Om man skulle argumentert for at Bergen er Norges musikkby numero uno, er det nærliggende å underbygge påstanden med Bergens rapmiljø i mente. Gjennom ve og vel 20 år har byen eksportert utallige rappere til resten av landet på tvers av hiphopens undersjangere. Kanskje man litt bråkjekt kan si at det er på tide at byen som har gitt så mye får noe tilbake?
Det er i alle fall det inntrykket undertegnede sitter med etter helgens hiphop og R’n’B-festival “Ruller Hardt” på USF Verftet. Festivalen er organisert av Girson Dias, kjent fra Full Effekt Records og A-laget, og YLTV-redaktør Marius «Marve Flexxnes» Solberg. Ruller Hardt er ikke en festival som tar sikte på å promotere nye stjerneskudd fra Bergen. Tvert imot er dette landets første bransjefestival med hovedfokus på hiphop og R’n’B, og helgens lineup strakk seg fra de amerikanske sørstatene, via Skandinavia til flere av Norges mest spennende rappere.
Basstung sørstatsrap og danske landeplager
Festivalens første kveld bar preg av en helhetlig og mangfoldig sammensetning av konserter. Gæste Gutter, som var å se på Vill Vill Vest bare for noen uker siden, åpnet festivalens musikkdel med sitt eksperimentelle og atmosfæriske lydbilde, samtidig som man også kunne få med seg Haugesund-stjerneskuddet Lille Pablo og Oscar Blesson, som har vært å høre i norskspråklig drakt den siste tiden.
Fredagen ble like fult rundet av med en internasjonal gullrekke. I denne sammenligningen ble Southside Hoodlum, eller bare Hoodlum om du vil, festivalens “Beat for Beat”. Først ut i kveldens avsluttende fase skapte rapperen fra Texas både moshpit og allsangstemning med sin seige, basstunge sørstats-trap. Kanskje var det den selvtitulerte «Southside» som i størst grad fikk Verftet til å gå fra anerkjennende god stemning til kamprop, dans og ustabil ølglassføring-god stemning. En av konsertens største styrker er Hoodlums selvsikkerhet og hans tilhørende fine flyt med publikum. Her oppstår det en symbiose som løfter konserten et ekstra hakk. Beat for Beat, du liksom. Den dagen Atle Pettersen eller Ivar Dyrhaug gir oss følelsen av å danse og fyre løs i San Antonios rapundergrunn kan vi prate.
I løpet av fredagen ble det litt forsinkelse i det oppsatte programmet på Røkeriet. Danske ICEKIID er nemlig på scenen ca. 20 minutter senere enn planlagt. Den 25-årige København-rapperen har slått godt fra seg på de danske hitlistene der hans afrobeat og dancehall-inspirerte rap og R’n’B har gått som en farsott de siste årene. Og disse lydsporene bidrar til at forsinkelser og alt annet fort blir glemt. Låter som «KOLO», «DRIPPY» og «Gulddans» fører både til god stemning denne fredagskvelden. Samtidig er det interessant at disse låtene, med et lydbilde som ligger nært mye på den franske hiphop-scenen, er megahits i Danmark, mens den norske hiphopen som ligger i samme landskap kanskje ikke like stor grad blir megahits her hjemme.
ICEKIIDs konsert ble i så henseende en hitparade med kontinentalt snitt. Hans største hit, «ErDuDumEllaHvad», kanskje for noen kjent fra FIFA 21, teases møysommelig gjennom hele settet, før den settes ut i live som konsertens siste nummer. ICEKIIDs konsert fungerte godt takket være en god låtkatalog forankret i et organisk og troverdig lydbilde med tilhørende troverdig og presist tekstunivers. Hans karisma og tilstedeværelse jobber heller ikke imot ham, noe mange på første rad som fikk telefonen sin midlertidig knabbet og deretter returnert med et ICEKIID-selfie fra scenen kan bekrefte.
Bybarn og lagseire
Lørdagen inkluderte en metamorfose der artisten Tyr, tidligere kjent som Wonder The Boy, presenterte et nytt kapittel i sin karriere med norskspråklige låter. Også Rambow var å se. Urørt 2021-vinneren har ikke ligget på latsiden det siste året, og var en del av en utelukkende skandinavisk lineup på lørdag.
Dessuten bød lørdagen oss på det eneste bergensorienterte innslaget i musikkprogrammet, nemlig opptredenen til Kars og Angelo Reira. Eller halvt bergensk, da, med Reira fra Loddefjord og Kars fra Tøyen. Like fult er begge signet på Girson Dias’ bergenslabel Full Effekt Records, og slo seg sammen på Røkeriet lørdag kveld. Gutta fordeler tiden på scenen mellom å gjøre nummer hver for seg og sammen. Det er ikke til å stikke under en stol at duoen har flere samarbeid under beltet, som nummeret «Motorsport», et anthem som er skreddersydd for denne anledningen. Det samme kan sies om Angelo Reiras solospor «Kolossal type ting», som med 5 år på baken fremstår som en allsangvennlig evergreen da den dukker opp mot slutten av settet i Reiras solodel av konserten. Kars og Reira skrudde sammen en fin konsert på Røkeriet lørdag der de store plussene ligger i fordeling av tiden de bruker sammen og hver for seg. Angelo får skinne, Kars får skinne, duoen får skinne.
Den samme følelsen av lagseier fikk jeg også av Branco som inntok scenen etter Kars og Reira. Dansken er kanskje mest kjent her til lands for A36-remixen av «Samma gamla vanliga» sammen med Kamelen, men gjør ikke mye fuss ut av dette i lørdagens set. Det skandinaviske samarbeidet fremføres kjapt og gæli uten noen overraskelsesgjester tidlig i settet mens resten av settet består av Brancos egen låtkatalog, der manager Miklo Demir er en fullverdig inkorporert del av konserten. På denne måten appellerer Branco til det autentiske gjennom å servere en konsert fylt med helstøpte låtproduksjoner godt hjulpet av entouraget som står han nærmest.
Til neste gang
Sammenlagt virket Ruller Hardt som en festival med en klar og presis visjon om å dyrke hiphop og R’n’B-sjangeren i større grad enn andre bransjefestivaler. Valget av Bergen som vertsby for et slikt arrangement er heller ikke en dårlig ide, selv om det kunne vært morsomt å se dette festivalkonseptet fordelt over flere forskjellige scener rundt om byen i fremtiden. Så spørs det om Ruller Hardt trenger å være synlig i bybildet for å fungere, ettersom at helgens festival i seg selv var en helstøpt festivalopplevelse og showcase for både norsk, skandinavisk og fremadstormende amerikansk rap.
Mer av plutopop