Piggtråd dypdykk: “Crack the Skye”

Mastodon, spesielt “Crack the Skye”-albumet, er noe av det som har betydd mest for meg og min musikksmak. Og nei, dette er ikke en typisk albumanmeldelse, jeg vil bare så inderlig gjerne skrive om hvor mye jeg elsker dette albumet og hvorfor også du burde høre det!

I 2008 kom Brent Hinds, Bill Kelliher, Troy Sanders og Brann Dailor sammen i et studio i Georgia og lagde et av tidenes beste album, nemlig “Crack the Skye”. Med tre album under belte klarte Mastodon endelig bli det de hadde visjoner om å være allerede i bandets spede begynnelse på tidlig 2000-tall. Det blandes sammen det beste av 60/70-tallets prog-rock, tung sludge-metall og masse andre spennende krydder til en utsøkt blanding, og i mars 2009 ble endelig Mastodons magnum opus (imo) sluppet ut til verden.

Musikere sluppet fri

Overflod av riff er noe av det Mastodon har blitt kjent for, og “Crack the Skye” beviser dette nok en gang! Riffene kastes rundt som baller i kanonball og du vet aldri helt i hvilken retning de vil sprette. Man går fra tunge, sludgy riff til svevende, psykedeliske partier til countryinspirert fingerpicking over en lav sko. Ta låta “Divinations” som eksempel, den begynner med chicken-pickin banjo, før den bryter ut i heavy, klassisk Mastodon riffing, for så å ta en u-sving inn i surferock-land med Dick Dale-tremologitar på bridgepartiet!

Alle medlemmene tar med seg sine innflytelser til musikken, og det merker man! Brent Hinds på gitar med sin banjo-fingerpicking bakgrunn og svevende toner. Brann Dailor, ofte referert til som trommenes svar på VanHalen, sin jazzy og progga trommestil med fills ved enhver anledning. Troy Sanders som opererer som bandets bassist-kameleon som arbeider seg sømløst inn i alle riff. Og så har man gitarist Bill Kelliher som uten tvil er den mest heavy i gjengen, som har kallenavnet fått “Riff-lord” av fansen.

Vokalen er mer presis enn på de foregående albumene.  Troy Sanders primale, raspete brøling blender perfekt med Brent Hinds nesten Ozzy-aktige 70-tallsvokal. Den growlete vokalen fra de første to albumene har i større grad blitt byttet ut med mer melodisk og clean vokal, noe som som mange mislikte og som i stor grad splittet fansen. Uansett hva andre tenker så får jeg fremdeles gåsehud hver gang jeg hører Brent ule ut “Spiraling up through the crack in the skye” ved 07:44 i den episke låta “The Czar”.

“Crack the Skye” er det første albumet der trommis Brann Dailor også får briljere som vokalist, allerede på åpningslåta “Oblivion” får vi høre de lyse, fløyelsmyke tonene hans. Brent Hinds beskriver Branns stemme perfekt “… he sounds like Fergie mixed with Jesus!” For min del er han er et deilig tillegg i Mastodons mange stemmer. Det at Mastodon har fire (!) forskjellige vokalister (derav en av de er gjestevokalist Scott Kelly fra Neurosis) er noe som gjør de enda mer unike i det stadig større landskapet av prog-metall band der ute, og gjør at narrativene og stemningene i låtene blir enda klarere.

Man behøver ikke legge skjul på at Mastodon er et band med dyktige musikere, og på “Crack the Skye” kan man virkelig merke at disse musikerne har blitt sluppet fri. Som unger i en godtebutikk får gutta leke seg med det meste som skulle trenges av musikkutstyr og instrumenter når man skal lage et prog-metall album, pluss litt til. Dette er noe av det som gir albumet en så ekstremt stor gjenhørsglede, for man hører desidert ikke alle detaljer og småting første gang. Det er kanskje ikke før på tredje gjennomhøring at man legger merke til Mellotronen som ligger i bakgrunnen og gir ekstra drønn på de tunge partiene eller trianglene som krydrer perkusjonen enda litt til. Og om man ikke skulle legge merke til alle disse små detaljene så tar det heller ikke vekk noe fra musikken.

