This content has been archived. It may no longer be relevant
Adolf Eichmann. Mange kjenner navnet til nazisten som var ansvarlig for logistikken og frakten av seks millioner jøder, sigøynere, funksjonshemmede, homofile og motstandsfolk. Han står i dag som et skrekkeksempel på ansvarsfraskrivelse, fornektelse og umenneskelighet.
Men hvem var han egentlig, og hvordan kunne han så hardnakket nekte straffeskyld under hele rettsaken som ble holdt i Tel Aviv i 1962? Ved slutten av andre verdenskrigs i 1945 rømte Eichmann ut av Europa for å slippe unna rettsoppgjøret, men ble til slutt likevel pågrepet i Argentina hvorpå han ble fraktet til Israel og stilt for retten. Eichmann ble dømt til døden som krigsforbryter grunnet ansvar for millioner av menneskers brutale død i konsentrasjonsleirene nazistene bygget opp.
Teatersjef ved DNS, Agnete Haaland, forteller at et gjennomgående tema for alle oppsetninger på DNS i 2016 er handling og ansvar.
– Hvilket ansvar har vi mennesker for det vi gjør? Altså våre gjerninger, måten vi handler på. Hvis vi gjør noe på ordre fra en annen, har vi da ikke ansvar selv? Hvor går disse grensene og hva består de i? Hvor sier man stopp, om man er en som gjør det? Når vil ditt eget selvbilde, ditt eget individ, din egen humanisme si “nå stopper jeg, nå gjør jeg ikke mer”?
I retten nektet Eichmann for at han overhodet hadde noe personlig ansvar for handlingene sine. Han hevdet at han bare gjorde jobben sin og kun fulgte ordrer. Ifølge ham selv var han ikke annet enn en byråkrat som tilrettela frakten av mennesker til konsentrasjonsleirer.
I etterkant av rettssaken blir både rettssaken og Eichmann selv ofte husket sammen med Hannah Arendt som skrev boka Eichmann in Jerusalem: A Report on the Banality of Evil. Arendt la stor vekt på Eichmann som et menneske, ikke bare som krigsforbryter. Begrepet ondskapens banalitet handlet for Arendt om at hun mente å inne se at Eichmanns gjerninger ikke bare bestod av en grunnleggende ødeleggelseslyst, antisemittisme og sadisme. Hun mener derfor at han ikke var et monster på den måten hun muligens hadde forventet før rettssaken.
Var Eichmann et ”vanlig” menneske? Kunne du eller jeg ha gjort det samme i en gitt situasjon? Øystein Røger, som spiller Eichmann på Den National Scene, har vært nødt til å gå dypt inn i disse spørsmålene under arbeidet med rollen.
Vi må si høyt at man som menneske er nødt til å ta ansvar for sine handlinger og tenke igjennom konsekvensene av disse.
– Jeg tror Arendt skriver mye viktig og riktig om Eichmann og rettssaken. Men jeg tror kanskje ikke hun så hele bildet. Og det er der jeg tenker at det er viktig å si at det han gjorde var bevisst. Vi må si høyt at man som menneske er nødt til å ta ansvar for sine handlinger og tenke igjennom konsekvensene av disse. Jeg tror kanskje ikke at Hannah Arendt forstod helt hvor viktig hans posisjon faktisk var når det gjaldt selve utryddelsen, hvordan han var en pådriver for frakt til leirene.
– Eichmann var ekstremt opptatt av å gjøre en god jobb. Det ser man når man studerer ham inngående, hvor utrolig opptatt han var av å få skryt for det han gjorde fra overordnede.
I stykket oppsøkes Eichmann på cellen sin av en dommer som prøver å forstå hvordan Eichmann kunne være ansvarlig for den døde. Den fiktive samtalen mellom disse to utspiller seg til mimring, og scenen blir større enn bare samtalen. Blant annet snakker Eichmann mye om sin kone som han elsket høyt. Men han snakker også om Wannsee-konferansen som ble holdt utenfor Berlin i 1942, hvor det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAP diskuterte det de kalte «den endelige løsningen på jødespørsmålet».
Skuespiller Øystein Røger har gått igjennom store tankeprosesser for å nærme seg Eichmann på scenen.
– Det er veldig komplisert, alt sammen. Han er et vanlig menneske og det er noe av det jeg har forsøkt å få frem. Det handler ikke om demoner, det handler om vanlige mennesker som i enkelte situasjoner og under gitte ideologier kan gjennomføre de grusomste handlinger. Vi har sett det i Rwanda, vi har sett det mange steder, som i Bosnia. Vi ser det over alt og i alle kulturer. Derfor er det viktig at nye generasjoner får se dette. Vi må gjenkjenne hvor ondskapen kommer fra, prøve å forstå hva det er. Det handler om oss alle. Men det er fryktelig vondt og tungt å gå inn i stoffet. Det er så fryktelige ting han sier. Jeg finner få formildende omstendigheter ved ham. Men noe må man finne likevel, fordi han jo var et menneske.
Det er første gang dette stykket settes opp i Norge, og første gang det spilles på en så stor scene som DNS. Stykket kan i så måte nå ut til mange mennesker.
– Vi befinner oss i en verdenssituasjon hvor både terrortrusselen og flyktningekrisen skaper en opphetet debatt i Europa, og flere av våre humanistiske idealer tas opp til ny overveielse. Jeg synes det er relevant å ta opp diskusjonen nå, sier den danske manusforfatteren bak stykket, Adam Price.
Han fortsetter:
– Det systematiske overgrepet på de grunnleggende menneskerettighetene som det nazistiske styret la for dagen, villa aldri ha kunnet skje uten daglige handlinger fra såkalte ”vanlige mennesker”. Hvis vi skal unngå å komme i liknende konflikter med vår personlige moral og medmenneskelighet, må vi våge å fortelle historien på mange ulike nivåer og ta diskusjonen fatt.
Forestillingen vises i perioden 6. februar til 5 mars 2016 på Den store scene på DNS.
Følg med på Skumma kulturs livesendinger og podcaster for å høre oss snakke om stykket.
Siste podcaster
-
Skumma kultur for Christmas
Tidlig i advent møttes skumma kultur for å snakke om julen. I studio er Ebbe og Synne, og en liten julevikar ved navn Gerd. Vi analyserer julens narrativer og assosiasjoner, og en av julens mirakler: Hallmark julefilmer.