Anmeldelse: Å begrave en hund

This content has been archived. It may no longer be relevant

Å begrave en hund er årets norske sommerfilm og komedie om hvor langt du er villig til å gå for å beholde barndomsvennene dine. Mikkel (Sindre Horseby), Jo (Øyvind Vogt) , Stoffer’n (Benjamin Helstad) og Lasse (Simen Aurstad Gjernes) har kjent hverandre siden barnehagen. Nå har de kommet i 20-årene, og er ganske forskjellige steder i livet. Det er dog null hinder for at gutta drar på sin årlige hyttetur. En hyttetur med bare gutta, som til slutt ender opp med at kjæresten til Jo blir med. Doktor S og Alis fra Klovner i Kamp skimter også med roller, som to homofile hytteeiere med ganske så absurde hobbyer.

Skjult historie

Filmen skal fungere som en god norsk klassisk sommerkomedie, og det gjør den. Man trenger ikke å være rakettforsker for å fatte at det ligger noe mer bak denne historien. Regissøren prøver å fortelle oss noe i denne filmen, noe som egentlig ligger litt skjult. Det kan være flere ting, som for eksempel at man nødvendigvis ikke klarer å holde på barndomsvennene for alltid. Og at man flytter fra hverandre, vokser opp og møter nye venner.

Men det som traff meg mest, var hvor vanskelig disse guttene hadde med å snakke med hverandre om sårbare ting. Mange guttegjenger der ute tror de er for tøffe til å snakke om følelser, og jeg tror regissøren prøver nettopp å gjenspeile dette dilemmaet. Denne historien ligger som sagt litt skjult, og man må tolke den selv. Dette er noe jeg er liker å se, og noe som burde forekomme oftere i norske filmer. Jeg tror poenget her ikke er å gjøre historien så klar som mulig, men at publikum skal gjenspeile seg selv i situasjonene og reflektere over disse. Alt trenger ikke å være klinkende klart i filmer, og jeg mener publikum er forbrukere av filmer. Det er som oftest opp til hver enkelt hvordan filmer skal tolkes.

Guttegjengen

Det er mange spørsmål som er uklare i denne filmen, så uklare at jeg er usikker på om vi burde få vite det eller ikke. Som for eksempel hva skjedde med moren til Lasse? Og hva har de to homsene i kjelleren sin? Dette kan til tider skape hull i manuset og filmen generelt. Men jeg har alltid vært fan av å stille spørsmålen ved film, det mener jeg tirrer interaksjonen mellom publikum og filmen.

I en slik film er skuespillerprestasjoner svært viktig, med tanke på at det ikke finnes noe særlig annet for filmen å overleve på, som for eksempel filmeffekter. Her føler jeg Å begrave en hund mangler litt. Alle de fire i guttegjengen gjør helt ok roller, men jeg føler ikke så mye sympati for de som jeg egentlig burde. Skulle gjerne sett en ordentlig vennegjeng kanskje, ikke fire skuespillere som er satt sammen i roller. Men igjen så liker jeg litt den ”amatørheten” skuespillerne utgjør. De har holdningene og sjargongen inne. De fremstår til tider som en guttegjeng, og ikke som skuespillere som skal spille en guttegjeng.

Å begrave en hund er en herlig feel-good-film om hvordan det er å vokse fra barndomsvennene sine. Dessverre er ikke  hele filmen like gjennomført. Det stilles mange spørsmål i denne filmen, noe som fort kan forvirre publikum. Men personlig liker jeg denne typen filmer, filmer som får meg til å reflektere litt. Alt i alt, morsomme og naturlige dialoger, helt greie skuespillere, godt teknisk utført film og et overraskende bra soundtrack.

[youtube http://www.youtube.com/watch?v=_omhO1r23Sw&w=700&h=350]

Er dette sommerfilmen for deg?

Du kan høre Kinosyndromet-sendinger  hver torsdag fra kl. 11 – 12.00, eller du kan laste ned podcasts – da kan du høre på oss på bussen, på vei til jobben, på lesesalen, i sengen, mens du lager mat, i dusjen, i bilen – ja, overalt!