admin This content has been archived. It may no longer be relevant
På 1980-tallet haglet rasistanklagende mot mange band i Storbritannia. Samtidig gikk nynazistene på konserter med svarte ska-artister, og ingen var blitt helt enige om hva som var hva. Også i USA hersket det full forvirring om hvem som egentlig var rasist, og hvem som ikke var det.
I forrige ukes episode av Gorilla hørte vi sanger fra en tid da punken var preget av rasemotsetninger. Sendingen inspirerte undertegnede til å gå i dybden om den gangen musikkavisen NME bestemte seg for å oute en av indie-popens storheter som rasist.
Sjarmtrollet Morrissey
George du Mauriers roman Trilby (1894) har gitt oss utrykket “Svengali”. Som Feigin i Oliver Twist er Svengali-figuren en “ond jøde” og en forfører av hvit uskyld. Gjennom hypnose forvandler han romanens hovedperson til en sangdiva. Med det ble “Svengali” et begrep som kan brukes om enhver med gode overtalelsesevner.
Kanskje har vi alltid fryktet forførerne blant oss. Tenk på Rottefangeren i Hameln eller Rødhette og ulven. Tenk på huldre og andre mytiske skikkelser som bergtar, eller tenk på myten om den store mannen i politikken. Sjarm har i seg selv noe av det overnaturlige ved seg. Sex og vold er to destruktive krefter i menneskene som må undertrykkes, mens dem med onde krefter blant oss kan mane disse kreftene fram i andre. Derfor advares vi ofte mot karismatiske skikkelser som Hitler og Morrissey.
Orpheus lyre
At kunsten er særlig farlig hadde allerede det antikke mennesket en sterk mistanke om. Som i myten om lyrespilleren Orpheus som brukte sine gaver til å manipulere gudene. Likevel tapte altså Orpheus sin elskede Eurydike til dødsriket. (Moral: guden er nesten imun mot smisk.) En mindre kjent side ved historien er at lyrespilleren kun innledet seksuelle relasjoner til menn etter sin elskedes død. Dette ble hans endelikt. Verdens første popfans, en gjeng med trakiske kvinner, ble så skuffet da smørsangeren ikke ville ligge med dem at de (som uhindrede Beatles-fans på 60-tallet) rev ham i biter. “What goes up, must come down”, sang Blood, Sweat and Tears, og sånn har det alltid vært for popstjerner.
Under overskriften «Morrissey: Flying the Flag or Flirting With Disaster» beskyldte musikkavisen NME den tidligere The Smiths-vokalisten for å lefle med det høyreekstreme.
NME var ikke kresne når de samlet alle tenkelige indisier for å rasiststemple sangeren. Hadde Morrissey litt vel raserent mel i posen? Var han for det som alle hans samtidige var imot?
Nå, mer enn tyve år senere, er det lett å se at saken nok var et resultat av frykt for de høyreekstreme gruppene som hadde dukket opp i England på den tiden, snarere enn av det politiske budskapet Morrissey flagget i låtene sine.
Artikkelen står i dag som en av musikkjournalistikkens absolutte skivebommer (det pinligste er kanskje når journalisten påpeker at popmusikken har røtter i genrene blues og jazz, som jo faktisk er “svarte” sjangrer). Likevel kan enhver Morrissey-tilbeder sette beundringen litt i vrangstrupen i møte med en sang som “Bengali in Platforms”.
“Life is hard enough when you belong here”
I korte trekk handler sangen om en ung mann fra Bengalprovinsen som har kjøpt seg glorete platåsko. Dette lille forsøket på å assimilere seg til den britiske kulturen og samtiden synger Morrissey at deprimerer snarere enn imponerer ham. Ankepunktet mot artisten er nok likevel sangstrofen “life is hard enough when you belong here”. At Morrissey har basert hele sin lyriske karriere på å lage sanger om å ikke passe inn kan tjene som et ørlite forsvar her, men man kommer ikke utenom det at Morrissey med det mener at ungdommer fra Bangladesh ikke høre hjemme i Storbritannia.
Låten kom ut på Morrisseys solodebut Viva Hate allerede i 1987 og hadde altså rotert i fem år da NME la frem sine rasismebeskyldninger. På samme plate finner man også låten “Sudehead”, som tar navnet sitt etter en av subkulturene som fulgte skinheadkulturen. Alt ettersom du er NME eller skriver Wikipedia-artikkel, er dette enten en voldelig hat-subkultur eller en subkultur der man (i motsetning til skinheads) bruker andre sko enn bare boots og har pittelitt hår.
Det var etter en mislykket konsert på arrangementet Madstock i regi av skagruppen Madness at NME publiserte artikkelen. Under konserten hadde Morrissey valgt fotografier av unge skinheadkvinner som bakgrunnsbilde på scenen. I lys av 90-tallets fremvekst av nazi-skins mente NME at dette var å lefle med høyreekstremisme.
