Finnene i Remedy Entertainment står tidligere bak blant annet de to første Max Payne-spillene, Alan Wake og det optimistiske, men kanskje mindre suksessfulle Quantum Break, og er kjent for å skape interessante og sterke enspilleropplevelser. Deres nyeste produkt, Control, er intet unntak. Dette er et bunnsolid spill og er noe av det mest interessante som har blitt laget de siste årene.
Overnaturlig og sært
Jeg skal prøve å holde synopsisen for spillet så vagt som mulig. Dette er et spill som jeg mener man får en sterkere opplevelse av jo mindre man vet om historien og settingen.
Man spiller som Jesse Faden som ankommer Federal Bureau of Control på jakt etter broren sin. Når hun ankommer byrået, er bygget tomt og sjefen for byrået har skutt seg selv på kontoret. I det du plukker opp den litt spesielle pistolen er du blitt den nye direktøren av byrået.
Det viser seg at en overnaturlig enhet som kalles for Hiss har tatt kontroll over både bygg og flere av de ansatte. Jo mer Jesse graver, jo mer finner hun ut om både byrået og seg selv.
Det kan virke noe sært og forvirrende i starten. Man blir kastet rett inn i handlingen, men jo lengre man kommer i spillet jo mer løser det seg. I hvert fall sånn passe. Enkelte spørsmål og hendelser må man selv som spiller gruble over. Ikke alt blir besvart. Og det er nettopp her Control skinner på sitt beste. Man vil vite mer og man grubler. Spillet har vært i tankene mine lenge etter jeg fullførte det. Jeg vil spille igjennom igjen for å se om det var noe i historien jeg overså sist for å skjønne mer. Og det er det jeg tror Remedy ønsker. Man må lete for å finne og ikke alt blir servert på et sølvfat.
Klaustrofobisk
Control minner meg litt om Batman: Arkham Asylum ved at hele spillet er satt i en bygning. Dette hjelper på stemningen og gjør hele opplevelsen mer kompakt og klaustrofobisk. Kombinert med et glitrende lydbilde som pynter på atmosfæren blir Control overraskende mer creepy enn det jeg hadde forventet.
Nye egenskaper låses opp hos Jesse jo lengre man kommer inn i spillet som gjør det mulig å åpne nye rom og veier på områder du har vært tidligere, ikke ulikt spill som Metroid Prime-serien.
Noen frustrasjonsmoment
Selv om settingen i en og samme bygning gjør spillet mer kompakt, kan det også føre til en del irritasjonsmomenter. Etasjene og korridorene kan virke forvirrende og jeg slet noen ganger med å manøvrere meg fram. Det hjelper heller ikke at kontrollpunktene du låser opp ofte kan være langt fra hverandre, og hvis du er så uheldig å dø havner du tilbake til nærmeste kontrollpunkt. Og dette kontrollpunktet kan være et godt stykke fra stedet du døde. Det var mer frustrerende å måtte gå fra kontrollpunktet og tilbake, enn å faktisk dø i spillet.
Jeg synes også at rollefigurene var noe svake og ikke så minneverdige, sett bortsett fra en mystisk vaktmester, var det ingen av rollefigurene som ga spesielle inntrykk. Jesse som hovedperson synes jeg også manglet noen personlighetspreg som gjorde oss mer knyttet til henne. Remedy har vist tidligere at de kan skape gode og dype karakterer så det at karakterene i Control var såpass ensformige og lite minneverdige var et litt skuffende moment.
Sterk enspilleropplevelse
Noen skavanker til tross er Control et av de mest interessante og minnerike spillopplevelsene jeg har hatt de siste par årene. Spillmekanisk kan det virke noe tradisjonelt og minne om andre typer tredjepersons actionspill, men det som gjør Control unikt og sterkt er det fortellertekniske. Dette er Remedy som viser muskler og sier at gode og historiedrevne enspilleropplevelser er kommet for å bli.
Siste podcaster