admin This content has been archived. It may no longer be relevant
Årlig, når den tunge regnsesongen er i ferd med å gi seg og blomstene er i ferd med å springe, blir Bergen by igjen et nasjonalt og internasjonalt senter for samtidsmusikk. I år blir Borealisfestivalen arrangert for tiende gang på rad, og et omfattende program bestående av flere ulike typer format blir igjen presentert for et spent og lydhørt publikum. I anledning Borealisfestivalen tok vi på oss oppgaven med å utforske samtidsmusikkens merkelige, men også meget interessante verden. Komponister som John Cage, Karlheinz Stockhausen og Steve Reich har inspirert og dannet grunnlaget for mye av dagens musikk. Selv om mye av deres musikk er for mange sett på som tung og uforståelig, er den for oss i Lydmuren interessant på mange måter.
Vanskelig å definere
Det er ikke til å stikke under en stol at mange der ute forbinder samtidsmusikk med noe gruelig støgt, der ofte pling-plong lyder blir nevnt som en assosiasjon. Som at samtidsmusikk er meningsløs støy, helt robbet for strukturer. Er det slik at folks oppfatning av samtidsmusikk stort sett er negativ? Det blir fort generaliserende å trekke enkelte konklusjoner her, men vi valgte å gjøre en liten stikktest. Vår medarbeider Aleks Weiss tok med seg opptaker og headset for å teste fem tilfeldige studenters konkrete mening om Arne Nordheims klassiske verk Solitaire:
[audio:https://srib.no/wp-content/uploads/2014/03/Lydmuren-Aleks-5-paa-gata-om-samtidsmusikk.mp3]Å klassifisere samtidsmusikk som en egen sjanger er ikke nødvendigvis en god ide. Idag har det oppstått en svært vid samlebetegnelse for samtidsmusikken, men vi tenker da hovedsaklig på det man kan klassifisere som eksperimentell og improvisert musikk. Går vi derimot mange år tilbake i historien kan man lese forståelsen av samtidsmusikk på en annen måte: Modernister som sprengte grenser for hva som tidligere hadde blitt gjort med musikk. Her vil vi nå gjøre et historisk tilbakeblikk og se samtidsmusikkens spede fødsel fra starten av 1900-tallet (man kan gå langt tilbake til klassisk musikk på 1800-tallet, men vi velger å starte fra og med 1900-tallet).
Fra Schönberg til Reich
En av de første samtidskomponistene man virkelig ikke kommer utenom er nemlig Arnold Schønberg (1874-1951) som på mange måter skapte banebrytende klassisk musikk. Schønberg komponerte i starten i en senromantisk stil, men han gikk sakte over til å bli mer eksperimentell i formen. Han fjerner seg etterhvert helt fra tonaliteten,og utformer videre noe som heter tolvtonemusikk. Dette var en metode som på den tiden brøt helt med den klassiske måten å arrangere toner og harmonikk på. Dette er en svært teknisk musikkform som går ut på følgende prinsipp: De tolv kromatiske tonene i vestlig musikk arrangeres i en rekkefølge. Når man komponerer kan man bare bruke disse tonene i den rekkefølgen, og kan ikke gjenta en tone før alle tonene er gjentatt. Schønberg kan idag regnes som en av de mest innflytelsesrike komponistene i verden, og har i senere tid influentert samtidskomponister som John Cage og Karlheinz Stockhausen.
Vi hopper litt frem, og det skjer store omveltninger i verden. Vi lever nå i et industrisamfunn og verden opplever sine første to verdenskriger innenfor et lite tidsrom på kun 26 år. Det oppstår en rekke omveltninger, ikke bare i samfunnet, men også innenfor musikken. Det blir dannet en masse kunstbevegelser og det føres også her en krig, en krig mot mot den tradisjonelle kunsten.
Avantgardistisk kunst blir en viktig del av modernismen. Karlheinz Stockhausen (1927-2007) gjør sitt intog med sine største verk bestående av elektronisk musikk, nemlig Studie I og II fra 1953. Stockhausen var imot å akseptere de tradisjonelle musikkkonvensjonene, og blir i dag betraktet som en av de største komponistene på 1900-tallet. Han blir også regnet som en gudfar for elektronisk musikk (var blant annet en av de første til å benytte seg av sampling). Stockhausen har hatt enorm innflytelse på mange sjangere og musikere, blant annet legender som Brian Wilson, Miles Davis, Kraftwerk og The Beatles (du finner forresten Stockhausen som nummer fem øverst til venstre på Sgt. Peppers Lonely Hearts Club Band). Off topic, men Stockhausen hadde også i 1995 en festlig debatt med elektronikabandet Aphex Twin om kvaliteten på hverandres musikk. Ordvekslingen kan du lese mer om her!
