skumma This content has been archived. It may no longer be relevant
Tegneserier kan være så mangt. De fleste tenker at tegneserien, i sin moderne form, ble til mot slutten av det nittende århundret, men tegneserier som prinsipp stammer fra de visuelle sekvensene som var forløperne til det skriftlige språket. De forhistoriske hulemaleriene er et eksempel på slike, men også egyptiske hieroglyfer og greske krigssøyler er forløpere.
Men da disse formene for bilder i sekvens forholdt seg til en slags funksjon, tok det lang tid før sekvensielle bilder utkom i en renere kunstnerisk form. Først i 1827 kom sveitsiske Rodolphe Töpffer på banen med sine tidlige tegneserier, altså lenge før den mer velkjente Hogan’s Alley, på folkemunne kjent som ‘The Yellow Kid’, som påbegynte sitt løp i 1895. ‘The Yellow Kid’, på sin side, kan sies å være opphavet til den amerikanske tegneserien. Med modernismen og dens uhemmede sans for eksperimentering og utforskning lagde også enkelte avant-gardister kunst av bilder i sekvens, blant dem El Lissitzky, Vasilij Kandinskij, og Jackson Pollock. De fleste av disse verkene kan vanskelig kalles tegneserier som sådan, til tross for at det er tydelig at de har en tilknytning til mediet. På Bauhaus skapte Kurt Kranz sine abstrakte formsekvenser mot slutten av 1920-tallet, mens tegneseriens estetiske uttrykk ble plukket opp av pop-kunstnerne og brukt både i enkeltstående bilder, som i blant annet Roy Lichtensteins arbeider, eller i formsekvenser, som Jasper Johns på et tidspunkt jobbet med.
To kulturer
I Amerika fikk tegneserien raskt status som lav kunst hvis formål var pauseunderholdning eller barnelitteratur. Deres utløp var i form av tegneseriestriper trykt i aviser. Til tross for dette var det en liten håndfull kunstnere som skapte høyst sofistikerte verk. Den mest fremtredende blant disse var Winsor McKay, skaperen av Little Nemo in Slumberland, som gjennom en periode på ni år med søndagssider geleidet oss gjennom Nemos ville eventyr i drømmeland. Tegneserien, med sitt nidfryktige detaljnivå og sin konsistente høye kvalitet, er vanligvis regnet som tegneseriens første mesterverk, og som en viktig forløper til den grafiske romanen. Men til tross for dette tidlige, og svært så populære mesterverket, forble tegneserier ansett som noe lavt i lang tid fremover, før serieskapere som Robert Crumb og Art Spiegelman tok fatt i mediet. Men dette synet på tegneserier som lav kunst har forblitt problematiserende for nyere generasjoner, og da Will Eisner snakket om den grafiske romanen var det nettopp i forsvar for dette.
I Frankrike og Belgia var situasjonen en helt annen: Her fikk tegneserien raskt status som en egen kunstform, kanskje grunnet tilknytningen til den modernistiske avant-garden. Riktignok siktet de franco-belgiske tegneseriene seg også ofte inn på et yngre publikum, men her tok også et knippe personligheter til orde for former for tegneserier med større kunstneriske ambisjoner.
Tegneserie i collage og tresnitt
Belgiske Frans Masereel var først ut med sine tresnittromaner. Han skapte totalt ti av disse, hvorav den første, The Passion of Man, utkom i 1918. Da disse tydelig befinner seg innenfor tegneserieverden, distanserer de seg tydelig fra datidens konvensjoner i sitt abstrakte og poetiske språk, og synes å ha hentet sin inspirasjon fra stumfilm og tysk ekspresjonisme. Masereels tresnittromaner er helt uten tekst, og befatter seg med sosiokritiske temaer. Men da disse vant ham internasjonal anerkjennelse ble Masereel under nazismen kneblet i sitt artistiske arbeid grunnet sine politiske meldinger, og hans popularitet ble undergravd. Etter andre verdenskrig publiserte han kun én til tresnittroman. Men hans alternative innfallsvinkel til tegneserier har hatt en vidstrakt innflytelse. Store navn som Art Spiegelman, skaperen av Maus, og Will Eisner – skaperen av The Spirit og A Contract With God, og mannen som teoretiserte den grafiske romanen – har nevnt ham som et forbilde. I tillegg vokste det frem en skole av tresnittromanskapere. Disiplene av denne sjangeren er riktignok begrenset, men i nyere tid har den fått et ny oppsving, og nye kunstnere har kommet til. En av årsakene til dette er utgivelsen av antologien Graphic Witness i 2007, som samler fire slike tresnittfortellinger, Masereels Passion of Man inkludert.
Det andre store navnet innenfor dette feltet av tidlige, eksperimentelle tegneserier var surrealisten og eks-dadaisten Max Ernst. Ernst, som var en av de største figurene innfor begge disse avant-gardene, er skaperen av en annen form for eksperimentelle tegneserier, nemlig collageromanen. Disse stammer fra Ernsts samarbeidsprosjekter med surrealistpoeten Paul Éluard, hvor Éluards tekster akkompagneres av Ernsts collager. Den første collageromanen utkom deretter i 1929, kalt The Hundred Headless Woman, fulgt av to til, i 1930 og 1934. Av disse er Une semaine de bonté, fra 1934, den best kjente etter at Dover Publications gjenutgav den i 1976. Une semaine de bonté er spekket av surrealistiske symboler og freudianske temaer. Stoffet er så abstrakt at det grenser til ugjennomtrengelig, men som med mangt et dadaistisk verk er det ikke nødvendigvis forståelsen av verket som utgjør dets ypperste kunstnerlige kvaliteter. (Enkelte psykoanalytikere har forsøkt seg, med noen nokså vage og ufullstendige tolkninger). Une semaine de bonté er kanskje det mest gjennomførte av disse verkene, men collagehåndverket og Ernsts kunstneriske ånd skinner like sterkt i alle tre. Men hvor tresnittromanene vant mange disipler, har få plukket opp tråden etter Ernst.
Kanskje er det disse store forgjengerne som i stor grad har ført til at de franco-belgiske tegneseriene lenge har vært både mer respektert og sofistikert enn sin amerikanske motpart. De amerikanske tegneseriene synes fortsatt å streve etter å oppnå en høyere status. Riktignok har suksesser som Ghost World gjort sitt, og mye kan tyde på at ting beveger seg i riktig retning. Også i Norge har tegneseriesjangeren vokst både i sofistikasjon og i anseelse de siste årene, takket være skikkelser som Pushwagner, Jason, og Lene Ask.
Tegneserier kan være så mangt. De stopper ikke ved superhelter og morsomme dyr, og dets tilhengere teller noen av det tjuende århundrets største kunstnere. Jeg håper denne artikkelen var både interessant og opplysende, og at så mange som mulig leser disse historiske kuriositetene. La deg gjerne inspirere, for dette moderne tegneserieuniverset er det lite å utsette på, men er det en ting jeg savner er det en Ernst-revivalisme.