Ullevaal Stadion: Slik er Ullevaal ofte sett under Norges landskamper. Tomme tribuner. Det er i ferd med å endre seg (Léman~commonswiki, Wikimedia Commons)

Er det norske landslaget på vei mot en ny glansalder?

Det norske herrelandslaget i fotball ser friskere ut enn de har gjort de siste to tiårene, er det noe stort på gang?

Fotball-VM i 1994 og 1998 står i dag som de største prestasjonene av det norske landslaget gjennom tidene, i tillegg til Europamesterskapet i 2000. Siden har det ikke vært mye å juble over. Nå står Norge med seks strake seiere på hjemmebane og tre borteseier det siste året, og leder også gruppen sin i Nations League. Er dette starten på noe sensasjonelt igjen?

Egil “Drillo” Olsen

Egil Roger “Drillo” Olsen har ledet det norske herrelandslaget i to perioder. Første periode varte fra 1990 til 1998 og er hans mest suksessfulle periode. Da han tok over landslaget i 1990, så var det nettopp det som skulle innlede landslagets beste periode i moderne tid. Etter en dårlig start på kvalifiseringen til EM i 1992, var det kvalifiseringskampen mot Italia i 1991 som ga det første tegnet på at landslaget under “Drillo” var inne på noe som kunne bli noe stort. Norge slo “Gli azzurri”, de blå, 2-1 i Oslo. Det ble dog ikke et EM på Norge, selv med en respektabel tredje plass i gruppa.

Fotballen “Drillo” spilte var i teorien veldig enkel. Slå og gå, eller den mye omtalte “Drillo-stilen”. Prinsippene var enkle:

Egil “Drillo” Olsen (Jarvin, Wikimedia Commons)

    • Hissig på gjennombrudd
    • Ballen skal alltid spilles i lengderetning
    • Ballen skal slås langt når motstanderen er i balanse, og utnytte overganger når motstanderen er i ubalanse

Og denne spillestilen ble selvfølgelig fulgt slavisk, noe som ga resultater. Langball med snø på var suksessoppskriften.

“Drillo” stod etter EM i 1992 overfor sin første, store oppgave som landslagsjef på egenhånd. Med gummistøvler og en god dose selvtillit skulle han ta Norge til et VM sluttspill, og forventingene var særdeles ikke små, etter en solid avslutning på EM kvalifiseringen året før. Gruppen Norge havnet i derimot, så ikke lovende ut. I gruppe med blant annet både England, Nederland og Polen så oppgaven enormt vanskelig ut. Det skulle imidlertid fort endre seg etter at Norge åpnet kvalifiseringen sterkt med en 10-0 seier over San Marino, etterfulgt av seier over ingen andre en Nederland og uavgjort mot storheten England. “Drillo” hadde nå gitt det norske folk et virkelighetsnært håp om å nå VM sluttspill, og etter flere gode resultater, blant annet mot Tyrkia og Polen, samt seier over England i returoppgjøret og et noe heldig uavgjort resultat mot Nederland var Norge klare for VM for første gang siden 1938.

VM 1994

Etter en enormt stor prestasjon i kvalifiseringen, stod Norge med en sterk gruppeseier. VM i USA i 1994 var et faktum.

Norge havner i gruppe med Mexico, Irland og stormakten Italia. Norge åpner sitt første VM siden 1938 med en 1-0 seier over Mexico, og håpet om avansement lever. Det ble dessverre med håpet, og Norge havnet sist i gruppa etter tap mot Italia og uavgjort mot Irland. I denne gruppa stilte alle nasjoner med like mange poeng etter alle gruppespillkampene, men dessverre for Norge røk avansementet på målforskjell.

Etter mesterskapet møtte “Drillo” for første gang kritikk etter overtakelsen av landslaget. Kanskje var ikke spillestilen optimal likevel?

Neste stopp på agendaen var kvalifisering til EM to år senere. Der så det lenge lyst ut, men etter svake kamper avslutningsvis mot Tsjekkia og Nederland måtte våre kjære nordmenn bli hjemme. Skulle “Drillo”´s storhetstid slutte allerede her?

Nei.

Marseille 23. juni 1998: En merkedag i norsk fotballhistorie

I kvalifiseringen til VM i 1998 var Norge i gruppe med Ungarn, Finland, Sveits og Aserbajdsjan. En gruppe som skulle vise seg å være barnemat for Norge. Norge vinner gruppa soleklart med 20 poeng, med god klaring ned til Ungarn med 12. Norge så med andre ord godt rustet ut med en VM billett i lomma.