Dessuten draperte Morrissey seg i et Union Jack-flagg, noe musikkavisen tolket som et uttrykk for nasjonalisme. Ikke bare det, selve konserten hadde også tiltrukket seg en liten men høylytt gruppe nazi-skinheads. Disse var nok kommet for å se Madness, og ble (som resten av Madness-publikummet) ikke videre imponert av Morrisseys opptreden. Han avbrøt konserten tidlig og spilte ikke som avtalt dagen etter. Likevel fikk altså NME-journalistene hakekors i øynene av Morrisseys opptreden.
Svengali på pidestall
Artikkelen uttrykte bekymring for at Morrissey-fans som gjerne betegnes som særlig fanatiske, kunne bli påvirket av Morrisseys nye høyreekstreme profil. Slik føyde den seg inn i en rekke av velmenende advarsler rettet mot ungdommen, som alltid er blitt regnet som særlig enkle å forderve.
Det artikkelen ikke tok innover seg var imidlertid hele modernismen og dens vedvarende trang til tvetydigheter eller lek med etablerte symboler.
NME-saken er tilsynelatende blind for alt som talte mot deres egen hypotese.
Den bittersøte nostalgien
Den estetiske profilen til The Smiths var fra starten av definert av ulike nostalgiske fotografier. Plate- og singelomslag var dekorert med alt fra ikoner som Elvis Presley og James Dean til obskure kunstfilmskuespillere, poeter og gamle reklamefotoer. Men også fotografier av tilfeldige ungdommer har presedens i Morrissey-universet. At Morrissey nå (bokstavelig talt) brukte skingirls som bakteppe for musikken sin var altså ikke veldig oppsiktsvekkende.
På coveret til The Smiths-samleren The World Won’t Listen (også fra 1987) ser vi bilder av ungdommer på tivoli. Framsiden prydes av unge menn med brylkjemmet hår, mens man på baksiden kan nyte sure tenåringsjenter med 60-talls beehives oppstilt foran en karusell. Med dette omslaget i bakhodet blir bruken av skinhead-fotografiene bare en naturlig videreføring av et konsept der Morrissey brukte fotografier av ungdommer som i dag er blitt voksne. Dette må sies å harmonere godt med Morrisseys generelt nostalgiske profil.
NME fokuserte imidlertid bare på eventuelle nazi-skinheadkonnotasjoner og kulturens veletablerte voldsentusiasme, og overså den musikalske integreringen mellom innvandrere og arbeiderklasse som også hadde kjennetegnet kulturen i tiårene før. For NME var Morrisseys bruk av skinheadestetikk, selv på et arrangement som både tiltrakk seg rasistiske og antirasistiske skinehads, et utrykk for brune holdninger og ingenting annet.
Hvor mange blomster kan en høyreekstremist i ha baklommen?
Tegn til Morrisseys nostalgiske beundring for Elvis var kanskje også synlige under Madstock-opptredenen. Gullskjorten han bar kan godt å ha vært en allusjon til kongens berømte gulldress. Under konserten var denne skjorten kneppet opp helt til navlen mens Morrissey vugget frem og tilbake på sitt sedvanlige androgyne vis.
Nazistene i publikum lot seg ikke imponere av dette, og det var en av årsakene til Morrissey til slutt gikk tidlig av scenen. Hvor androgyn kan en være og fremdeles fortjene stempelet høyreekstrem? Som Muriers Svengali er det kanskje til syvende og sist Morrisseys annerledeshet som gjør at det er lett å lese ham som uskyldens forfører. Dette er kanskje særlig knyttet til den ambivalensen Morrissey alltid har utvist når han har uttalt seg til pressen om egen seksualitet.
Rasehatets diskotek
Sangen “Asian Rut” fra 1991, om en ung asiat som hevner seg med skytevåpen på morderiske engelske skolegutter, er en annen av sangene som gjør at Morrissey har pådratt seg rasiststempel. På Your Arsenal (albumet Morrissey promoterte i 1992), var det særlig to sanger som NME oppfattet som problematiske. Det er vanskelig å se for seg at noen virkelig tolket teksten i “We’ll Let You Know”, med sin strofe “we will descend on anyone unable to defend themselves” som et forsvar for fotballvold slik NME gjorde. For musikkavisen var det likevel først og fremst låten “National Front Disco” som gjorde at de endelig følte at de kunne gå ut med sin rasistmistanke mot Morrissey.
I låten møter vi David som er blitt med i The National Front, et høyreekstremt parti der bare hvite får være medlemmer. Med det er David blitt utfryst av sine venner og sin familie. Sangen avslutter med ordene “because you want the day to come sooner”. Vi kan forestille oss at dagen han venter på er den da England endelig er for engelskmenn. Betyr det at også Morrissey lengter etter den dagen da England kun er befolket av de engelske? Å påstå noe slikt er selvsagt vranglesning. For å komme til slutningen at sangen er rasistisk må man helt ignorere at tittelen inneholder ordet «disco».
