Som brødre

Josef Fares, også kjent som den eneste med hjerte fra fjorårets EA E3-konferanse, og skaperen av Brothers: A Tale of Two Sons er tilbake med et nytt spill som lover å tøye på hjertet akkurat så mye som forgjengeren gjorde. A Way Out forteller historien om to menn med vidt forskjellige grunner til å sitte i fengsel, og deres ferd på rømmen. Gjennom ufrivillig samarbeid lærer Vincent og Leo seg å kjenne hverandre godt og hjelpe hverandre i enhver situasjon. I løpet av 5-6 timer med spilletid kan man oppleve en historie som er til tider morsom, spennende og trist.

Jovialt samspill

A Way Out må spilles sammen med en annen person. Helst i samme rom. Dette er ikke mine ord, men utviklerens. I starten av spillet velger du og partneren din hvem som skal spille hvilken karakter gjennom hele spillet. Man får en kjapp beskrivelse av hver karakter sin bakgrunn og hvorfor de sitter i fengsel, slik at dere kan velge hvem som passer dere best. Jeg valgte Leo, mannen som allerede hadde sittet i fengsel i noen år for ran, og Håvard valgte Vincent, mannen anklaget for mordet på sin bror som var på vei til 14 år med fengsel. Leo er varmblodig og impulsiv og Vincent er smart og tilbaketrukken. Det gjenspeiles i gameplay, da Vincent ofte får det “snille” valget mens Leo får det voldelige valget.

I praksis fungerer spillet slik at du alltid får se begge spilleres synsvinkel. Mens Vincent klargjøres for cellen sin står kanskje Leo ute og spiller basketball med de andre innsatte. Det skaper en veldig kul følelse av at man spiller sitt eget spill og det oppfordrer til at man spiller gjennom spillet en gang til gjennom den andre personens øyne. Det skaper dessverre noen problemer av at en spillers lyder kan overdøve den andre sidens, i form av at man ikke kan høre samtaler alltid. Ikke et stort problem, men det føles ut som det kunne blitt enkelt løst av litt ekstra testing.

Spillet er på sitt aller beste da man må jobbe sammen med den andre for å gjøre ting, da spillet har skapt spennende situasjoner som tvinger muntlig samarbeid. For eksempel, tidlig i spillet så får man tak i een skrutrekker som lar dere rømme fra fengselscellen deres. Bak toalettene i cellene er det et panel som kan skrus opp, men man kan bare gjøre dette på natten mens vakter patruljerer gangene. Dette vil si at en må holde utkikk mens den andre skrur opp panelet, og si ifra hvis en vakt nærmer seg.

Andre ganger i spillet møter man på store valg, hvor Leo presenterer en måte å gjøre noe, og Vincent presenterer en annen vei. Her må man diskutere hva som er det beste valget, for spillet lar deg ikke gå videre før begge er enige. Det er disse opplevelsene som gjør A Way Out spesielt, og skaper co-op opplevelser jeg ikke har sett maken til tidligere. Mekanikken i spillet er også kontekstbasert, som vil si at du ikke kan gjøre ting før spillet forteller deg at du kan.

En lineær sandkasse

Til tross for den begrensede spillmekanikken  er det fortsatt mye å leke med her. Til tross for at spillet er lineært har det noen åpne seksjoner hvor man er fri til å utforske og gjøre minispill rundt omkring. De er et morsomt avbrekk til de mer seriøse scenene og de føles ikke utilpass selv om situasjonen du befinner deg i er meget pressende. Eller, det kommer helt ann på hvem du spiller med. Mye av dette spillets underholdning kommer av hvem du spiller det med.

Spillet kan også til tider føles ut som det allerede er utdatert. Bare å bevege seg føles stivt, og når man sikter med pistol føles det aldri helt ut som man peker der man egentlig vil. Spillet har en god del tekniske problemer også. Bildefrekvensen er meget ustabil, og spillet kræsjet faktisk på oss en gang. Noen ganger føltes det ut som spillet kræsjet igjen, men det var rett og slett fordi bildefrekvensen gikk i PowerPoint modus. Vi spilte spillet på PS4.

Det er mye å anbefale ved A Way Out, men det er så mange problememer teknisk og mekanisk at det til tider kan bli frustrerende. Heldigvis er karakterene såpass engasjerende og historiens tempo kjapt nok til at man blir underholdt mesteparten av veien gjennom. Vi identifiserte oss veldig godt med karakterene våres, jeg ville det beste for Leo og Håvard for Vincent. Vi endte også opp med å være stort sett enige om mesteparten av spillet. Det var dog noen øyeblikk mot slutten hvor vi begge var helt uinteressert, men jeg lover at det er verdt det for avslutningen. Jeg anbefaler at du finner en god venn, tar en kveld og spiller gjennom hele greia i ett jafs. Skulle bare ønske spillet hadde litt mer tid i ovnen.