admin This content has been archived. It may no longer be relevant
Med Tom Clancys død sist oktober har verden mistet en av sine beste kilder til overskrevne, langtekkelige technothrillere. Men frykt ikke! Gandalf til Galaksen har en erstatter klar til å ta over denne viktige rollen: David Weber. Forfatter av flere militær SF serier, blant annet Honor Harrington, Safehold og Dahak. Så la oss ta en dukkert, og se på likhetene.
(Nå bør det nevnes at David Weber ikke skriver om strengt tatt realistiske situasjoner, men det samme var jo tilfellet med Tom Clancy. Pluss, vi føler at det er de fine detaljene som teller.)
Ren beskrivelse av teknologi
Tom Clancy “skapte” technotriller sjangeren. I disse fortellingene er det ofte (les: alltid) viktig å beskrive hvordan våpnene og utstyret fungerer. Hvem bryr seg egentlig om at hovedpersonen sliter med å følge ordrene sine fordi de strider mot hans personlige tro, når stridsvognen han sitter i har en ny type kanon som kan tilintetgjøre alt fienden kaster mot ham.
Tom Clancy forstod dette, og dedikerte omtrent halvparten av hver bok på ren beskrivelse av teknologi. Den andre halvparten ble fordelt mellom plot, setting og karakterer (hovedsakelig de to første). Mannen kunne beskrive et helikopter på samme måte som H. P. Lovecraft kunne beskrive et av sine berømte monstre, om enn litt mindre groteskt. Detaljnivået var grunnen til at han ble oppdaget. Når han ga ut Jakten på Rød Oktober så tok den amerikanske marinen kontakt med ham for å finne ut hvor han hadde fått tak i hemmeligstemplet informasjon. Det viste seg at det han hadde brukt ikke var fult så hemmelig som marinen trodde, kombinert med litt god gjetting.
David Weber er litt mer liberal når det kommer til faktisk realisme. Bøkene er stappfulle av romskip som tilfeldigvis fungerer som seilskuter fra 1800-tallet, med “gravitasjonsseil” og raketter som skytes ut i bredsider av raketter mot fienden. Men ikke tro at dette får Weber til å slappe av på teknologifronten. Tvert imot: siden denne teknologien ikke faktisk eksisterer så må den forklares ekstra godt. Han har ingen kvaler med å stoppe hele historien for å forklare hvordan teknologien funger, selv om karakteren er midt i et gigantisk sjøslag. Jeg mener romslag. Og bare for å passe på at den som leser har forstått dette så går han gjennom dette i hver bok.
Honor Harrington serien hans er nå 13 bøker lang, og det er uten å telle de ulike spin-off seriene koblet til universet. Han har fortalt alt et par ganger nå.
Karakterdybde – kvantitet har en kvalitet i seg selv
I en vanlig bok så trenger man flere velutviklede, tredimensjonale karakterer med mye dybde. Clancy og Weber sier tøys til dette. De har tross alt brukt halve boken på teknologi. Da alt annet rasjoneres på. Istedet har begge valgt å kompensere for dybde med mengde. Gi boken to eller tre hovedpersoner som får litt personlighet, og så kan man fylle resten boken med karakterer som bare får navn og rang. Så snart det er mange nok av disse navn/rang pappfigurene, så vil leseren klamre seg fast til de med personlighet, på samme måte som en druknende mann griper fatt i en flåte.
Man kan til og med introdusere karakterene i møter for ekstra effektivitet. Start møte med syv – åtte navn med tilhørende rang (som regel et sted mellom kaptein og admiral), så kan man diskutere plottet. To fluer i en smekk.
En annen fordel er at når du har så mange karakterer er at du kan drepe dem i horder uten risiko for å gå tom. Dette er praktisk uansett hvilken historie du skriver (muligens med unntak av romantisk komedie, men selv der er vi ikke sikre).
Roten til alt ondt er kommunisme/sosialisme
Alle historier trenger en skurk som heltene kan triumfere over. Hva som gjør denne skurken ond vil definere hva slags historie man kan fortelle. Det er forskjell på Nazi Tyskland og den slepe fyren som prøver å stjele damen til helten. Og folk reagerer anderledes dersom helten løser det sistnevnte problemet med stridsvogner og bombefly.
