Anmeldelse: Mafia 3

This content has been archived. It may no longer be relevant

Stemning

Mafia 3 er satt i 1968 i en fiktiv versjon av New Orleans. Som de tidligere spillene i serien har Mafia 3 en historie som er drevet av hevn. Du spiller som Lincoln Clay som er helt fersk fra Vietnamkrigen og ønsker ikke å være en del av den kriminelle verden som befinner seg i New Bordeaux, som er byen handlingen er satt i. Men velkomsten han får gjør at han må endre på planene sine. Som de tidligere spillene i serien så har Mafia 3 også en stilig følelse som følger med hvilken tidsalder spillet er satt i. Dette er elementer som for eksempel når du kjører bil at speedometer ser ut som det er fra 60-tallet. Musikken som spilles på radioen er en veldig god miks fra musikken fra denne tiden. Alle hårsveisene, klærne de har på seg og alle omgivelsene.

Endringer i serien

Mafiaserien har nå gått for en helt åpen verden, noe som de kun har hatt noen elementer fra i de tidlige spillene. Å ha en åpen verden viser seg til å være mer og mer vanlig i spill. Men selv om du er en kriminell i en åpen verden og kan drepe hvem du vil og stjele alle bilene du vil så er ikke dette din typiske åpen verden GTA-klone.

Historien er veldig spennende og har blir gjort på en kreativ måte hvor de bytter fra 1968, som er der hovedhandlingen tar plass, til flere intervjuer lenger inn i fremtiden hvor de snakker om de forbrytelsene du er i ferd med å gjøre. Men selv om historien du spiller er engasjerende så er det ikke lett å komme seg igjen denne historien. Mange av oppdragene du gjør føles repeterende og områdene du besøker er ofte de samme.

Konklusjon

Når det grunnleggende for et spill, nemlig hvordan kontrollene til spillet er, ikke sitter som det skal så er det ikke motiverende å fortsette og spille. Det er jo det som tar mest tid i spillet, fordi det er det du gjør hele tiden. Da hjelper det ikke at historien og stemningen er bra. Styringen føles ut som den er fra tidlig Playstation 3-tiden og ikke ikke har kommet noe videre. Det kjennes rett og slett ikke naturlig ut å spille dette spillet. Jeg føler etter en god tid med spillet at jeg fortsatt må tenke meg om hvordan jeg gjør de forskjellige handlingene.

Og da må jeg spørre dere om en ting, er det verdt å spille bare på grunn av historien og atmosfæren når det ikke styringen føles bra?