“Please tell Lucifer he can’t have this one…”

De tre første albumene til Mastodon var alle knyttet til hvert sitt element, “Remission(2002)” er ild, “Leviathan(2004)” er vann og “Blood Mountain(2006)” er jord. “Crack the Skye” følger i rekken, men istedenfor å representere luft, blir det tatt for seg det femte element “aether”, eller “kvintessensen”. Dette er elementet som holder alt sammen, det representerer både alt, ingenting og det som måtte være imellom. Bakteppet som blir lagt av “elementet” fungerer perfekt for dette konseptalbumet og setter scenen for låtenes fortellinger. Artworken av Paul Romano (som har designet de første tre albumcoverene til Mastodon) er også en viktig bidragsyter i å sette denne eteriske stemningen.

Albumet følger en narrativ, som til tider kan være ganske vanskelig å henge med på, men jeg skal prøve å gjenfortelle den. I korte trekk omhandler den en paraplegisk (lam) mann som foretar en “ut-av-kroppen” reise, for så å miste sin forbindelse til den menneskelige verden og blir svevende rundt i rommet før han flyr gjennom et markhull som sender han inn i det astrale/åndelige plan. Han overtaler åndene om at han ikke er død og de sender han tilbake til vår verden, men inn i kroppen til Rasputin som skal prøve å ta livet av en russisk Tzar. Dette attentatet går til helsike og Rasputin blir drept. Både sjelen til hovedpersonen og Rasputin flyr nå ut av Rasputins kropp gjennom en “crack in the sky” og inn i det astrale plan igjen. Rasputin prøver å geleide sin reisevenns sjel hjem igjen til sin lamme kropp, men etter å ha vært ute av kroppen sin lenge tror folk at den paraplegiske er død. Rasputin og den paraplegiske er nå i et kappløp mot tiden før den paraplegiske sin kropp blir gravlagt. På veien tilbake møter de også på djevelen, eller Lucifer som han kalles. Den avsluttende låta “The Last Baron” ender med det åpne spørsmålet om de rekker tilbake til den menneskelige verden i tide eller for alltid må sveve rundt i aetheren. “Javel. Dette forsto jeg ikke så mye av…” tenker du kanskje nå, men det betyr egentlig ikke så mye.

Mye av denne historien er umulig å følge, men fungerer mest som metaforer for det bandets medlemmer selv har gått gjennom. For selve albumet er på mange måter dedikert til Brann Dailors yngre søster, Skye Dailor, som tok sitt eget liv når hun var 14 år gammel. Albumnavnet kommer fra det øyeblikket der Brann ble fortalt om søsterens skjebne, et øyeblikk så hjerteskjærende at det føltes som om hele himmelen bristet. Det blir derfor ekstra sterkt når Brann synger linjene “Please tell Lucifer he can’t have this one // Her spirit is too strong” på tittelkuttet “Crack the Skye”.  Man merker så utrolig godt hvor mye følelser som er involvert i låtskrivingen på dette albumet, og det legger et ekstra element til i musikken.

Alt i alt

I mine øyne er dette albumet her som en fornøyelsespark, stappet med de beste berg og-dalbaner. Hver eneste sang har krappe, uventede svinger, svevende partier, stup inn i ukjente territorier og er opplevelser i seg selv. Putt alt dette inn i det store bildet (den metaforiske “fornøyelsesparken) og du sitter ikke bare igjen med et bra album, du sitter igjen med et av tidenes beste album. Et album som har uventede riff og taktskift over en lav sko. Et album som alltid klarer å bringe fram de samme følelsene i meg uansett følelsesmessig tilstand. Et album som gir meg gåsehud, tårer i øyekroken og en sterk trang til å headbange. Nå har jeg sikkert hørt “Crack the Skye” nærmere 20 ganger den siste uka, og når jeg er ferdig å skrive dette så kommer jeg til å høre det igjen.