Samtidsmusikken har idag mange undergrupper med sine tilhørende komponister. Av kjente undergrupper har man neoklassisismen som på 1920-tallet tok sterk avstand fra de musikalske prinsippene senromantikken representerte (kjente komponister her er Stravinskij og Hindemith). Videre kom lærergutten til Schoenberg, nemlig John Cage, som representere “tilfeldig musikk“. Idag er minimalisme en populær undergruppe av samtidsmusikken, og blir anført av svært mange dyktige komponister, blant andre Philip Glass og Steve Reich (sistnevnte kommer til Bergen under Festspillene den 29 mai).
Innenfor santidsmusikken er det ikke uvanlig å blande uttryksformer, og en annen aktør som driver med dette er nemlig komponisten Francois Sarhan, som også er visuell kunstner, regissør og skuespiller. Francois er en av de siste stemmene innenfor samtidskunsten, og har vært med på å grunnlegge multikunstkollektivet CRWTH i Paris. Vår medarbeider Aadne Ore intervjuet Francois i forkant av Borealisfestivalen. Intervjuet kan du høre her:
[audio:https://srib.no/wp-content/uploads/2014/03/Lydmuren-Ferdig-intervju-med-Francois-Sarhan.mp3]Norsk samtidsmusikk
Når vi snakker om norsk samtidsmusikk er det vanskelig å ikke komme utenom vår egen superstjerne Arne Nordheim (1931-2010). Ved siden av Grieg står idag Nordheim som Norges største komponist, og er sterkt koblet opp mot den moderne musikkens inntog i Norge. Nordheim hadde orkesterverk som sin viktigste sjanger, og ble for alvor kjent med sin strykekvartett nr.1 fra 1956. Gjennombruddet kom tre år senere med Aftonland. Med et ønske om å gi de tradisjonelle instrumentene en ny klang, vakte Nordheim fort oppsikt internasjonalt, og opplevde et internasjonalt gjennombrudd på 1960-tallet. Nordheim gjorde i likhet med de tidlige modernistene også et opprør. Nordheim var imot prinsippet om at landets identitet kun kunne speiles gjennom bruk av tradisjonelle folke-elementer i den norske musikken.
Utover 1960-tallet begynte Nordheim å eksperimentere med elektronisk musikk. I Studio Eksperymentalne, i Warszawa, produserte han blant annet bestillingsverket til åpningen av Hennie Onstad Kunstsenter, nemlig et av hans største verk, Solitaire. Det er svært interessant å lese om dette verket, og ikke minst, mottagelsen bestillingsverket fikk i sin samtid. Her direkte gjengitt fra HOK sin omtale av verket:
Da Henie Onstad Kunstsenter åpnet 23. august 1968, sa direktør Ole Henrik Moe til et forbløffet publikum: «Og dermed tar vi det første skritt inn i fremtiden». Så slapp Arne Nordheim Solitaire over publikum så det drønnet langt ut i Oslofjorden, en opplevelse Sonja Henie omtalte som «fenomenalt!» mens Prinsesse Astrid fikk følelsen av å bli overkjørt av et jernbanetog.
https://www.youtube.com/watch?v=3db0bMg9GI0
To andre musikere som også har satt Norge på verdenskartet er vokalkunstner og støymusiker Maja Ratkje og komponisten Cecilie Ore. På Ratkje sin debut, Voices fra 2002 (Rune Grammofon), skapte hun et helt album samplet ut ifra sin egen vokal som virkelig er verdt å høre gjennom, mens Cecilie Ore fikk sitt internasjonale gjennombrudd på 80-tallet for sitt arbeid med elektroakustikk. Sistnevnte tok både første og andreplassen under International Rostrum for Electro-Acoustic Music i 1988 for verket Etapper. Både Maja Ratkje og Cecilie Ore har blitt tildelt Arne Nordheims komponistpris, henholdvis 2001 og 2004.
