De siste årene har vi fått remakes av klassiske PlayStationspill som Crash Bandicoot, Spyro og Shadow of the Colossus. Det nyeste tilskuddet til denne trenden er kultklassikeren fra den originale PlayStation, MediEvil. Klarer nyversjonen å holde seg på egne bein i denne generasjonen, eller fungerer den best som en reise tilbake i barndommen for folk som allerede har spilt det?
Gjenoppstandelse
Først og fremst må jeg si at jeg ikke har spilt det originale MediEvil, og heller ikke versjonen som kom på PlayStation Portable i 2005. Her har jeg gått inn med et helt åpent sinn uten noen form for nostalgi for serien.
I MediEvil spiller man som Sir Daniel Fortesque, en relativ udugelig ridder som døde på pinlig vis under et slag mot trollmannen Zorak for 100 år siden. Zorak har nå returnert fra eksil og er på jakt etter herredømme nok en gang. Kongedømmet Gallowmere er truet av trollmannens demoner, skjeletter, zombier og andre døde vesener som har returnert til jordens overflate. Sir Daniel har også gjenoppstått, fast bestemt på å stanse Zorak en gang for alle og få tilbake æren som ridder.
Man slåss, utforsker, løser oppgaver og hopper seg igjennom baner hvor man blir møtt av en helt herlig grafisk stil, tydelig inspirert av Tim Burtons filmer. Sammen med den atmosfæriske orkestermusikken blir spillet en gotisk, vakker opplevelse som passer godt inn i den dystre oktobermåneden.

Utviklerne bak nyversjonen har laget en naturtro kopi av det originale spillet fra 1998. Banene er like, våpnene er de samme og de har også fått tilbake de originale stemmeskuespillerne for å spille inn de samme replikkene på nytt. Kort fortalt er det rett og slett det samme spillet i ny drakt. De samme spillmekaniske problemer har også blitt videreført.
Irritasjonsmoment og skavanker
Det er dessverre i selve gameplayet spillet viser sine skavanker. Da det originale spillet ble lansert i 1998, fikk det kritikk for litt dårlige kontroller og kamera. Det virker som utviklerne av 2019-versjonen av MediEvil tenkte at dette måtte de bringe videre til sin nyversjon også.
Kamera er alt for nær karakteren og det kan dermed være litt trøblete å få oversikt, og i tillegg bestemmer det seg av og til for å skifte vinkel. Dette resulterte ofte i at jeg ikke klarte å reagere kjapt nok når fiender plutselig stod foran meg.
Det største irritasjonsmomentet derimot er sjekkpunktene. Eller rettere sagt mangelen på sjekkpunkt. Er du så uheldig å miste all helsen din på en bane, så ryker du rett tilbake til starten av banen. All progresjon og gjenstander plukket opp underveis er dermed tapt og man må starte på nytt. Flere ganger opplevde jeg å nærme meg slutten av banen, for så å bli drept. Dermed mistet jeg all progresjon i banen. Nå er banene relativt korte, hvis man vet hva man skal, men det skapte store irritasjonsmoment for meg å måtte rykke tilbake til start hver gang.
Helsen din regenerer seg heller ikke fra bane til bane. Hvis man har en tredjedel igjen av helsen når man fullfører banen, starter man neste bane med en tredjedel helse.
Misforstå meg rett. Jeg har ingen problemer med vanskelige spill. Så lenge de er designet bra og det mekaniske holder seg. Det føler jeg rett og slett ikke MediEvil gjør godt nok. Flere av dødsfallene i spillet var ikke resultat av vanskelighetsgraden, men dårlige mekanikker og et kamera som ikke ville spille på lag.

Konklusjon
MediEvil er for meg en blandet godtepose. Det var flere elementer ved spillet jeg virkelig digget og ville ha mer av. Musikken og den grafiske stilen er godt gjennomført og nydelig. Det er dermed ekstremt skuffende at selve gameplaybiten ikke holder mål. Man merker at det er et spill fra 1998, og utviklerne burde gjort mer for å modernisere spillet til dagens dato. Det holder ikke å bare oppdatere grafikken og la det tekniske fremdeles holde seg på 90-tallet.
Jeg tror dessverre ikke denne nyversjonen kommer til å skape en større fanskare for serien. De som har et nært og kjært forhold til spillet fra før av kommer nok til å kose seg med gjenskapte barndomsminner i oppgradert HD-grafikk, men det klarer ikke å måle seg med andre nyversjoner vi har fått av klassiske spill de siste årene.
Siste podcaster
-
Spillmagasinet: Mimring, Marius og mer
I semesterets siste sending overrekker Marius programsjef-rollen, og gjengen mimrer over året som var. I studio: Marius, Kristian, Ole og Agnar -
Spillmagasinet: Zelda Pitching, Quiz Showdown og Microsoft Oppdatering
Sommeren nærmer seg med stormskritt, men det setter ikke en stopper for Spillmagasinet. Ole og Agnar prøver (dog miserabelt) å selge Marius på Tears of the Kingdom, det blir servert enda en lydquiz , og vi får en oppdatering på Marius' største irritasjon, menlig oppkjøpet av Activision Blizzard. I studio: Agnar, Marius og Ole - Med hersgjest johannes Optun -
JEDI: Survivor bonuspod, med Jedirådet
VI snakker om JEDI:Survivor med Håkon Øren og Guro Wågan fra Jedirådet. OBS, det blir spoilers etter de første minuttene I studio: Marius Hauan, Guro Wågan, Håkon Øren -
Spillmagasinet: Overlevende Jedier, og Spillbar Zelda(?)
May the 4th kom og gikk, og endelig kan Spillmagasinet snakke lett om Star Wars Jedi: Survivor. Det blir også snakket om hvorvidt en kan bli avhengig av rytmespill, og om det er greit å ha en ting for kantareller med bart, samt gutta serverer en stemningsrapport få dager før det nye Zelda-spillet kommer I studio: Agnar, Marius, og Ole -
Spillmagasinet: Agnar Spiser Sine Ord
Spillmagasinet tar for seg Microsoft sitt forsøk på å kjøpe Activision Blizzard og at det ble stoppet i Storbritannia, hvilke spill som mest sannsynglig kommer før neste Horizin spill, og Agnar innkasserer sin gjeld fra fordums tid I studio: Marius, Ole (Albert) og Agnar