Nettredaksjonen This content has been archived. It may no longer be relevant
Mandags kveld arrangerte BIFF debatten «Sex – en menneskerett?», på Radisson Blue Hotel Norge i Bergen. Debatten var i forbindelse med filmen Scarlet Road, somomhandler sexarbeider Rachel Wotton og hennes spesielle klientell, nemlig funksjonsmennede.
Sverige innførte forbud mot kjøp av sex i 1999. Ti år senere fulgte Norge og Island etter, og utarbeidet lover basert på den svenske. Som resultat av dette går forbudet mot sexkjøp under navnet den nordiske modellen, i disse landene.
– Må beskyttes
Politiker i Arbeiderpartiet, Jette Christensen, har vært pådriver for innføring av loven i Norge. Hun mener den er viktig for å hamle opp med økt trafikkering i landet.
– Man bør ikke selge kroppen sin og sextjenester. Mitt ansvar som politiker er å passe på dem som er mest nedtrykt. Mange må selge kroppen sin på grunn av pengemangel og trusler, og disse er viktige for oss politikere å beskytte. Rundt 98 prosent av sexarbeidere i Norge tvinges, vi kan ikke bare stå å se på, sier Christensen.
Svenske Pye Jakobsson har jobbet som sexarbeider siden 1986. De senere årene har hun drevet med aktivisme for å styrke sexarbeideres rettigheter og forsker selv på feltet. Jakobsson mener loven bidrar til økt stigmatisering.
– Ingen spør oss om vi selv føler oss diskriminerte, eller om vi føler oss inkludert. Det å beskytte sexarbeidere er en idé om at vi trenger beskyttelse. Å forbyr sexkjøp stigmatiserer sexarbeidere. Alle legger merke til oss og en lov som øker stigma er ikke bra for noen, sier hun.
Den australske sexselgeren og hovedpersonen i Scarlet Road, Rachel Wotton, er enig med Jakobsson. Hun mener at loven fratar sexarbeidernes stemmer i saken.
– Hovedgrunnen til at jeg ble med i filmen er fordi klienter og sexarbeidere ikke får muligheten til å si hva de trenger. Folk snakker om oss, ikke med oss. Dette er ikke riktig. Jeg vil bli behandlet som et menneske og ikke som et offer, sier Watton.
– Det er noen sexarbeidere med i debatten, men vi mangler dem som tvinges. De har ikke muligheten til å være her nå, sier Christensen.
Kommer fra utlandet
I Norge er det ca 3000 individer som selger sex hvert år, i følge sosiolog Synnøve Økland Jahnsen, ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning. Hun peker på en bransje som før var norskdominert, men som siden 80- og 90-årene har blitt mer internasjonalt.
– Nå er det nigerianske kvinner som dominerer gatene i landet og er mest visuelle. Av 100 personer som kontakter sosiale institusjoner hvert år, er 68 av dem utlendinger, sier hun.
Christensen viser til Bergens gater og at de fleste som selger sex her ikke er fra Norge. Hun baserer dette på sosialarbeidere i Bergen og deres uttalelser etter å ha sett på situasjonen.
– Vil disse personene være sexarbeidere på gaten? Nei. Ingen vil være det, men de tvinges inn. Når menn ser etter sexarbeidere, ser de ikke på om de er tvunget, sier hun.
Trenger “safehouse”
Watton har ikke selv jobbet som sexarbeider på gaten, men mener at en fjerning av loven vil gi dem mer rettigheter. Hun foreslår at Norge bør innføre såkalte “safehouses”, som tilbyr sikkerhet og praktiske midler for sexarbeiderne på gaten.
– Ved å fjerne loven er ikke de lengre et offer, eller andre klasses borgere. Vil man støtte sexarbeidere på gaten må de få en stemme og husing, sier hun.
Som sosiolog forsker Jahnsen på liv, erfaringer og myndighetene. Hun påpeker at manglende ressurser er et problem i debatten.
– Det er mye snakk om å hjelpe kvinner, men det finnes ikke systemer som fungerer. Disse “safehousene” er ikke mulige grunnet mangel på ressurser. Fordi sexarbeidet kriminaliseres går pengene til politiet, og da må man kutte ned på sosialarbeidere, sier hun.
– Har man ikke sosialarbeidere på gatene, vil man ikke vite lovens effekter.
Mangler tall
I motsetning til svenskene, gikk Norge gjennom markedet før loven ble innført i landet. Likevel vil det snart foretas en ny evaluering av den. Christensen påpeker at det aldri har vært et tilfelle hvor en lov har vært i så kort virke før den må evalueres i landet.
– Nå er det ikke mye tall ute om lovens virkning, og vi vil evaluere mer før vi kommer med flere. Jeg bedømmer ikke noe før dette. Det er vanskelig å definere de ulike gruppene, sier hun.
– Politiet har noen rapporter, men de er ikke klare, derfor er det ingen offisiell statistikk.
Jahnsen er enig i at det mangler data på feltet, noe hun problematiserer.
– Loven eksponeres og ses på som kvinnevennlig, en lov som beskytter kvinner, men hvem er det som beskytter dem? Hvilke andre effekter har loven? I Norge er det for tidlig å konkludere, vi har ikke nok data og spesielt ikke på klientene, sier hun.
– Det er problematisk å eksportere den nordiske modellen til resten av verden, fordi vi ikke kan fastslå at den er løsningen. De fleste løsninger er lokale, og vil forbli slik, sier Jahnsen.
