Imperialisme eller globalisering?

This content has been archived. It may no longer be relevant

Vi ser på økonomisk og ideologisk påvirkning fra vest, og økonomisk påvirkning fra øst. Er bistand og økonomisk hjelp til utvikling egentlig er et skalkeskjul for egen vinning?

På 80-tallet ble konseptet om demokrati viktig for utviklingshjelp og bistand fra vestlige land til den fattigere delen av verden. Verdensbanken innførte betingelser på lån, noe som ble kalt “Structural Adjustment Program”, og krevde visse samfunnsmessige endringer som måtte gjennomføres for at lån skulle bli gitt. Forholdet mellom utvikling og demokrati er det vi ville utforske og prøve forstå hva demokrati faktisk er. Er demokrati, til tross av kulturelle ulikheter, den beste styreformen for alle?

Tor Halfdan Aase på feltarbeid (Foto: Tor Halfdan Aase)
Tor Halfdan Aase på feltarbeid (Foto: Tor Halfdan Aase)

Vi snakket med utviklingsgeograf Tor Halfdan Aase, professor ved Universitetet i Bergen, for å finne svar på nettopp forholdet mellom demokrati og utvikling. Først og fremst ville vi definere det mest grunnleggende elementet i et demokrati. Aase mente at demokrati i all hovedtrekk blir oppfattet som frie valg. Han fortsetter med å forklare hvordan Vesten er spesielt opptatt av flerparti-demokrati, maktdeling mellom utøvende og lovgivende makt, samt et rettferdig rettsapparat.

Historisk har man sett at det er Vesten som har pålagt land demokrati i sammenheng med utviklingshjelp.Tor Halfdan Aase hadde to gode eksempler hvor bistand og politikk har blitt blandet. Pakistan hadde en lovlig valgt regjering med Sharif som statsleder, hvor regjeringen ikke klarte å styre landet på en ordentlig måte, og hvor det nesten ble krig med India over landområdet Kashmir. Da kom det pakistanske militæret ledet av Musharaf inn og tok makten. Reaksjonen fra Vesten var, som Aase sier det; “Et spill for galleriet”, fordi det var tydelig nødvendig, men på grunn av det var en valgt regjering måtte man ta avstand fra det.

Videre forteller Tor Halfdan Aase om hvordan Vesten også har reagert motsatt ved å peke mot Egypt. Her hadde man en lovlig valgt regjering som besto av den Islamske Broskapet og Morsi.

“Det er ganske fantastisk egentlig, den dobbeltmoralen i Vesten, at man var sur på Pakistan da hæren tok over, og man er veldig fornøyd med Egypt når hæren tar over for de like ikke det Muslimske brorskapet med Morsi”

Videre forteller Aase om forhold mellom bistand og utvikling, og viser til et eksempel fra et norsk bistandprosjektet i Katmandu og forklarer hvordan vestlige land bruker demokrati, eller mangel på det, som et påskudd for å kunne endre et prosjekt man har startet eller i dette eksempelet trekke seg ut.

Hør hele intervjuet med Tor Halfdan Aase her:

I økonomiens navn

Et land som mener de absolutt ikke blander seg inn i bistandsprosjekters politiske scene er Kina. Om man kan kalle det de driver med i Afrika som bistand. Kina har blant verdens største og mest voksende økonomi. Nå investerer også Kina stort på det afrikanske kontinentet.

Shubo Li, forsker ved Christian Michelsens Institutt (Foto: Shubo Li)
Shubo Li, forsker ved Christian Michelsens Institutt (Foto: Shubo Li)

Det er ikke så vanskelig å se hvorfor Kina er så opptatt av det økonomiske i Afrika. Mellom Sahara og Kalahariørkenen ligger mange ressurser som industrien vil ha hendene på. Kina tok akkurat over USA sin posisjon som verdens største oljeimportør. Nesten 80% av det Kina importerer fra Afrika er mineralressurser. Kina er i tillegg Afrikas største businesspartner. Men forholdet er ikke bare positivt. Særlig bønder og småkjøpmenn er misfornøyde. Da særlig i Malawi, Uganda og Zambia hvor nye restriksjoner har blitt lagt på industrien i områder hvor kineserne kan overta. Men mange afrikanere mener også at kineserne skaper jobber, lærer bort ferdigheter og bruker penger i den lokale økonomien.

