Krigsproffitør og fredsdue

This content has been archived. It may no longer be relevant

Norske bedrifter tjener flere milliarder kroner hvert år på å selge våpen, våpenplattformer og ammunisjon. Regjeringen er opptatt av å ha en streng eksportkontroll av forsvarsmateriell, og at alt forsvarsmateriell fra Norge skal være gjenstand for en såkalt ”omfattende sluttbrukerkontroll”. Til tross for denne kontrollen kan ikke regjeringen garantere at de norsk-produserte våpnene ikke brukes i krig, eller i hendelser som bryter med menneskerettighetene. Gjør dette den norske stat og alle oss innbyggerne til krigsprofitører? Kan vi fortsette å kalle oss en nasjon med fred og gode hensikter som ett av våre varemerker?

Den norske dobbelmoralen

”Det er typisk norsk å være god” sa den tidligere norske statsministeren Gro Harlem Brundtland i en nyttårstale for snart 20 år siden. Norge som fredsnasjon er velkjent for mange, og det er blitt typisk norsk å bidra til å etablere forsoning i konfliktrammede områder. Om denne forsoningen varte særlig lenge etter de velkjente håndtrykkene, og eventuelle fredspriser, er en sak for seg. Men vi følte oss gode med for eksempel ”Oslo-avtalen” som skulle sikre stabilitet i Midtøsten, med våre små framskritt i fredsforhandlinger mellom partene i borgerkrigen i Indonesia, med våre betrodde landsmenn som hadde høye stillinger i FN –systemet og med vår forvaltning av verdens mest prestisjetunge pris – Nobels fredspris.

Vi kan vel langt på vei være enige med Gro, – vi bør være stolte av oss selv. Samtidig tjener Norge gode penger på at det er krig og konflikter i verden. Det kan synes som om det er et snev av dobbeltmoral i vårt ”gode” selvbilde. Vi er gode på internasjonal konflikthåndtering, men vi er heller ingen sinke i utvikling, produksjon og salg av våpen og våpendeler. Faktisk var den samlede verdien av eksport av forsvarsmateriell i 2009 på om lag 4,8 milliarder kroner og for 2010 ca. 3,9 milliarder kroner (variasjonen kan skyldes inngåelse av større enkeltkontrakter).

Krigsproffitør

Dagens våpen er høyteknologi, fra avanserte håndvåpen til missiler og våpenplattformer som nye fregatter og kampfly. Faktisk er det de samme nasjonale leverandørene som laget våre første våpen som fremdeles i dag er ledende på våpenmarkedet. Men ikke nok med det, de samme fabrikkene er verdensledende på sine områder.

Norge er blitt en internasjonal våpenleverandør i toppklasse. Vårt eget Forsvar har bidratt med kompetanse, kontrakter og sågar fagfolk og ledere til denne industrien. Selv om utenlandske leverandører til tider har fått store kontrakter har ikke dette vært noen tapssituasjon. Paradokset er at gjenkjøpsavtaler sikrer videre utvikling nasjonalt. Våpenindustrien er i en ”vinn – vinn” situasjon uansett om den vinner eller taper kontrakter.

Det er begrenset hva ”fredsnasjonen” Norge trenger av egne våpen, og da blir eksport et svært viktig satsingsområde. Stortinget legger til rette for våpeneksport ved å gi forsvarsindustrien utviklingsmuligheter og rom for næringssamarbeid med offentlige virksomheter – de blir det Forsvaret kaller ”strategiske partnere”. Norge har i mange år, faktisk helt fra Nansens diplomat- og fredsrolle, fostret mange store aktører innen fredsarbeid. Vi deler ut verdens mest prestisjetunge fredspris, og vi opererer hele verden over med våre politikere og toppdiplomater med velmenende ambisjoner om å skape fred på jord.

Bidrar til konfliktene vi forsøker å løse

Setter man seg inn i disse spørsmålene blir det tydelig at vi som fredsnasjon her står ovenfor etiske problemstillinger. I mediene har vi fulgt tidligere utenriksminister Jonas Garh Støre på sin utrettelige ferd for å skape forsoning i Midt-Østen, i Afghanistan og andre deler av verden. Men i et intervju med NTB (gjengitt i rapport fra Prio) svarer han på et spørsmål om strengere våpeneksportkontroll at ”vi kan ikke bestemme hvor en alliert bruker sine våpen”. Med andre ord har ikke Norge kontroll på om våre våpen dreper og lemlester i konflikter vi i utgangspunktet ikke ville deltatt i. Vi eksporterer til våre venner, de allierte, paradokset er at disse våpnene bidrar til død over hele kloden. På en indirekte måte deltar fredsnasjonen i de konflikter som eksisterer og ofte, er jeg redd for, på begge sider.

En sluttbrukererklæring må til

Eksportkontrollen og spesielt vektlegging og håndhevelse av en erklæring som ikke tillater videresalg uten vår godkjenning må komme på plass. En slik sluttbrukererklæring må være et absolutt krav. USA som i 2009 gjennom sin president fikk fredsprisen, er i dag det største hinderet for å få et godt rammeverk for våpeneksport på plass.

I en artikkel i Dagbladet 1. juli 2012 understreker daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre behovet for større ansvarlighet og bedre regulering av internasjonal våpenhandel. Han sier videre: ”Vi må gjøre hva vi kan for å forhindre at internasjonalt våpensalg blir et redskap for dem som ønsker å undertrykke sine innbyggere og for å hindre at slike våpen blir brukt til væpnet vold.”

Torsdag 28. februar kl. 18.00 arrangerer Studentradioen i Bergen ved Utenriksmagasinet Mir og Studentersamfunnet debatt om norsk våpenindustri på det Akademiske Kvarter:

[audio:http://srib.no/wp-content/uploads/2013/02/debatt-trailer.mp3]

Les mer her: Fredsdue på avveie

Anbefalte artikler