Kinosyndromet This content has been archived. It may no longer be relevant
Jeg har alltid vært en særling. En som alltid stod utenfor, og så inn på de populære og «normale». Dette har jeg gjort tydelig med min hyllest til vonde filmer, men like smertelig tydelig er det i min foretrukne musikksjanger: metal. Som en tatovering i pannen blir man fort stemplet når man innrømmer å like metal.
Dette merket er ikke enkelt å bli kvitt, eller rettferdiggjøre ovenfor andre. Enten som følge av uvitenhet, desinteresse eller bare skepsis, er det få som forstår hvordan man kan høre på en musikksjanger som ofte oppsummeres som bråk.
Den kanadiske antropologen Sam Dunn er i likhet med meg et metalhode, og han har samme med Scot McFeyden laget deres første dokumentar Metal: A Headbangers Journey som utforsker metalkulturen og hva som har ledet til at sjangeren er blitt systematisk stereotypisert, avvist og fordømt.
Dunn, som leder oss gjennom filmen, har mye å ta opp på knappe 96 minutter. Han tar oss med fra metalens spede begynnelse med Black Sabbath i Birmingham, til kirkebranner i Åsane, og alt mellom.
Problemet blir imidlertid at man går glipp av mye, fordi målet om å utforske metalkulturen er så generelt og lite spesifikt, at det er vanskelig å konkretisere det.
Filmen ender opp med å utforske de mest ekstreme undersjangrene, som resulterer i at man ikke får komplett forståelse for nyansene mellom sjangrene, noe Dunn og McFeyden tok opp med mini-tv-serie Metal Evolution fra 2011, hvor de utforsker mye av det som ble oversett i A Headbangers Journey.
Småfeil som dette unnskylder jeg filmen. Det genuine engasjementet og kjærligheten Dunn har for sjangeren gjennomsyrer hvert sekund av filmen, og smitter over på seeren.
Sjarmerende øyeblikk som når en festivaldeltaker febrilsk prøver å få sin unge sønn til å vise de ikoniske djevelhornene skaper en varm og innbydende stemning som inviterer deg til å omfavne metal som mer allsidig og jordnær enn den later til å være.
Hjertelig stemning gjør filmens budskap tilgjengelig, og en rekke intervjuer gir filmen faglig tyngde. A Headbangers Journey inkluderer intervjuer med over 30 forskjellige artister samt fageksperter fra alt til sosiologi og musikkvitere. Det rike intervjugalleriet gir seeren mange forskjellige syn på temaene filmen tar opp. Selv om filmen har en tydelig intensjon gir den seeren mulighet til selv å bedømme sannhetsverdien i filmens konklusjon.
Intervjuene er roten til filmens minneverdige øyeblikk. Man har legenden og kortvokste Dio som har huset sitt fylt med sverd og troner, den sjarmerende Bruce Dickinson (Iron Maiden) og overraskende velreflekterte Rob-Zombie, som alle er informerte og opplyste om hvordan deres arbeid blir oppfattet både innad og utad.
Et av filmens bedre og tåpelig øyeblikk er når tidligere frontmann for det norske svartmetal-bandet Gorgoroth, Kristian Eivind Espedal – bedre kjent som Gaahl – blir spurt om sin inspirasjon, hvorpå en syv sekunder lang pause inntreffer og Gaahl svarer iskaldt «satan».
Gaahls tilsynelatende oppriktige uttalelse blir kontrastert med Alice Cooper som latterliggjør band som Gorgoroth da de egentlig bare er mamma-gutter alle sammen. Deres image er kun et salgsverktøy, som bekreftes av Monte Conner, tidligere senior vise president for Roadrunner Records.
Innholdet i Metal: A Headbangers Journey er bra, smart satt sammen, tilgjengelig og ikke overkomplisert. Men viktigere enn fakta-oppramsing, hyllester til kjente artister og morsomme intervjuer er hvordan filmen representerer hele kulturen.
Den tilslører den ikke. Den verken guddommeliggjør eller forherliger sjangeren til det usmakelige. I stedet gir Metal: A Headbangers Journey et velreflektert syn på en subkultur som ofte misforstås og blir sett ned på.
Dette er Metal: A Headbangers Journey sin seier. Den artikulerer nyansert hvordan det er å være et metalhode. Uten å skremme noen bort med brølende gitarer og hamrende tromme-passasjer kan jeg stolt vise utenforstående “A Headbangers Journey” og si, slik er metal.
Filmen klarer å representere hvordan jeg, og jeg antar folk som meg, føler hva metal er og hva det har å si for oss, samtidig som andre kan få en forståelse for hva vi ser i musikken. Som dokumentar er kanskje det den største hyllest man kan gi den. Sam Dunn og Scot McFeyden klarer å engasjere de konverterte, men klarer kanskje ikke å overbevise de uteforstående. Om ingenting annet, har de gjort sitt for å opplyse dem om hva de går glipp av.