For NME er imidlertid også det berømte diskoteket i The Smiths-sangen “Panic” fra 1986 et indisium i saken mot Morrissey. I følge dem er det nemlig slik at da Morrissey sang at han ønsket å brenne ned diskoteket, var det fordi det spiltes «svart musikk» der, noe som igjen fyrte opp under samtidens raseopptøyer som avisen den gangen på hadde dekket under navnet «the hip-hop wars».
Uansett om vi tenker oss at Morrissey skrev “Panic” om musikk laget av kun svarte artister, eller bare drittmusikk generelt, bør vi alle kunne enes om at diskoteket ikke er et gledens sted i Morrisseys lyriske univers. Da gir det liten mening at “National Front Disco” er en ode til høyreekstremister.
Små melodramaer i form av poplåter
Som soloartist skrev Morrissey en rekke sentimentale sanger om ulike enkeltpersoner uten at noen beskyldte ham for å være racerbilsjåfør (“Boy racer”, 1995) eller rullestolbruker (“November Spawned a Monster”, 1990). Å skrive popsanger på denne måten virker kanskje noe fremmed og gammeldags, men har sterke røtter i all visetradisjon.
Særlig “Asian Rut” og “National Front Disco”, men også “Begali in Platforms” er eksempler på Morrissey-låter som har form av små melodramaer. Da kan vi kanskje like gjerne snakke om representasjon av dem vi sjeldent ellers møter i popen, det være seg rasisten David eller de asiatiske innvandrerguttene. Er det å skrive om rasister og deres ubehagelige holdninger, uten å samtidig uttrykkelig fordømme dem, i seg selv et overtramp? Blir Morrissey spekulativ når han inntar rollen som objektiv forteller?
Kom nærmere
Det er noe intimt og sårt over alle Morrisseys personportretter. For det meste synger han om menn og han har for vane å sykeliggjøre figurene sine. Med det menneskeliggjør han dem også. Fotballbøllene i “We’ll Let You Know” er “Sweet and Tender Hooligans.” Selv om sangen nok er en kritikk av voldskulturen blant fotballsupportere, er det forståelig at den også er blitt en hymne for dem i miljøet den skildrer. Dette er en stor del av gjennomslagskraften i sangene. Morrissey lar menn være både vakre og tapere på samme tid.
Dette kan i seg selv utløse en uro blant dem som synes tanken på å være følelsesmessig investert i en mann, som ikke bare er heterofil, er ubehagelig. Innvendingene mot Morrisseys musikk har alltid vært at han syter for mye og at han er for svak og følsom. Kort sagt: han er for feminin. Samtidig oppfattes makten han øyensynlig har over alle dem som dyrker ham, som skremmende. Som alle forførere har han evnen til å vekke sterke følelser i andre med ordene sine.
Hverdagsrasisten
Som så mange ganger før og egentlig alltid, opplever Europa i dag fremvekst av ulike høyreekstreme miljøer. Disse miljøene er ikke lenger preget av skinheadkultur, slik de var på 90-tallet. Snarere har de i dag en tilhengerskare som også består av “vanlige” mennesker som verken kler eller ter seg spesielt outrert.
Det er også blitt vanlig å understreke at man ikke er rasist, men at man snarere er nasjonalist og verner om en felles europeisk kultur. Denne regnes av mange høyrevridde for å stå i fare for å bli utslettet av ulike grupperinger med muslimer.
Nasjonalisme kjennetegnes gjerne av en estetisering av en nasjons fortid. At Morrissey regner seg for å være nasjonalist har han selv aldri lagt skjul på. Slik kan han kanskje være en god representant for dagens ytterste høyre hvis medlemmer identifiserer seg som identitære snarere enn rasister.
På mange måter er Morrissey (sammen med Oasis) indiepopens nett-troll.
Noen av kommentarene i den endeløse kjeden av dypt kontroversielle uttalelser han har servert pressen, er preget av en slags form for hverdagsrasistisk uvørenhet, og det er det vanskelig å overse. Som da han i dyrevelferdens navn innrømte at han så på kinesere som undermennesker i 2010. Denne typen uttalelser er det ingen grunn til å verken overse eller rettferdiggjøre.
Det er ingen grunn til å tolke ordene om tilhørighet fra “Bengali in Platforms” med velvilje, men jeg må innrømme at jeg som ung Morrissey-fan prøvde i det lengste. Kanskje skal vi være glade for at det ikke bare idioter som sier idiotiske ting, sånn at vi får gleden av å måtte tenke skikkelig over noe før man betsemmer seg for hva man skal mene.
“It’s so easy to laugh, it’s so easy to hate. It takes strength to be gentle and kind” sang Morrissey med the Smiths i 1986. Jeg tilater meg å avslutte med denne lekre floskelen, da det er faktisk er så sant som det er sunget.
