermen, en silhuett av et hode. Har man dette hodet som et av sine tre med på veien, kan man få tilgang til bonusbrett eller snarveier. Enkelte steder kan det bli lettere å bevege seg videre på brettet, for eksempel ved at spisse ting blir ufarliggjort.

Problemet er allikevel at i begynnelsen føles det som om jeg aldri har riktig hode til riktig symbol. Det blir små hull i hvert brett som gjør at jeg må spille gjennom på et senere tidspunkt. Dette underbygges også av nye egenskaper en får underveis. Det er ikke så farlig, for man får ikke med seg alt hver gang, men det er frustrerende på samme tid.

I sitt arsenal har Kutaro en saks. Calibrus er magisk og fungerer både som våpen og fremkomstmiddel. I alle tekstiler kan Kutaro nemlig komme seg fremover ved hjelp av Calibrus. Dette gjelder også blader og andre ting som oppstår rundt i miljøene. Enkelte steder er røyk og bobler fremstilt som papir, og en kan jobbe seg oppover ved å klippe i røyken. Dette høres kanskje ikke så bra ut, men det er utført på en god måte.

Med på eventyret har Kutaro også en hjelper. YingYang er et lite flyvende dyr som kommer med bemerkninger og tips, men også til god nytte. Man kan styre dyret med høyre-stikka og manipulere omgivelsene med R2. Dette gjør at man kan få tak i objekter i brettet, få tilgang til flere hoder etc. Et ganske fint tillegg til handlingen, men lignende som vi har sett før.

 

Konklusjon

Etter en rekke timer med spillet, sitter jeg igjen med et veldig godt inntrykk. Det er et spill som gir deg en historie som er engasjerende nok til å følge med på, selv om spillet er en platformer. Det er lagt mye energi og kreativitet i historien og det er nydelige animasjoner underveis. Alt dette, kombinert med oppfinnsomme og morsomme oppgaver, samt regelmessige sekvenser med buttonmashing må jeg si er en kjærkommen overraskelse. [rating=5]

 

(Foto: Pressefoto, Sony)

 

Hardcore

Uortodoks og kompromissløst spillpodcast om konsoll- og PC-gaming hver tirsdag kl 11:00. Anmeldelser, reportasjer, tilbakeblikk og gjester fra spillindustrien.

Send

Your email address will not be published. Required fields are marked *