Kina er langt fra det første landet som drar til Afrika. Det langstrakte kontinentet skjuler mange ressurser, og har blitt utsatt for Vestens kolonialisering i mange århundrer. Forskjellen ligger i at Kina mener de ikke involverer seg i hvordan landet styres. Shubo Li forsker på forholdet mellom Kina og Afrika ved Christian Michelsens institutt. Hun mener at hvilke land på kontinentet Kina investerer i er som regel basert på olje og ressurser.

Kina styrker udemokratiske regimer

Kinas president Xin Jinping mener at forholdet mellom Kina og afrikanske land styrker begges posisjon. Han mener at Kina hjelper til å skape bedrifter, arbeidsplasser og infrastruktur, og tilbake får Kina ressurser. Forskeren Jane Goodal,l som har tilbrakt hele sitt voksne liv i Afrika, sammenlikner de kinesiske investeringene i Afrika med gammeldags britisk kolonialisme. Mellom 2000 og 2011 brukte Kina mer enn 73 milliarder dollar på å investere i naturressurser som miner og olje og andre prosjekter på kontinentet. Kina har også investert i infrastruktur i landet, og har på den måten vunnet over mange av innbyggerne i landene. I Guinea, hvor fotball er umåtelig populært, bygde de en enorm fotballstadion. I Angola bruker de millioner på å bygge opp igjen den gamle jernbanen som ble ødelagt under en borgerkrig.

Shubo sier at Kinas tilstedeværelse i Kina har tiltrukket seg mye oppmerksomhet på det afrikanske kontinentet.

“På en side har Kinas inngang i Afrika tent vestlige lands interesse i Afrika. De har begynt å tenke på Afrika som et potensielt marked og handelspartner, i stedet for bare en mottakker av bistand”.

Hun mener også at Kina blander seg inn i det politiske, selv om de selv hevder dette er feil.

“Kina har styrket mange av regjerende partiene og de sittende lederne, som blir betraktet som korrupte og uansvarlige av befolkningen”.

Hun legger til at lokalsamfunnet ofte kan synes at dette hindrer demokratiprosessen, særlig i de autoritære regimene.

Hør hele intervjuet med Shubo Li her:

Demokrati er et ord med mye makt, og man skal ikke slutte å arbeide for demokratisk styring og demokratiske rettigheter, men være bevisst og tenke gjennom begrepet man bruker og hva man faktisk gjør. Er alle handlinger rette og gode selv om de blir gjort i demokratiets navn?

Vestlige demokrati har hatt lang tid på å utvikle fungerende demokrati og det er ofte da basert på et helt annet kulturelt og samfunnsmessig grunnlag. Er det da legitimt å drive en utviklingspolitikk der man gjør en styreform til en universell regel og fasit? Dette mener Tor Aase er eksempel på “Vestens arroganse”, og spor av Vesten sin makt til å kunne definere hva som er rett utvikling og ikke. Han konkluderer med at vi kanskje bør åpne opp for muligheten til å finne flere typer demokrati som er ikke-undertrykkende regimer, men som er laget for og i en annen kontekst.

I alle fall nå som en annen stormakt begynner å få stor og voksende innflytelse på områder Vesten har hatt størst makt på tidligere. For nå har en av de største økonomiene i verden også reist til Afrika.

Da er bare spørsmålet om kineserne er nyimperialister, eller om de hjelper det afrikanske kontinentet fremover. Man kan jo si det som akademikeren Bill Eyers sa: “Globalisering eller imperialisme – jeg bryr meg ikke hva det kalles, men jeg hater det”

Siste podcaster

  • Missilnedslag og Valgnedelag
    Mye har skjedd i verden siden det amerikanske mellomvalget. I dagens aktualitetsepisode av Utenriksmagasinet MIR tar vi for oss missilnedslaget i Polen, etterdønningene av mellomvalget og avviklingen av klimatoppmøtet i Egypt. I studio var Magnus Nordal Røtnes, Frida Toudal og Eirik Eitrheim. Ansvarlig redaktør er Jakob Blom Produsent er Jakob Kirkholt

Anbefalte artikler