Clancy begynte rett som det var med Sovjetunionen som den store skurken. Spioner gikk rundt i mørke gater, ubåter fulgte stille etter hverandre, og innimellom så ble det litt skyting, som regel en misforståelse som lett kunne eskalere til tredje verdenskrig. Russerne var smarte, oppfinnsomme og verdige motstandere. De hadde bare litt dårligere utstyr. Og mye dårligere ledelse. Og så mye korrupsjon. Alt er problemer som lett kunne løses dersom de bare hadde gitt opp denne tåpelige “kommunisme” ideen, og gått over til frie markeder. For i Vesten så var alt utstyret topp moderne, ledelsen var profesjonell, uten tegn til intern stridighet og alle tok et felles krafttak. De som ikke var med på dette var som regel liberale. Eller franske.
Weber har gått stort sett den samme ruten, men tatt den ett steg videre. For han valgte å gjøre skurken til en kombinasjon av revolusjonære Frankrike, Stalins Sovjet, med litt Nazi Tyskland som dessert. Dette dekker stort sett ondskapens triumvirat, I det minste fra konservative Amerikaneres ståsted. Og siden David Weber har satt sin bok i framtiden (og med dette menes rundt 2000 år) så er det ikke noen umiddelbar fare for at bøkene hans blir irrelevante, slik som da Sovjetunionen ble oppløst og folk som Clancy gikk på desperat jakt etter nye fiender.
Begge forfatterne setter også sosialisme i samme bås som kommunisme. Det finnes ikke en sosialistisk stat som ikke lider av massiv gjeld og arbeidsledighet og er på strake veien mot et totalitært diktatur. Heldigvis tar folk som regel til vettet og blir til hyperkapitalister som ville få Ayn Rand til å gråte gledestårer.
Skatt handler om liv og død
Ingen liker skatt. Staten tar dine hardt opptjente penger fra deg bare fordi de kan, og slikt leder til kommunisme. Både Weber og Clancy er veldig opptatt av dette temaet, og diskuterer gjerne konsekvensene av skatt. Det trenger ikke å være relevant for resten av boken.
I Executive Orders har vi en scene der den Amerikanske finansministeren diskuterer hvor kompliserte skattelovene er i USA. Han gjør dette ved å få en assistent til å legge den samlede skattelovgivningen til USA på et bord. Dette er godt over tyve tykke bind og dette fører til at bordet gir etter under vekten. Sjokkert over hvor mange lover som eksisterer begynner Kongressen å reformere skattelovene med presidentens hjelp. Dette blir et emne for nasjonal sikkerhet når en Secret Service agent anser to skatteadvokater som en trussel etter at presidenten ødela levebrødet deres.
Dette skjer i en bok som ellers handler om Iran sitt forsøk på å skape en pan-arabisk stat som kan måle seg med USA. Boken har også flere sub-plots som tar mye tid, men viktigheten av skatter fører til at man må ofre litt. Og boken var såpass lang at man nesten ikke merket det ekstra kapittelet.
Weber bruker ikke fult så mye tid som Clancy, men han fanger like fult viktigheten. I Echoes of Honor har toppledelsen i militæret et møte der de snakker om pengeproblemene som dukker opp etter snart et tiår med krig. En representant fra myndighetene diskuterer behovet for dramatiske virkemidler, som progressiv skattelegging. En av militærmennene reagerer i vantro og utbryter: “Progressive skatter? Men det er jo mot grunnloven!” I denne setningen har Weber fanget viktigheten av emne i bare to setninger. Det at det ikke blir nevnt igjen, og at resten av boken handler om krigsfanger som prøver å flykte fra en fengselsplanet er irrelevant.
De er veldig gode på det de gjør
Nå høres det kanskje ut som at ingen av disse forfatterne er særlig gode. Det er ikke tilfellet. De er faktisk veldig flinke til det de gjør. De har bare noen særegenheter som gjør at bøkene ligner veldig, til tross for at de handler om vidt forskjellige ting.
Om det skulle være den desperate kampen mellom en krysser og et slagskip i The Honor of the Queen, eller den møysommelige konstruksjonen av en atombombe i The Sum of All Fears, så er disse bøkene utrolig spennende. Det gjør lite at boken hadde en treig start når du leser de siste 200 sidene på en kveld. Og det er det som gjør disse bøkene gøy å lese. Det du sitter igjen med er en historie om seier mot overveldende odds, eller hvordan man på nære nippen klarer å forhindre 3. verdenskrig. Og derfor vil jeg anbefale begge forfatterne.
Med Gandalf til Galaksen handler om science fiction og fantasy. Hver uke tar vi for oss bøker, tv serier og filmer med riddere og/eller romvesner. Du kan høre oss kl. 12.00 på tirsdager.