Norge åpnet VM i Frankrike i 1998 i kjent stil. Svakt. Med kun uavgjort mot både Marokko og Skottland. Dette betydde én ting. Det betydde at Norge måtte slå storheten Brasil for å sikre avansement. Noe som etter alt å bedømme skulle være en umulig oppgave. Men den gang ei.

Fotballnasjonen som allerede hadde vunnet verdensmesterskapet i fotball FIRE ganger, sist for fire år siden i 1994, skulle ta fatt på lille Norge. David mot Goliat. Det var ingen tvil. Brasil måtte da vinne. Og etter 78 minutters spill var de aller fleste helt sikre. Bebeto gir Brasil 1-0 ledelse. Men det var ikke over.

Stade Vélodrome: Det var her Norge slo Brasil i 1998 (Max Pixel)

Så skjer et utrolige. Noen få minutter senere setter den langbeinte angrepsspilleren fra Stryn, Tore André Flo, inn utligningen. Nå våkner Norge til liv, og Flo kommer til flere avslutninger på mål, uten helt å lykkes. Men lykken skulle snu. To minutter før fulltid får Flo straffespark i noe som først ser ut som en tvilsom avgjørelse, men det viser seg at Flo blir dratt i trøya, og et helt korrekt straffespark blir gitt. Kjetil Rekdal er mannen. Mannen som kunne sende hele Norge til himmels. Det er noen forferdelig lange, nervepirrende sekunder før han dundrer ballen til venstre i nettet.

Det umulige ble mulig, det usannsynlige ble sannsynlig. Norge har slått Brasil i fotball VM. Og ikke minst sikret plass i utslagsspillet.

Norge ryker dessverre mot Italia i neste kamp, akkurat som for 60 år siden. Men dette verdensmesterskapet blir likevel stående som en av de største prestasjonene i norsk fotball gjennom tidene. 23. juni 1998 blir husket som en merkedag i norsk fotballhistorie.

Hvor var du da Norge slo Brasil?

Fra 1998 til idag

Etter VM i 98 har det ikke vært mye å juble over. Drillo tredde av som landslagsjef etter VM og Nils Johan Semb tok over stafettpinnen. Han ledet Norge til sitt første EM sluttspill noensinne, i 2002, med nye spillere som blant annet Steffen Iversen, John Carew og John Arne Riise, men det blir stående som det siste mesterskapet Norge har deltatt i. 1900 tallet er uten tvil landslagets beste tiår med blant annet deltakelse i tre mesterskap.

20 år etter det magiske øyeblikket i Marseille 1998 er det klart for VM i Russland 2018. Norge er ikke med. Men optimismen rundt den relativt ferske landslagstreneren for Norge, Lars Lagerbäck, samt et ung landslagstropp er stor. Spesielt etter hva man så Lagerbäck presterte i perioden som landslagstrener for Island. Han tok overraskende nok lille Island, med kun 350.000 innbyggere, til et sluttspill i EM. Island, som den minste EM nasjonen noensinne, tok seg til en mirakuløs kvartfinale, der de dessverre tapte mot et overlegent Frankrike. Både spillertroppen og Lagerbäck ble hyllet som helter etter prestasjonene. Og nå skulle mirakelmannen ta over Norge.

Lars Lagerbäck (NFF, NTB Scanpix)

Det ga ikke umiddelbart resultater, men å kvalifisere seg til VM 2018 var allerede blitt en komplisert oppgave etter en rekke svake kamper. Neste på agendaen for Lagerbäcks Norge er Nations League.

Den nye metoden for å kvalifisere seg til EM på. En mye bedre mulighet for Norge. Og det! Det har gitt resultater.

I løpet av Nations League har man tydelig sett at Lagerbäck har satt sitt preg og begynt å få til et landslag som spiller god fotball. Det har gitt ambisjoner, og nå står Norge med kun ett tap på de siste ti kampene, seks av de i Nations League. Norge vant denne uka gruppen sin og har fått en gylden ekstra mulighet til å kvalifisere seg til EM 2020 som belønning. Dette er dersom de ikke klarer å kvalifisere seg i den ordinære kvalifiseringen til neste år.

