Velkommen til Super Mario Party! (Pressefoto: Nintendo.com)

Er nye Mario Party verdig Super-tittelen?

ANMELDELSE: 5. oktober kom spill nummer elleve i Mario Party serien ut med navnet Super Mario Party. Er dette en super ny start for franchisen, eller er det en fortsettelse i en rekke middelmådige spill?

Super Mario Party er et vanskelig spill å anmelde. Ikke bare spilles det best med mange spillere, men det er også sabla mye å gjøre. I spilldesign finner vi ofte en skala mellom dybde og bredde. Har spillet få, men intrikate spillmekanismer? Eller finner vi nye idéer i bøtter og spann, men med mindre nyanser i hver idé? Mario Party (forkortes til MP herfra) serien har alltid fokusert på det brede designmønsteret. Alt er samlet rundt idéen av småspill som er korte, men tilfredsstillende, bakt inn i et lengre narrativ av ryggdolkende brettspill-action. MP sammen med Mario Kart er for mange synonymt med moro, frustrasjon og lengre feider mellom gode venner. En god kveld starter med at noen foreslår en runde MP og to timer senere er alle slitne og gretne fordi hun ene kødden vant alt på flaks.

 

De “Slemme” får også være med på festen. (Pressefoto:  Nintendo.com)

To timer, det er lang tid det

Tidligere MP har i mitt hode lidd under fokuskravet det stiller til spillerne. Brettspillmodusen er for eksempel turbasert og bygget på flaks med milde mengder overflatetaktikk. Som en digital versjon av stigespillet, men med god musikk og pauser for å gjøre noe faktisk morsomt. Jeg er mest kjent med de to første spillene i serien, men har prøvd nok av de åtte andre til å vite at dette i store trekk er sant også for disse spillene. Derfor var jeg positivt overrasket over hvor små MP-brettene er i Super MP. Med mindre brett kan du ha kortere runder som igjen tar mindre tid. Dette ser vi også gjenspeilet i at terningen man triller nå går fra 1-6 istedenfor 1-10 som i tidligere spill. Det er ikke lengre mulig at en spiller går 150 felter mens en annen går 50. Oppå dette har nå alle karakterene sin egen personlige terning som åpner opp for mer spesialiserte spillestiler. Luigi har en terning hvor halvparten av tallene er ett-tall, men de andre tre sidene viser 5,6,7. Så er jeg rett foran et bra felt kan jeg bytte til Luigi-terningen og enten få utbytte av å gå sakte, eller skyte av gårde med høye tall. Dette er en liten endring som gir store utslag i hvor interessant det er å spille på brettene. For første gang er brettet faktisk moro. Det er derfor temmelig trist at…

 

Det er jo fanden meg ikke nok brett!

Når du starter spillet har du tilgang til 3 brett, etter disse er spilt åpner det fjerde og siste brettet seg. Ved å slå det siste brettet får du en edelstein og beskjeden «Gratulerer! Du har slått alle Mario Party brettene! Du har i premie fått denne utholdenhetssteinen. Om du samler de siste fire steinene så blir du kåret vår Super Star»…. Jepp.. Fire timer med spilling er det som skal til for å spille ferdig alle brettene. Det er… litt tamt i grunn. Når jeg fikk denne meldingen var jeg temmelig satt ut. Jeg antok at det kom til å åpne seg flere baner når jeg var ferdig med de fire første. I tidligere spill har de gjort lignende ting hvor du først må svømme i barnebassenget før voksenområdet åpner seg opp. Antakelsen om at det kom til å komme flere var bygget på hvor enkle mekanismer de fire første brettene består av. Så hva er det egentlig å gjøre når man er ferdig med Mario Party? For i Super Mario Party er Mario Party kun en bønsj med moduser.

