Våre beste menn – skal få stryk igjen?

This content has been archived. It may no longer be relevant

Onsdag kveld tapte Norge 0-1 mot England på Wembeley. Dette etter en jevn og svært lite underholdende batalje, som om jeg må få være ærlig; Jeg ikke hadde viet min tid til, hadde det ikke vært for at jeg skulle skrive dette i dag. Etter 30 sekunder kunne man i bunn og grunn se hvordan dette skulle utarte seg. Med Tyskland-Argentina tilgjengelig samtidig på en annen kanal, var den objektive fotballsupporter nødt til å ha kanalvelgeren plombert i veggen, om man så på det 90 minutter lange gjespet som var England-Norge. Uansett klarte jeg å bite meg merke i et par ting mellom kjevekrampene; England skal komme til å slite voldsomt mot et fremadstormende Sveits på bortebane i den kommende EM-kvalifiseringskampen, og  Norge under Høgmo viste at de kan ha respekt for motstanderen.

Godkjent mot England

På tirsdag spiller Norge mot Italia i vår første kamp mot å endelig kvalifisere oss for et mesterskap for første gang siden år 2000. Det er den viktigste kampen i den ferske landslagskarrieren for vår sjef, Per Mathias Høgmo. Han ledet Norge i de to siste VM-kvalifiseringskampene mot Slovenia og Island, men nå har Høgmo fått tid til å bygge sitt eget lag. Inntil i går fremstod Høgmos Norge som et naivt lag med for altfor stor tro på egne ferdigheter.

Mot England lå vi lavt med laget med press på ballfører og et godt organisert forsvar. Vi slapp England lite igjennom, og den ene gangen de klarte det var det fra en Europas største formspillere for øyeblikket. Raheem Sterling herjet på søndag med hele Tottenhams forsvar, men ble kun ved en anledning for mye for det Norske landslagets eneste bidrag i årets Chapions League, Omar elabdelloui, som måtte legge Sterling ureglementert ned i egen sekstenmeter. Englands “lubne” kaptein, Wayne Rooney, smalt ballen i mål forbi Ørjan Nyland, og vi gikk ut fra Wembleymatta med et tap i sekken, men med vissheten om at Høgmos nye femtreden fungerte bra.

Dæhli er essensiell

Jeg tviler sterkt på at Norge har budsjettert med poeng mot Italia, og jeg tror det skal et lite mirakel til om vi skal vinne kampen. Defensivt fungerte mye bra mot England. Fireren vår bak med det nye stopperparet Forren-Nordtveit satt bra, og Per Egil Flo gjorde jobben sin som hardtarbeidende venstre back da han måtte inn for Martin Linnes. Problemet vårt er det offensive. Vi har gode sittende midtbanespillere. Så gode i forhold til kantspillerne våre at Høgmo liker å bruke dem over hele fjøla som innoverkanter. Det har vist seg å ha svært liten penetreringsevne.

Hvis du i tillegg legger til at to av spissene vi brukte mot England spiller på nest høyeste nivå, henholdsvis i England og Tyskland, sier det sitt. Den siste spissen var Ola Kamara, som knapt Austria Wien-supportere kan si mye bra om i det siste med et mål på 12 kamper i klubben. Det eneste faremomentet vi innehar offensivt er 19 år og heter Mats Møller Dæhli. Du ser at gutten har lyst til å utfordre hver gang han får ballen, og han frykter ingen motstandere,  noe han viste mot England. Det er i skrivende stund usikkert hvorvidt Dæhli er frisk nok til å starte mot Italia. Skulle han ikke starte levner jeg Høgmos menn null sjanse mot Italia, men med Dæhli på banen og like god organisering defensivt i forsvar, og midtbaneledd som mot England, lever jeg i håpet om at vi kan score mål også utenom dødballsituasjoner.

Et presset Italia

Italia har også en fersk trener. Antonio Conte er like fersk som ciabattaen du brenner deg på når du skal kose deg på søndags morgen. Conte tar over etter suksessfulle Cesare Prandelli, som ledet Italia til EM-finale i 2012. Italia hadde et svært skuffende VM, og ble sendt ut i gruppespillet av et Uruguay som bet seg fast med nebb og klør(…og tenner). Dette er Conte sin første viktige kamp som Italiasjef, og man må anta at han spiller med en 3-5-2-formasjon, slik han har hatt stor suksess med i Juventus. Det italienske publikumet er like sulten som en viss barcelonaspiss på tre poeng mot Norge, og ingenting annet er godt nok for et lag som potensielt sett kan vinne europamesterskapet i 2016.

No Pirlo, no party?

En attraksjon er borte fra landslagsringen. Andrea Pirlo har gitt seg, og det er et tomrom som blir vanskelig for italia å fylle. Men etter mye hummer og kanari fra veteranen under VM, er det på tide for stornasjonen og erstatte midtbaneeleganten mot nytt blod. Mario Balotelli har skiftet beite i sommer, og har så vidt begynt epoken sin i Liverpool. Spiller Mario mot Norge, er det bare å frykte mål imot med en gang, men ferskt i hjernebarken får vi huske på at Vegard Forren hadde stålkontroll på Wayne Rooney.

Alessio Cerci og Ciro Immobile har begge flyttet til mye større klubber enn Torino, og blir også å frykte sammen med et innarbeidet og knallhardt forsvar. Selv uten Andrea Pirlo skal Italia i 10 av 10 tilfeller slå Norge, så jeg finner ingen grunn til å tro noe annet. Når det er sagt kan jeg også garantere at jeg blir en av de første som hyller våre beste menn om vi skulle klare det. Nytt av året er også at det er 24 lag som får plass i EM-sluttspillet mot det vanlige som har vært 16. Det betyr at hvis vi skulle bli nr. 3 i gruppen, som vi blir hvis vi slår Bulgaria, har vi gode sjanser til å komme oss til EM – så til EM bør vi. Til EM må vi. Til EM skal vi, uavhengig av hva som skjer på Ullevål på tirsdag.

Siste podcaster

  • Hva er tidenes kamp?
    Vi velger å ikke snakke om VM, vi snakker mye heller om de gode gamle kampene. Kan panelet bli enige om hva som er tidenes kamp? Offside-legende gjør comeback og vi har med en spennende gjest i panelet i ukens episode. Er du enig med gjengen i studio? I studio: Hauk Andreas Fossen, Steffen Johan Johnstad, Even Berntsen og Jonas Nilsen.

Anbefalte artikler