Gullgenerasjonen

Landslaget Norge hadde i løpet av 1900-tallet, gullgenerasjonen, var helt annerledes enn det landslaget vi har idag. På denne tiden var Norge ekstremt langt fremme på organisering og defensiv struktur. De var vanskelig å bryte ned, hadde et veldig robust system og alle var lojale i sine roller. Den gangen var ikke de andre lagene like gode på organisering og det var ikke uvanlig med store seiere. Det har nå i senere tid utviklet seg til at alle lag er godt organisert og defensive solide. Det viser seg blant annet ved at store lag ikke vinner med store tall lenger. Slik som i årets utgave av VM og også VM i 2014  hadde bunnlagene god struktur og var vanskelige å bryte ned, og det var flere små lag som overrasket.

Tidligere hadde det norske landslaget spillere i alle posisjoner som var ekstremt gode på spesielle ting og oppgaver i sine roller. I tillegg hadde de erstattere i alle posisjoner som kunne byttes inn som var vel så gode. Det var en meget god bredde i laget og en kunne sette inn på mange uten at laget ble svekket på noen spesiell måte. Det har man ikke sett på landslaget det siste tiåret, og vel så det.

Den nye generasjonen

Norge har ikke like mange spillere i hver posisjon som er like gode, i tillegg har de for mange «like» spillere, altså unge talentfulle spillere som er gode på det samme og har de samme ferdighetene, spesielt er de teknisk gode. Det er spillere som Martin Samuelsen, Mats Møller Dæhlie, Martin Ødegaard og Mohamed Elyounoussi. De er alle svært gode med ball, noe som i og for seg er særdeles bra, men det er ikke plass til alle, og en skulle gjerne sett flere midtbanespillere som var mer robuste og defensivt orienterte, slik som for eksempel Sander Berge.

Norge har nå en meget god startellever, med spillere som spiller i flere av verdens største og beste ligaer, men med en gang en skal sette på innbyttere så er ofte den innbytteren av et dårligere kaliber og klarer ikke å fylle posisjonene like godt. Dette har vært et problem lenge, men i løpet av Nations League spesielt, har det sett ut til at Lagerbäcks mannskap kanskje er i ferd med å løse dette problemet, i tillegg til at det kommer flere og flere nye, unge og fremadstormende talenter som vil, og skal, ta over en del av posisjonene et par år frem i tid.

En ny glansalder?

Etter flere dystre år for det norske landslaget har de endelig begynt å levere, noe som også har gitt resultater.

Norges kaptein Stefan Johansen, her for Fulham i 2017 (Dudek1337, Wikimedia Commons)

En ser tendenser i laget nå, som ikke kunne ses for ikke mer enn ett-to år tilbake i tid. Landslaget har nå en Rune Almenning Jarstein i storform som har levert fantastisk mellom stengene i Bundesliga de siste årene. De har en ung, men godt fungerende forsvarslinje med blant annet Kristoffer Ajer og Birger Meling som virkelig er i ferd med å sette sitt preg ifotballverden. En midtbane med både kaptein Stefan Johansen, Ole Selnæs og Markus Henriksen som har vist kontroll, ro og styrke de siste ti kampene, i tillegg nevnte Sander Berge. Disse evner endelig stadig vekk å stenge av midtbanen, noe som gjør det enormt vanskelig for motstandere å spille seg gjennom. Også har selvfølgelig Norge målscorere som blant annet Bournemouths lynraske spiss Joshua King, LA Galaxys Ola Kamara og Southamptons midtbanespiller Mohamed Elyounoussi, som har vist at Norge også kan score mål.

Dersom Norge nå skal klare å kvalifisere seg til et etterlengtet mesterskap, EM, så er kanskje det noe som vil være starten på noe nytt, optimistisk og spennende.

Landslaget trenger ny giv og motivasjon, og så langt har Lagerback klart å få til noe som ser meget lovende og interessant ut. De har ennå ikke tapt på hjemmebane under Lars lagerback, noe som er imponerende i seg selv.

Kanskje får vi om noen år se en ny gullgenerasjon.

Siste podcaster

Offside

Offside er programmet som tar deg gjennom alle verdens fotballbegivenheter med fransk arroganse, tysk aggresivitet og spansk tempo. Vi gir deg aktuelle analyser, reportasjer og holder deg oppdatert på alt som skjer rundt den deilige sporten. Høres hver onsdag 11-12 på 96,4/106,1/107,8.

Send

Your email address will not be published. Required fields are marked *