admin This content has been archived. It may no longer be relevant
En tanke slo meg under en sen joggetur i oktobermørket. På øret hadde jeg den siste skiva til Youth Lagoon, i håp om at hans drømmende melodier og hverdagseksistensialistiske tekster skulle skape den riktige stemningen i samspill med den klare stjernehimmelen og de folketomme gatene. Likevel innså jeg fort at dette ikke gikk, det sammensatte og intrikate lydbildet var altfor utilgjengelig, her krevde det aktiv og konsentrert lytting. Med to sanger igjen av de ti utvalgte – når pusten og konsentrasjonsevnen var på et heseblesende nivå – landet tommelfingeren nærmest instinktivt på treningsfavoritten Lemaitre og veien hjem virket plutselig mye kortere.
Spørsmålet som ikke syntes å forlate meg etter denne hendelsen var: Har deler av indiesjangeren blitt så sær og krevende at den kan bli ansett som en form for høykultur?
Før jeg skal dvele ved denne påstanden vil det være naturlig å komme med noen oppklarende bemerkninger. Både indie og høykultur er abstrakte begreper som det kan være vanskelig å definere. «Indie» er en forkortelse av det engelske ordet for uavhengighet, «independent», og indiesjangeren oppstod i kjølevannet av punk-bølgen på midten av 1980-tallet med band som The Smiths, Sonic Youth og Pixies. Det oppstod en rekke indie-plateselskaper, mens enkelte band valgte å publisere musikken på egne premisser.
Fra begynnelsen av 1990-tallet ble derimot sjangeren mer kommersiell og gled over i mainstreampregede retninger som britpopen i England og grungen i USA. Filmen «24 Hour Party People» gir forøvrig et glimrende portrett av undergrunnsmusikkscenen i England fra slutten av 70- til midten av 90-tallet. Uansett er hovedpoenget med indiesjangeren at den ønsker å distansere seg fra de store kommersielle plateselskapene i håp om mer kunstnerisk frihet og selvstendighet. Med begrepet høykultur derimot, tenker man i første omgang gjerne på opera, klassisk musikk og moderne kunst, som grunnet sin særegne estetikk og kunstneriske overlegenhet hever seg over alle andre kulturelle ytelser.
Poenget i denne sammenhengen er ikke nødvendigvis at de gjør det, men at det kreves en større mental kapasitet for å få noe ut av en opera enn det det gjør å lytte til revesangen til Ylvis. Man må rett og slett jobbe litt med seg selv for å sitte igjen med noe.
Problemet ligger derimot i høykulturens tendens til å rakke ned på «lavkulturen» og dermed skapes det fort en situasjon der tilhengere av høykulturelle ytelser danner en elite som ser ned på gjennomsnittskulturen.
Det samme problemet kan man skimte i forholdet mellom indie-musikk og mainstream pop, der enkelte indie-tilhengere føler seg kulturelt overlegene fordi de kan ekstremt mye om band som tilsynelatende ingen andre har hørt om. Will Sheff, frontfigur i folk-rock bandet Okkervil River, setter for så vidt riktig ord på det i et intervju med The Guardian: “I always think of indie music as powdered wigs and the French aristocracy – it’s the court music of the ruling classes.”
Internettgenerasjonen
Journalist Bjørn Egil Halvorsen skrev for litt over en uke siden en artikkel i Aftenposten hvor han beskrev hvordan han slet med å sette seg inn i det mylderet av, for han, ukjente band som utgjorde lineupen på sommerens Øyafestival. Han hang ikke med i utviklingen og kjente ikke til de nye «kodene». På mange måter er dette forståelig, Øyafestivalen huser så mange sære og ukjente artister at det godt skal gjøres å kjenne til alle. Videre har ulike streamingtjenester og musikknettsider gjort ny musikk så tilgjengelig at det for noen kanskje føles utilgjengelig. Tidligere oppdaget du, så vidt jeg vet, nye band ved å gå på konserter, eller gjennom rykter fra folk som hadde sett et eller annet nytt og spennende.
I dag har gjerne nyoppstartede band gitt ut en rekke sanger og skaffet seg liten fanskare før de i det hele tatt spiller sin første konsert (norske Eye Emma Jedi er et godt eksempel på dette fenomenet). Det handler om å alltid være først ute å kjenne til de siste internettbandene før man i det hele tatt kan tørre å gi seg i kast med en diskusjon om ny musikk. Med et slikt utgangspunkt er det ikke rart at en gammel traver har problemer med å finne seg til rette på Norges største indiefestival. Dette er på ingen måte en kritikk av hipsterkulturen eller andre moderne musikkelskere, men heller en oppfordring til å innse at ikke alle medmennesker har kapasiteten eller viljen til å sjekke ut det siste «neo-psykedeliske-avant-garde-pop-kollektivet» fra Brooklyn.
Med andre ord skader det ikke med litt kulturell ydmykhet.
Hvis du derimot er interessert i å oppdage ny ukjent musikk, men ikke helt vet hvor du skal begynne er den amerikanske indie-bibelen Pitchfork et godt utgangspunkt. Her får du servert grundige, om enn noe subjektive, anmeldelser av nye enkeltlåter, album og musikkvideoer. Det interessante med Pitchfork er at de presenter såpass mye variert musikk at det kan være vanskelig å skille mellom hva som er indie og hva som er mainstream. Da nettstedet ble startet opp av en amerikansk musikknerd på midten av 1990-tallet var det tydelig at siden skulle ha fokus på uavhengig og ukommersiell musikk.
Dette imaget har de til det grader klart å opprettholde og det hersker ingen tvil over at Pitchfork har hatt en enorm betydning for indie-musikkens utvikling på i løpet av det siste tiåret. Samtidig har enkelte av artistene som de selv var med på å fostre opp blitt internasjonale superstjerner, med Arcade Fire som kroneksempel, mens slingringsmonnet for hva som er «Pitchfork-musikk» har blitt større. Eksempelvis kan du samme dag finne en kritikk av Kanye West ved siden av et svensk world music band som aldri har spilt konsert før. Dette viser et annet syn på saken hvor indiebegrepet har blitt så abstrakt at det ikke er mulig å gi noen klar definisjon av hva som er er indie anno 2013.
Den yngre gardes høykultur?
På den andre siden var det ikke dette jeg ønsket å nå frem til, spørsmålet var jo i utgangspunktet om indie-musikken kunne betraktes som en form for høykultur og svaret på det får stå åpent. Det er klart at mye av dagens indie-musikk både er krevende og sær, men det betyr ikke at den er bestemt for en liten gruppe vegetarianere med solbriller, vintage-jakker og syltrange bukser.
Høykultur kan også være krevende, men slik jeg anser den er ytelsene gjerne forbeholdt de litt eldre, pengesterke og intellektuelle. Indie-kulturen er i større grad rettet inn mot de yngre og de ønsker jo som oftest å distansere seg fra den eldre generasjon. Samtidig er det ikke til å komme utenom at det finnes mange som ser ned på listepopp og Idol, og med et slikt skille mellom hverdagsmusikk og musikken til de særs interesserte kan man gjerne snakke om et motsetningsforhold i tråd med høy/lavkultur problematikken. Men hvorvidt man faktisk skal ta i bruk disse begrepene vil jeg vente med å ta stilling til.