Anmeldelse: King Arthur: Legend of the Sword

Når kong Uther Pendragon blir drept av en demon, blir prins Arthur sendt avgårde i en båt for å flykte. Han vokser opp i et bordell i Londinium, hvor han lærer å leve på gaten og kjempe hver dag for å overleve. Han husker ingenting om sin fortid, eller mye om sine foreldre. han husker bare natten da de måtte rømme. Kongens venn Vortigern har tatt over kongens posisjon som den nye kongen, men vet at dersom Arthur blir funnet igjen, vil han ta over tronen som den rettmessige kongen. Han vet også at Uther etterlot seg et magisk sverd, som kun hans blodslinje vil kunne kontrollere. Han bestemmer seg derfor for å finne og drepe Arthur slik at han kan få kontroll over sverdet, og forbli konge over Camelot.

Guy Ritchie har regien i King Arthur: Legend of the Sword (foto: SF Studios)
Guy Ritchie har regien i King Arthur: Legend of the Sword (foto: SF Studios)

Rå, fet action

Selv om King Arthur: Legend of the Sword er en film innenfor fantasisjangeren, er den ikke redd for å leke med elementer fra actionfilmer. Filmen har et rått tempo med hurtig klipping, og drives fremover av et godt plott og et rått musikkbilde. Det er sjeldent tid til å ta pauser i filmen, noe som i grunn kler den godt. Filmen er en ny tolkning av fortellingen om sverdet i stenen og ridderne ved det runde bord, med et par moderne vrier. De kinematografiske elementene ved filmen er herlige og morsomme å se på. Det er lett å kjenne igjen Guy Ritchies signatur, og en trenger ikke engang lese navnet hans i innledningen for å skjønne at det er han som har regissert den. Han har tidligere blant annet regissert Sherlock Holmes-filmene med Robert Downey Jr. i hovedrollen, og det er klare likehter i utsnitt og fokus mellom filmene. Musikken er også på mange måter ganske lik som i Sherlock Holmes-filmene. Det øker spenningen og gjør at publikum sitter igjen med en høy puls. Du kjenner at du blir sugd inn i lerretet fordi hele filmen river deg med inn i fortellingen. Filmen skal også ha ros for at den tørr å være morsom. Dialogen er til tider småfrekk, men det gir filmen overalt et mer sjarmerende preg, og man blir sittende og trekke på smilebåndet.

Det er mange kjente fjes i King Arthur: Legend of the Sword. Jude Law er ett av dem (foto: SF Studios)
Det er mange kjente fjes i King Arthur: Legend of the Sword. Jude Law er ett av dem (foto: SF Studios)

Kjente fjes

I hovedrollen av filmen ser vi Charlie Hunnman som Arthur. Vi har tidligere sett ham i Pacific Rim og Sons of Anarchy. Rollen kler ham godt, ettersom han gjør en god rolle som modig, tøff fyr som også er litt lur og kjapp i replikken. Jude Law har kapret rollen som skurken Vortigern, men det er av og til vanskelig å si om han helt klarer å fylle rollen som ond hersker. I de fleste scenene fungerer det, men han sliter litt med å overbevise i enkelte scener. Det er fint å se at han tar på seg roller utenom den vante rike fyren som kanskje er litt drittsekk fra tid til annen. Vi får også se kjente fjes som Djimon Hounsou, Eric Bana og Aiden Gillen, som alle gjør gode jobber i sine roller.

Et annet aspektfilmen skal ha ros for er kombinasjonen av kryssklipping og dialog. Kuttene fungerer godt som virkemiddel i flere av scenene. De brukes blant annet for å gjøre en scene mer humoristisk, mer spennende og mer interessant. Kampscenene er svært velkoreograferte, og filmingen gjør at du både kommer tett innpå kampen og karakterene, men også at du kommer deg unna så du kan få se hele bildet. I tillegg er animasjonen gjort på en svært godt måte. Alt fra dyr til landskap virker mer levende, og unngår å få en “glidende” overgang. Det er sjeldent at et bilde henger igjen eller blir for “flytende” til at det ser falskt ut.

Filmen har premiere onsdag 10. mai, og har fått aldersgrense 12 år på grunn av voldsscener og kamphandlinger i et tydelig fantasiunivers.

Siste podcaster

  • Kill Billjo
    Mikael med besøk av Johannes fra Studentrådet snakker om to av 2000-tallets store filmer, nemlig Kill Bill og Kill Buljo! Hvem er farligst av samer og samuraier? Johannes oppdaterer også Mikael på Shogun. En hissig sending med andre ord.

Anbefalte artikler