Våre utdrag fra årets Borealisfestival
Onsdag 19. mars gikk startsskuddet for årets Borealis-festival. Åpningskonserten var et bestillingsverk av den amerikanske komponisten og lydkunstneren Marina Rosenfield. Stykket var komponert for Sjøforsvarets Musikkorps og duoen Hellqvist/Amaral bestående av Heloisa Amaral og Karin Hellqvist. Stykket ble komponert med alle de forskjellige rommene på lydgalleriet i tankene. Musikerene var plassert rundt i de fire forskjellig tilhørende rommene, og utifra hvor du satt så du forskjellige musikere. På det individuelle plan spilte de forskjellige musikerne en rekke serier med ’eksersiser’, eller øvelser, men alle disse kombinert skapte igjen en større helhet.
Torsdagen, 20. mars, var det duket for Borealis sin mest rocka konsert, The Sweetest Thrill Orchestra. The Sweetest Thrill består av gitarist/bassist Stephan Meidell og trommis Øyvind Hegg-Lunde. De hadde for anledningen fått med seg trommis Øyvind Skarbø og gitarist Njål Clementsen. Beinharde gitarriff kombinert med presist og unisont trommespill skapte mange gode groover og fantastiske lydmalerier. Sammen gjorde de festivalen sin definitivt hardeste og høyeste konsert, og fra første stund var det klart at dette ikke var noe for sarte sjeler. Francois Sarhan, som forrige uke ble intervjuet i Lydmuren, presenterte sitt stykke ’The Last Lighthouse Keepers’ på Verftet på både fredag og lørdag. Her var publikum plassert i midten av salen, på puter, mens Francois Sarhan, Céline Bernard (foley artist), Mark Knoop (piano), Adam Rosenblatt (perkusjon) og Shila Anaraki (coaching og dramaturgi) fremførte verket rundt publikum. Et av de sentrale elementene i stykket var kulissene laget av papir, disse ble hele tiden flyttet på, og til slutt ødelagt. Dette gjorde at de statiske og konstante papirfigurene fikk en aktiv og deltagende rolle i verket. Flere steder i verket ble det avspilt opptak av en pianist, og dette doblet pianisten Mark Knoop med en selvsikker prestasjon av det ekstreme.
Lørdag kveld var det duket for norgespremieren av Fausto Romitelli sitt siste stykke, ’An Index of Metals’. Stykket ble fremført av BIT20-ensemble og sopranen Christina Daletska. Dette var det siste sykket Romitelli noensinne skrev, og det ble skrevet mens han lå svært syk med kreft. Verket er tenkt som en videoopera, men den reelle handlingen er fjernet til fordel for den abstrakte, gjennom lyd, lys og form. Utgangspunktet til stykket er åpningsakkorden til Pink Floyd sin ’Shine On You Crazy Diamond’, og resten av stykket springer ut fra denne. Det hele kulimererte i en tre minutter lang gitarkadens. Etter an Index of Metals på lørdag bar det videre til Landmark hvor ett av festivalens største trekkplaster spilte, Deerhoof. Deerhoof er et band som er vanskelig å klassifisere, men går som oftest under noise-pop. Bandet imponerte sterkt lørdag kveld, og demonstrerte enestående musikalitet, blant annet hos den lekende trommisen som ofte plasserte slagene på høyst ukonvensjonelle steder i takten. Frontpersjonen Satomi Matsuzaki skuffet heller ikke med sin enorme energi, og konserten var definitivt en av de mest intense konsertene under hele festivalen.
På festivalen sin siste dag, var det duket for bestillingsverket ’Constructing Jungle Books’ av Øyvind Torvund, og fremført av Splitter Orchester. I dette verket kombinerte Øyvind Torvund musikere, og opptak av levende jungeldyr fra Naturhistorisk museum i Berlin. De to dimensjonene ble spilt sammen for å male et bilde av jungelen, og musikken spant fra intense perioder med elektronisk støy, til seksjoner hvor blåseinstrumenter ble utnyttet til å imitere dyrelyder. Etter ’Constructing Jungle Books’ var det tid for festivalens barneinnslag. Dette var et samarbeid mellom musikkterapistudenter ved Griegakademiet og 2. klasse ved St. Paul skole. Mange av de samme virkemidlene og teknikkene ble anvendt i begge stykkene. Barna sitt stykke bar likevel mer preg av å imitere jungelen fysisk, mens Torvund sitt fokuserte på det auditative.
Alt dette med mer kan du høre i forrige ukes sending der vi fokuserte på samtidsmusikk i anledning Borealisfestivalen. Vi prøvde oss også som samtidsmusikere. Hvordan gikk det?
Reprisen av forrige ukens sending kan du høre her:
Samtidsmusikk by Lydmuren on Mixcloud