Det finnes ingen Peter Pan

This content has been archived. It may no longer be relevant

I Per Pettersons nye roman, Jeg Nekter, blir vi fortalt historien om to uadskillige venner, Tommy og Jim, som på 60 og 70-tallet var som blodsbrødre, med hele livet forran seg. Etter femogtredve år møtes de igjen, på en hengebru over til Ulvøya. Dette er Pettersons skildring av et tapt vennskap, et levd liv og i dette tilfellet, to mennesker som gikk i helt forskjellige retninger.

Hør omtalen av boken her!  [audio:http://srib.no/wp-content/uploads/2012/11/Skumma-Kultur-Jeg-Nekter-MRL.mp3]

(Foto: Magnus Romslo Lindvik)

Det blir vist frem utvalgte nøkkelscener, som for øvrig er et godt grep fra Petterson, der det veksles mellom ungdomstids og nåtid. Leser følger hoved og bi-karakterers valg og avgjørelser. Gjennom en scene der guttene går på skøyter, får Jim det for seg at et godt vennskap skal gjøres fortjent. Deres vennskap ender på sentralsjukehuset i 1971, etter det blir deres liv aldri det samme. Det er vold, svik, ensomhet, psykisk sykdom, men også glede og humor, både i ungdomstid, og i deres voksne liv.

Boken gir meg som leser hele tiden en slags følelse av forsoning, at ting skal gå bra til slutt, men realiteten og virkeligheten kan ofte knuse håpet om at sårene vil gro igjen. En av de beste eksempelene på dette, er når Tommy igjen møter sin far etter 35 år, mannen han har hatet hele sitt liv. Et oppgjør hjemme hos faren, en jævlig og mørk leilighet, der han ber sønnen om å komme inn på kaffe, som at alt skulle være bra igjen. Tommy tar sitt eget oppgjør, med egen selvinnsikt, med barndom, far, svik og vold, og ikke minst, det å nekte for noe bedre. I motsetning til Jim, kanskje har Tommy lært seg kunsten å nekte?

Å skildre et vennskap som før var like naturlig som det å puste, er en vanskelig jobb. Petterson skriver realistisk om det som ofte ligger hjerterota nærmest, som to gutters vennskap til hverandre og familieforhold. For å gjøre det  kort: ingen gjør det på samme måte her til lands, ingen er i nærheten. Det er et språk som er så rent og enkelt, men allikevel løfter forfatteren ordene til en annen høyde. Blottet for lange tunge setninger, så upretensiøst at det varmer hjertet. Skildringen av Tommy og Jims vennskap er til å grine av, så vakkert er det.

Tommy og Jims forhold er som noen tenkte i ungdomstiden, enten det gjaldt kjærligheten eller vennskap; dette vil være ut livet. I motsetning til J.M. Barries Peter Pan, vokser man opp, og årene fører med avgjørelser, som svært ofte utvikler seg til å bli åpne og lukkede sår. Petterson viser gjennom ordenes makt et levd liv, det som var og det som ble. De voksne menneskers tunge hjerter, nedtrykte tanker og ensomme leiligheter.

Et helt liv tok slutt den dagen på Sentralsjukehuset, det kjentes sånn da, og det kjentes sånn nå, og enda var det mer enn tredve år siden. Det var plutselig ubegripelig. Hvordan hadde jeg kunne leve så lenge uten han. Hvordan hadde jeg kunnet. Og jeg begynte å grine med ansiktet vendt mot bordet, og jeg tenkte, hvordan har jeg kunnet leve uten Jim. 

Men er det en stor nok fortelling? Nei. I mine øyne er det forfatterens evne til å formidle det nære som gir boken suksess. Å skrive innenfor den realistiske sjangeren, har i litteraturens verden, blitt en vesteuropeisk trend i løpet av de siste åren. Et eksempel på Petterson som forfatter: en bok der hovedkarakterene er i 50årene. Hvordan får jeg som leser et ønske om å vite mer om disse to typene? Det er kanskje dette som gjør boka til det mesterverket det er, evnen til å skrive levende og stor litteratur om det nære og de alminnelige menneskene.

Det er fint å tenke over at det finnes en så fantastisk forteller i vårt lille land.  For å svare på det innledende spørsmålet i ingressen: Ja. «Jeg Nekter» er Per Pettersons beste hittil, og kommer mest sannsynligvis til å stå igjen som årets beste norske litterære utgivelse, hvis ikke tiårets.Med så mange sterke utgivelser bak seg, er det gøy å være vitne til en forfatter som overgår sine forrige utgivelser. Julegavetips?

Skumma Kultur silar ut skummet, den beste av den beste kulturen både i Bergen og resten av verdssamfunnet kvar måndag kl. 11. Du kan også lytte til vår podcast. Har du tips, anbefalinger, kritikk eller ros? Send det meir enn gjerne til skummakultur@srib.no.

 

 

Anbefalte artikler