 

Gjennom spill kan du plukke opp venner til å ha med på laget! (Pressefoto:  Nintendo.com)

En Kornukopia av moduser

Her er dealen. Super Mario Party er på mange måter en myk omstart av fransjisen. Istedenfor å ha et laserfokus på brettmoduser er vi nå presentert med en rekke andre moduser. “Challenger Road” er en enspiller modus hvor du må vise at du har behersket alle småspillene i Super MP. “River Survival” er kanskje min favorittmodus med tanke på partyspill-miljøet. Her spiller alle på lag mens man rafter nedover et elvesystem fylt med fiender og småspill. Vi unngår sure miner og bytter ut det trege brettet med enkel motion styring.  “Sound Stage” er Super Mario Party sitt svar på “Rythm Heaven”. Vasking av vinduer, baseball og cheerleading skal alt gjøres i takt med musikken for å få mest mulig poeng. En kort og perfekt modus for de mer «voksne» festopplevelsene. “Partner Party” er en 2 v 2 modus hvor du spiller på en av de fire MP-brettene, men nå deler man terninger og reglene er endret. Styrken til “Partner Party” kommer frem når du kun har én annen person å spille med. Enten om du velger å ha en dataspiller på laget eller om dere velger å samarbeide mot et NPC lag.

 

Super Mario Party er og er ikke Mario Party

Det var mens jeg utforsket disse nye modusene at jeg innså at SMP ikke lengre er Mario Party. Fokuset har flyttet seg fra mer dedikerte spillrunder til noe mye kjappere og flytende. Mengden variasjon man kan oppleve i spillet er en flott endring som åpner opp for at flere kan ha det gøy med spillet. I de tidligere spillene var det krangel om man skulle sette av så mye tid for en runde med MP, mens nå er krangelen om hvilken av modusene folk vil spille. Ved å forenkle og strømlinje mer av spillet har Nintendo styrket spillets evne som flerspillerspill. Derimot kommer dette på bekostning av de mer «hardcore» spillerne. Dette viser seg hardest når man prøver å låse opp alle hemmelighetene. For selv om Super MP har blitt redesignet til noe som er mye lettere å plukke opp og spille litt, så har de den gode gamle, vi har tusen og én hemmelige oppgaver som må løses for å låse opp flere spillkarakterer og moduser. Disse oppgavene er som oftest diffuse og to karakterer er låst bak enspiller-spilling. Så om gruppen din vil leke som Donkey Kong må én stakkar bruke lang tid alene for å gi alle tilgang.

 

Beste linselus får mest poeng. (Pressefoto:  Nintendo.com)

Så er spillet Supert med stor S?

Jeg er fortsatt på gjerdet når det kommer til Super Mario Party. Dessverre fikk jeg ikke prøvd det i en studentfest-setting, men jeg har fått spilt det med flere personer og rundene har vært fra meget moro, til ok opplevelser. Gjennom alle sitter jeg derimot og gnager på tanken om at ting kanskje fort blir repetitivt. Ingen av Modusene har mer enn fire variasjoner. Rafting-modusen har alt for få småspill til at det holder selv det lille jeg spilte det. Som med mange andre av hovedspillene til Nintendo så har SMP prøvd noe nytt og friskt. Jeg tror at denne avgjørelsen er god for de fleste, men de som har trofast spilt Mario Party 1-10 kommer kanskje ikke til å være super-giret på 11. Spillet for min del vil bli noe moro å dyppe tærne i en gang i blant, men frustrert er jeg likevel. Så er jo dette Mario Party, og om det er to følelser jeg forventer når jeg spiller det, så er det moro og frustrasjon.

Siste podcaster

  • Hardcore - Rød Død Fallout
    I denne uken snakker Håvard, Tallis og Håkon om både nye og gamle diablo, Fallout 76 og tro det eller ei...enda mer Red Dead Redemption 2. Alt dette samt mye annet snacks i denne sendingen av Hardcore!

Hardcore

Uortodoks og kompromissløst spillpodcast om konsoll- og PC-gaming hver tirsdag kl 11:00. Anmeldelser, reportasjer, tilbakeblikk og gjester fra spillindustrien.

Send

Your email address will not be published. Required fields are marked *