Anmeldelse: I am Setsuna

Da spillene som skulle komme ut ved Switch sin lansering ble annonsert ble nok en god del mennesker skuffet, meg inkludert. For de fleste virket det nok som at det bare kom til å være Zelda som var bra.

Heldigvis kom et lite firma ved navn Square Enix (kjent for sånne småtitler du sikkert aldri har hørt om som Final Fantasy, Kingdom Hearts osv.) til til Nintendo med et lite spill de lanserte på andre konsoller i fjor. Dessverre var det ikke så mange som la merke til det da, men forhåpentligvis får I am Setsuna en ny sjanse på Nintendo Switch.

SETSUNA_11.0
Det er mange valg å ta. Foto: Square Enix

I am Setsuna er et tradisjonelt japansk rollespill i stil av 90-tallets RPGer på Super Nintendo og den originale Playstationen. Fans av tidsperiodens Final Fantasy-spill og Chrono Trigger kommer til å føle seg helt hjemme i verdenen I am Setsuna presenterer. Kampsystemet ligner, historien ligner og verdenen ligner. Hele greia føles ut som et kjærlighetsbrev til en sjanger som har falt bort i nyere år.

I en verden hvor det er vinter året rundt og monstre er i ferd med å ta knekken på det som er igjen av menneskeheten, har en en landsby opprettholdt en tradisjon for å holde monstrene unna. Hvert tiende år sendes en tilfeldig valgt kvinne på en pilegrimsferd til the Last Lands, hvor kvinnen da skal ofre seg selv for å holde monstrene unna den gjenværende menneskeheten. Denne gangen sendes offeret ut tidligere enn vanlig fordi noe ikke er helt som det skal. Spillerens rolle i historien er som leiesoldaten Endir, som først er sendt ut av et ukjent parti for å drepe offeret før offeret når målet sitt. Etter noen moralske dilemmaer blir du heller en del av følget til offeret og skal hjelpe Setsuna, det nyeste offeret med å komme frem til the Last Lands.

Er det en veldig positiv ting jeg skal si om spillet så er det historien og spesielt karakterene. Gjennom den 20-25 timer lange handlingen (noe som er uvanlig og litt forfriskende kort for en RPG) møter du på flere fargerike og velutviklede karakterer som følger deg på din reise, i standard RPG stil. Historien er godt nok fortalt uten mye dødtid som holder motivasjonen oppe til å spille videre. Gjennom min spilletid ble jeg genuint påvirket av disse karakterene og det var stor motivasjon til å følge deres handling til slutten.

Spillets bosser kan være alt fra vanlige mennesker til gigantiske monstere. Foto: Square Enix
Spillets bosser kan være alt fra vanlige mennesker til gigantiske monstere. Foto: Square Enix

Med en handling så tematisk tung som denne kan man sikkert tenke at det er overdrevent seriøst eller depressivt – hele greia går jo ut på enkelt fortalt å følge en jente til hennes unge død – men heldigvis er det ikke det. Karakterene er ikke skrevet til å være altfor seriøse og de fleiper ofte med hverandre på troverdige måter. Dette gjør også at de seriøse øyeblikkene virkelig blir tatt på alvor. Dessverre kan handlingen bli litt for heseblesende til tider, noe som kan være på grunn av den relativt korte spilletiden. Spillet tar seg ikke ofte tiden til å ta ordentlig tak i litt mindre deler av plottet, men dette er kun en liten klage som potensielt kan fikses i en oppfølger av noe slag.

Det er dessverre ikke så mye å si om selve gameplayet til spillet. Den tiden du tilbringer vandrende rundt i verdenen er ikke spesielt merkverdig, men det er ikke dårlig heller. Høydepunktene her er landsbyene hvor du kan ta deg tiden til å snakke med innbyggerne og løse deres problemer. Her bygges stemningen veldig godt gjennom god grafikk og vakker pianomusikk. Det er uheldigvis ikke alltid nok å gjøre i byene, som gir en følelse av tomhet noen ganger. Innbyggerne har ofte ikke mer enn 2-3 setninger å si til deg. En liten klage jeg har oppå det er at det er ofte vanskelig å navigere seg i byen. En innbyggers hus ser helt likt ut på utsiden som en butikk hvor du kan kjøpe ‘items’. Dette kunne lett fikses med noen skilt eller kanskje et kart for spilleren.

Kampene ser i det minste tøffe ut. Foto: Square Enix
Kampene ser i det minste tøffe ut. Foto: Square Enix

Kampsystemet i spillet er lite merkverdig. Altså, det er ingenting direkte galt med det, men om du har spilt klassikerne kommer du til å ha opplevd flere og bedre kamper i de spillene. Det var ikke ofte jeg måtte tenke gjennom strategien min, noe jeg savnet. Selv bosser var ikke mye mer enn vanlige fiender med ekstra store health-bars. Jeg følte meg aldri upreparert eller for svak til å klare å komme meg videre, noe som jeg kan si er positivt for handlingen, men negativt for de som ønsker å bli utfordret av spillet.

I am Setsuna er et godt lite spill som ikke krever så mye av spilleren og tar deg med gjennom en flott verden med fantastiske karakterer. Det føles bare ut som noe mangler; noe som kunne gjort dette spillet virkelig spesielt. Slik som det er nå synes jeg det er helt verdt å spille så lenge du ikke forventer noe fantastisk av det, og at du lar deg selv oppslukes av historien. Om du akkurat har blitt ferdig med Zelda synes jeg ikke dette er det verste du kunne kjøpt til Switchen din, men absolutt ikke det beste heller. For de på jakt etter en liten nostalgitur gjennom RPGens gullår tror jeg dette spillet vil passe de veldig greit.

Siste podcaster

Hardcore

Spillpodcast om konsoll- og PC-gaming med reportasjer, tilbakeblikk, anmeldelser og gjester fra spillindustrien hver tirsdag

Anbefalte artikler